Tina Paulsen Stenkløv

Leder i Yrkesseksjon samferdsel og teknisk, Fagforbundet Trøndelag 

Min forbundsleder i Fagforbundet, Mette Nord, sier til Fagbladet 24. mai at hun vil jobbe for at sliterne i offentlig sektor skal få gå av med pensjon før de sliter ut kroppen. Hun sier videre at det må være et viktig mål for LO å jobbe for at vanlige arbeidsfolk skal ha en pensjon å leve av etter et langt arbeidsliv. Likevel vil hun ikke skrote levealdersjusteringen, som er hovedproblemet med hele pensjonsreformen.

Hvert år beregnes det hvor lenge de forskjellige årskullene i gjennomsnitt forventer å leve. Det er gjennomsnittet av når hvert enkelt årskull er forventet å dø som legges til grunn når pensjonen din skal beregnes. Hele arbeidslivet sparer man opp en pensjonsbeholdning. Denne beholdningen fordeles den dagen du går av med pensjon på antall år du har forventet igjen å leve. Jo tidligere du går av, jo lavere pensjon får du, og motsatt. De som dør tidlig, sponser pensjonen til de som lever lengre enn forventet levealder.

Nord nevner i samme intervju at vi må regne med å jobbe noe mer fordi vi lever lengre, og vi blir færre yrkesaktive som kan betale inn til pensjonsordningene. Hun mener særaldersgrenser kan være løsningen i offentlig sektor. I så fall mener jeg det må jobbes for å kompensere for de som går av med særaldersgrenser. Solberg-regjeringen fjernet i 2021 plikten til å fratre ved særaldersgrensen, og dermed skrotet de i praksis hele særaldersgrenseordningen. Støre-regjeringen vedtok i Hurdalsplattformen at de skulle reversere lovendringen om å fjerne plikten til å fratre, men meg bekjent, ser det ikke ut til at dette arbeidet har vært prioritert.

Folk med særaldersgrenser kompenseres ikke i dag for at de må gå av tidlig, og blir straffet for det. Vi kommer ikke unna å diskutere levealdersjusteringen, uansett hvor mye Nord prøver å unngå dette. Blir det innført særaldersgrenser i flere yrker, uten at pensjonen til disse økes kraftig, blir det slik at sliterne må velge mellom helsa si eller økonomien. Mange må fortsette å jobbe til tross for at helsa svikter, da de ikke har råd til å gå av. Slik kan vi i ikke ha det.

Jeg leser også andre steder at folk mener levealdersjusteringen vil bli mer rettferdig om vi ser på hver enkelt yrkesgruppe og gjennomsnittlig arbeidsår, og ikke årskullene. Og jo, kanskje. Men det vil alltid være noen som ikke kan jobbe like lenge som andre i samme yrkesgruppe og som da vil komme dårligst ut av en slik ordning. Gjennomsnittsberegning er alltid problematisk, fordi det er alltid noen i den ene og den andre enden av skalaen. Vinnere og tapere. Noen som er over og noen som er under gjennomsnittet.

Nord nevner at det også var svakheter med pensjonssystemet før pensjonsreformen. Men problemet med pensjonsreformen er at den i sin natur er usolidarisk og urettferdig. Og jeg er glad flere og flere får opp øynene for dette. Det burde være et felles mål for fagbevegelsen og Fagforbundet, at arbeidsfolk, finansiert av fellesskapet skal få en verdig pensjonisttilværelse med helsa i behold. Om Nord ønsker at sliterne i offentlig sektor skal få gå av med pensjon før de sliter ut kroppene sine, og at arbeidsfolk skal ha en pensjon å leve av etter et langt arbeidsliv, kommer hun ikke unna å diskutere levealdersjusteringen og hele pensjonsreformen.