Ola Tømmerås

ola.tommeras@fagbladet.no

Det føles veldig seint på kvelden, når vi i 19-tiden benker oss ved bordet i en hamburgersjappe i Ystad. Vi er slitne, og vi står foran en lang reise.

Det er torsdag 3. mars. Ved bordet sitter mor, jeg, eldstesønn og en kompis som stilte som sjåfør til Ukraina. Vi er like ved ferga som skal ta oss til Polen. Hjemme er eldste datter som akkurat har fylt 18, og femåringen vår som hun hadde påtatt seg ansvaret for – akkurat nå på ubestemt tid.

Vi fortærer kyllingburgere på veistasjonen, da jeg konstaterer at dette var første gang vi hadde hatt tid til noe som lignet på en familiemiddag siden en viss jævel lot missilene regne over vårt andre hjemland.

Ei uke tidligere hadde jeg våknet klokka 03.30 på natta. Det var blitt til en vane å sjekke nyheter på natta, helt siden nabolandet mobiliserte 140.000 soldater langs grensa i noe de kalte øvelse.

Av ren nysgjerrighet sjekker jeg flightradar, appen som gjør det mulig å se all flytrafikk i hele verden live. Jeg gnir raskt søvnen ut av øynene da den amerikanske overvåkingsdronen plutselig fyker i full fart på 320 knop ut av Ukraina. Et passasjerfly på vei til Kyiv lander brått i Moldova. Klokka er 04.05 torsdag 24. februar.

• Helsearbeidere i Ukraina: – Vi gjør denne jobben til krigen ender eller til våre liv gjør det

En halvtime seinere vekket jeg stesønnen min, 19-åringen som har vokst en mannsalder de siste ukene og som i dag tjenestegjør i medisinsk distribusjonssenter i Lviv.

Vi slår på tv og pc-er, kontakter familie og venner i Ukraina.

Vi vekker mor.

Fra disse morgentimene og utover minner kjøkkenet mest om en nyhetssentral. Vi går i surr om dagene. Vi rekker ikke å få femåringen ut av pysjamasen før hun skal legge seg igjen på kvelden.

Det knatrer inn meldinger fra familiens andre hjemland, meldinger som stadig blir mørkere. Vi finner en mental pause i å bidra med nødhjelpssendinger.

{s1}

I Ukraina satt barnas bestemor og det meste av øvrig familie. Hun blir tatt hånd om av min kones søster. Noen dager tidligere hadde de begge grått i telefonen mens søster beskrev bestemor på en stol i tilfluktsrommet. Hun er et barn av den forrige krigen, født i 1935. Hun vokste opp med barndomsminner fra kjelleren der de skjulte seg på den ukrainske landsbygda forrige gang naboer sendte bomber og soldater terroriserte overlevende. Minner som hun har slitt med resten av livet.

Nå er bestemor en aldrende dame som har blitt svært usikker på fortid og nåtid. Nå sitter hun igjen på en stol i et tilfluktsrom. Livredd. Forrige gang begynte det da hun var på samme alder som min lille datter. Nå er hun der igjen.

• Norsk-ukrainske Sores (31): – Undervurder ikke frihet og åpen presse

Vi kan ikke la henne gjennomgå dette. Det er vi alle enige om. Det framstår tydelig hva vi må. Vi reiser alle, unntatt storesøster som tar ansvaret for hjem og femåringen. Vi begynner å legge planer.

Dagene før 3. mars hadde vi proppet minibussen full med medisiner og medisinsk utstyr. Vi hadde fått masse donasjoner fra venner og bekjente. Fredag overnatter vi i Rzeschow, nær grensen. Siste informasjon var at det var roligere – bare sju, åtte timer å komme seg ut av Ukraina. Det kunne vi takle med bestemor. Da vi kjørte inn lørdag morgen var det ingen tvil om at informasjonen fra kvelden før var alvorlig utdatert.

Kilometer på kilometer med køer, flere mil med biler. Trafikken lirkes fram mellom tusener av gående, hensatte biler og minibusser som går skytteltrafikk så langt fram til grensa som mulig. Tre mil fra grensa gikk fortsatt familier på veiskulderen. Tristheten over synet overskygget bekymringen over at vi selv skulle ut. Vi trengte ikke å si det høyt: Vi kan bare glemme en rask tur inn for å kjøre ut igjen med bestemor. Det kunne tatt ei uke å komme tilbake de ti milene fra Lviv til grensa.

{s2}

Vi hadde Ungarn som et alternativ, men risikerte den samme proppen der. Løsningen skulle i korthet bli at vi ble godkjent som humanitarian aid-transport, noe vi de facto var, men et fortrinn som ikke er selvsagt å få uten å være tilknyttet en organisasjon.

Lørdag visste vi ikke filla av hvordan reisen skulle ende mens vi lempet av medisiner på senteret i Lviv. Den lange raden av plan A, B og C – alle med flere alternativer, raknet fortløpende. Verdens varmeste mottakelse i verdens vakreste familie var likevel beroligende. Vi spiste borsj og vi lot oss sjarmere av at kirka i Syhiv utenfor Lviv spilte nasjonalsangen med klokkene etter fare-over-signal fra den eneste flyalarmen som gikk mens vi var der.

• Russiske Anzhelika (38) er barne- og ungdomsarbeider: – Vi støtter ikke denne krigen. Vi støtter Ukraina!

Natt til onsdag, seks dager senere parkerer vi minibussen hjemme. Eldstesønnen ble igjen som han ville – først til massive protester, senere til felles forståelse. Med både norsk, ukrainsk, engelsk og russisk som språk, så bidrar han allerede med å koordinere nødhjelp. Han fant plassen sin i sitt barndoms Ukraina, der han utgjør en enorm forskjell for mange mennesker hver dag. Min kones søster fikk frigitt sine hender for å bidra. Bestemor har funnet fred i Moss.

Dagene har, bakteppet til tross, vært fylt med masse glede og varme gjensyn.

Mange har vært langt fra så heldige.

Han lot soldatene marsjere, siktet missiler inn mot et helt folk og trykket inn utløseren, men mislyktes fullstendig om han hadde ønsket at Europa skulle rakne. Velvilligheten, donasjoner, gaver, samhold og støtte har varmet og bevist hva folk kan. Venner og bekjente, nye og gamle kolleger, folk vi ikke hadde sett på årevis stilte opp og fylte minibussen vår med medisiner og utstyr. Over hele Europa oppleves det tilsvarende.

Vi fikk hjelp før vi rakk å spørre om den, både før og underveis. Fra donasjoner til alle dem som hjalp oss fram, vaktene i veisperringene som høflig sjekket papirer og ga oss råd om hvor veien var farbar, alle de som sto i milelange køer som velvillig lirket biler fram og tilbake for at vi skulle komme hjem og ikke minst, de som ble igjen, som hjelper strømmen av flyktninger, som sørger for at hjelp kommer videre østover og som står klar til å forsvare Ukrainas siste skanse.

Den massive støtten til oss og Ukraina var hyppig tema underveis. Vi fikk en krig i Europa og en leksjon i samhold og solidaritet. Jeg håper vi fortsatt står klare for flyktninger, også når det er brødre, søstre og bestemødre lenger unna som trenger hjelp.