Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Anzhelika Yakupova (38) hadde vinterferie og var på hytta på Gautefall, da hun hørte nyheten om at Putin hadde invadert Ukraina. Hun visste ikke hva hun skulle tro. Om hun skulle tro det i det hele tatt: 

– Vi forsøkte å være realistiske og følge fakta, men har familie både i Russland, Polen og Danmark og følte vi fikk ulik informasjon fra alle kanter.

– Hva gikk informasjonen ut på? 

– Jeg kan gi et eksempel: Senest i helga snakket jeg med besteforeldrene mine i Russland. De har ikke tilgang til sosiale medier, så de får bare ett bilde: Det som blir sendt på russisk TV. Der heter det at dette ikke er krig, men en militær operasjon for å ordne fred i Ukraina. At Russland bare angriper militære objekter og at ingen mennesker blir skadet. Jeg forsøkte å si at «det er ikke sånn!» Da svarte de bare at «tiden får vise hvem som har rett.» Det er sjokkerende hva slags propaganda de blir utsatt for. Vår familie og de fleste av oss russere i Norge støtter ikke denne krigen, vi støtter Ukraina. Det er viktig for meg å få sagt.

• Russiske Mikhail (26) henter ukrainske flyktninger på grensa: – Dette handler bare om hva én syk person bestemte seg for å gjøre

Forelsket i Norge

Barne- og ungdomsarbeider Anzhelika er fra byen Orenburg i Ural, den russiske fjellkjeden som utgjør grensa mellom Europa og Asia. I 2005 fikk hun plass i et utvekslingsprogram og reiste til Danmark for å studere pedagogikk. Der traff hun en polakk, som seinere skulle bli hennes ektemann. Sammen forelsket de seg i Norge, og da Anzhelika var ferdig med studiene i 2009 bestemte de seg for å forsøke og bygge et liv her. De fikk en datter, og de fikk seg jobber. Anzhelika har hatt fast jobb i en barnehage i Stavern i nesten fem år, mens ektemannen jobber som bas hos Peab Asfalt. 

– Det tok litt tid å få orden på språk og papirer, og det ble litt fram og tilbake med vikariater og engasjementer, men det ordnet seg til slutt, sier hun.

• Russisk LO støtter invasjonen i Ukraina: – Svært skuffende, mener LO i Norge

Søsterland

«Et mareritt», sånn beskriver Anzhelika Putins invasjon av Ukraina. 

– For meg har Ukraina alltid vært som et søsterland. Jeg tror de fleste opplever at Russland og Ukraina står enda nærmere hverandre enn for eksempel Norge og Sverige. Det bor mange russere i Ukraina, nesten alle snakker russisk der, og vi forstår ukrainsk. Jeg har selvfølgelig skjønt at vi to selvstendige nasjoner med litt ulik kultur, men jeg har likevel aldri følt noe skille mellom «oss» og «dem». Nettopp derfor var dette så sjokkerende. 

– Det var uventet for dere at Putin ville angripe?

– Altså, vi har jo skjønt at det har vært noe i forholdet mellom de to landene, men dette, det var helt … Ja, kanskje er det ikke mulig å være forberedt på noe sånt. 

• Fagforbundet fordømmer Putin-invasjon

Urettferdig skam

Anzhelika vet at det er flere enn besteforeldrene som støtter Putin og det han gjør i Ukraina, såkalte patrioter i inn- og utland.

– Russere i utlandet er stort sett ganske flinke til å sortere informasjon, men kommentarer i enkelte russiske Facebook-grupper viser at det fins folk, også ute i verden, som støtter ham. For meg er det uforståelig at noen kan støtte krigshandlinger, uansett hvilken nasjonalitet eller mening du har. 

Anzhelika mener samtidig det er viktig å være klar over at de som demonstrerer mot krigen hjemme i Russland, viser et stort mot.

– I systemet de lever under, risikerer de å bli straffet med fengsel for det de gjør. At de likevel velger å gå ut, viser hvor modige vanlige russere er. 

Hun tror de fleste russere er skamfulle over å måtte stå til ansvar for Putins handlinger, samtidig som de føler det enormt urettferdig:

– Det er viktig å skille mellom russiske myndigheter og vanlige russere. Jeg vil ikke ha det ansvaret, jeg vil ikke at barnet mitt skal få det ansvaret, jeg vil ikke at noen andre enn russiske myndigheter skal måtte ta ansvar for dette. Selv har jeg fra første stund fått god støtte fra kollegene mine, og opplever ikke at noen har forsøkt å påføre meg ansvar, tvert imot. Likevel har jeg mye stress inni meg, jeg merker det både fysisk og mentalt. 

Norsk frykt

De siste dagene har det kommet fram at barn og ungdommer med russisk bakgrunn har blitt utsatt for hets på skolen i Norge. Anzhelikas ni år gamle datter har fått spørsmål om sin russiske bakgrunn, men hun har ikke oppfattet spørsmålene negativt, understreker Anzhelika. Kanskje skyldes det at niåringen først og fremst føler seg norsk:

– Hun er født i Norge, hun har norsk pass, hun føler seg norsk og har egentlig ingen annen tilknytning til Russland enn meg. Vi snakker russisk med henne, men ellers er hun som andre norske barn: Veldig redd for at Russland skal angripe Norge og bekymret for hvordan barna i Ukraina har det. Vi prøver å skjerme henne fra de mest alvorlige samtalene om krig, men har selvfølgelig snakket med henne om det som skjer og fortalt om vårt syn.

Da krig ble personlig

For første gang i livet er krig blitt en personlig opplevelse.

– Det er alltid krig et sted i verden, men jeg har bestandig opplevd det som noe som ikke rammer oss. Den har alltid vært et annet sted. Nå rammes familie og venner. Hva kan du si og hvordan skal du hjelpe når ukrainske venner forteller om foreldre som sitter i en kjeller fordi sykehuset og barnehagen ved siden av ble bombet for to timer siden? Det er skummelt, fordi det er så nært og plutselig føles som noe som kan skje oss alle. 

– Er du redd?

Det blir stille på telefonlinja i noen sekunder.

– Jeg er ikke så redd –jeg prøver i hvert fall å finne en slags balanse. Men innimellom går det dessverre feil vei.