Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

«Er jeg den eneste som gleder meg til å gå på jobb nå for tiden?»

Dette spørsmålet fikk jeg av et verneombud her om dagen, og vi ble snakkende en stund rundt dette.

Tidvis oppleves det som om verneombudet har rett i sin uttalelse, for vi hører stadig om mindre glede og mer om opplevelser av stress, følelsen av utbrenthet, oppgitthet og liknende.

Vil dette si at begrepet «arbeidsglede» rett og slett er følelsesstyrt?

Effektiviseringen dreper arbeidsgleden

Så hva er egentlig «Arbeidsglede»?

Er «Arbeidsglede» det samme som «Jobbtilfredshet»? Da jeg søkte rundt om etter den klare definisjonen av «arbeidsglede» fant jeg ut at den kan oppleves ganske subjektivt. Det som for eksempel er stress for meg er ikke sikkert stress for deg. Hvis jeg opplever manglende arbeidsglede på noen punkter, trenger ikke med andre ord ikke det å bety at andre gjør det.

Det er altså mine følelser som definerer min arbeidsglede.

Definisjonene som går igjen av manglende arbeidsglede er manglende tro på egen mestring, uklare roller, uklart ansvar, økende mengde ugjorte arbeidsoppgaver som fører til en opplevelse av stress og slike ting. Om vi da ser på disse og tenker i motsatt retning, vil da arbeidsglede være mestring i jobben, klar rolle- og ansvarsfordeling, samt gjøremål som det er mulig å komme seg gjennom i løpet av en arbeidsdag.

Helsearbeiderne snakket om kritikkverdige forhold på jobben. Her får de pris for åpenheten

Stress

Det å ikke komme seg gjennom egnearbeidsoppgaver i løpet av en dag kan utløse en stressfølelse.

Hvorfor får jeg alltid for liten tid? Hvorfor klarer ikke jeg å jobbe like kjapt som «Ola»?

Å gå rundt med slike følelser under og etter jobb kan være vanskelig, og man begynner å tvile på sin egen mestring og kompetanse.

Alle tjener på at ansatte blir lyttet til

Her mener jeg at det er viktig at det er et klima på arbeidsplassen som gjør det greit å snakke med sin leder om dette. For det kan jo faktisk være så enkelt at kollega Ola kanskje har færre ting han skal gjøre hos hver tjenestemottaker enn meg? Det kan være at «Olas» tjenestemottakere bor nærmere hverandre, mens jeg bruker lengre tid i bil for å nå frem til herr Hansen og fru Olsen og dermed kommer jeg allerede der skeivt ut tidsmessig i forhold til min kollega «Ola».

Det å kunne belyse dette overfor ledelse er viktig fordi det også må være i ledelsens interesse at følelsen av manglende mestring kan belyses og kanskje gjøres noe med.

Kanskje kan «Ola» og jeg bytte på å jobbe med et par tjenestemottakere, og slik løse tidsklemma? Det vil jo være vinn-vinn for både ansatte og ledere, og gi en mer helsefremmende arbeidssituasjon.

Manglende kompetanseheving og underbemanning

En følelse av manglende mestring og kompetansesvikt er viktig å belyse, for kanskje er det et kurs eller to jeg kunne tatt for øke min faglige kompetanse. Det kan også være et signal på i disse innsparingstider at det er for få på jobb, kanskje fordi det er restriksjoner på innleie av vikarer. I så fall er dette noe som må dokumenteres og bringes videre oppover.

For det er vel ikke til å stikke under en stol at mange i ulike yrker dessverre er underbemannet grunnet innsparinger.

I en NOVA rapport på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund sies det at underbemanning er selvforsterkende (side 85). Og for å få snudd denne negative trenden må fokuset være å få redusert det store tidspresset.

Jeg tror at denne opplevelsen av underbemanning man finnes i de aller fleste tjenester innen helsesektoren. Hvorfor? Det er tidligere her nevnt trange budsjettrammer. Jeg tror også man virkelig må se på informasjonen som blir gitt fra ansatte om at de eldre som kommer inn på sykehjem ofte nå har en mer sammensatt sykehistorie med flere diagnoser. Her kommer betydningen av god kartlegging av hva slags kompetanse har vi, og hva trenger vi fremover.

Underbemanning koster

Det koster å være underbemannet, og det koster å være den som melder seg syk. Mange tøyer nok strikken sin lengre enn langt før de tar den telefonen inn til avdelingen sin for de vet hvilken konsekvens dette har for sine kolleger som igjen kan komme til å kjenne på utmattelse og frustrasjon.

Vi har altså havnet i en spiral vi må ta på alvor. Tid er penger heter det. Ja budsjettrammer skal man prøve å holde seg til, men å skjære inn til beinet sånn at vi mister gode ansatte som ikke lenger vil gå på akkord med sitt yrkesetiske kompass koster så enormt mye mer.

Kursendring for mer arbeidsglede

Så ja, det var kanskje ikke så rart verneombudet i dag hadde denne undringen. Hvorfor er det så få som gleder seg til å gå på jobb?

Det må en kursendring til, både når det gjelder hva vi ansatte forventer å møte i arbeidslivet og hva som forventes av oss. For det er ikke sånn at vi automatisk kan skru av vårt moralske og etiske kompass i vår måte å utøve yrket vårt på, og å gå på akkord med dette kan få negative konsekvenser av vår oppfatning av arbeidsglede.

Dessuten er samfunnet stadig i endring og krever at vi holder oss faglig oppdaterte til de nye og sammensatte utfordringene som venter oss.

Så får vi samtidig også gå litt i oss selv og tenke på om det er noe vi kan gjøre for lette vår kollegas arbeidshverdag. Ofte kan det å bli sett være nok til at andre får en ny giv, og man kan oppnå den berømmelige sommerfugleffekten på en positiv måte og være en spire til arbeidsglede.