Mulighetenes prins

Da han kom til Norge som 20-åring, kunne han verken lese eller skrive. Nå vil han vise andre skoleelever at alle kan lære – uansett hvor de kommer fra.

2013011611192220131216212930

Som liten gutt hjemme i landsbyen i fjellene i Afghanistan, hørte han en historie om et land langt borte. Et land der det var mørkt det ene halve året og lyst det andre halve året. Fantes det i virkeligheten, og gikk det an å leve der?

Mange år senere, da han satt på asylmottaket i Narvik midt på vinteren, tenkte han: Nå har jeg kommet dit. Nå har jeg kommet til landet der det er mørkt halve året.

Historien om Hashem Jafari er historien om en lang reise og en kamp for retten til å velge sitt liv. Da 29-åringen fra Afghanistan mottok prisen Årets læringshelt i Oslo i oktober, fikk han bekreftelsen på at han har klart det.

Prisen deles ut av Voksenopplæringsforbun­det i Oslo, og juryen mener årets vinner er et «godt eksempel på at man gjennom læring, steg for steg, kan oppnå store positive endrin­ger i sin livssituasjon, og at det gjelder å stå på og ikke gi opp».

– For meg er prisen et bevis på at alt er mulig, sier Hashem Jafari. Vi treffer ham på Sinsen voksenopplæringssenter der han går siste året på videregående skole. Han har gjennomført ungdomsskole og videregående på fire år. Han har slitt seg gjennom engelsk, matematikk og naturfag, fag han ikke hadde vært borti før han satte seg på skolebenken som voksen.

I landsbyen mellom fjellene i Afghanistan gikk barna på skolen tre måneder i året. Alle barna ble samlet i moskeen der de lærte å ramse opp profetene og å lese fra Koranen. Resten av året hjalp Hashem til med å passe kyrne hjemme på gården, eller han og kameratene lekte med kuler og tomhylser de fant. Krigen var der hele tida, som en naturlig del av hverdagen. Konfliktene mellom de ulike mujahedin-stammene på landsbygda blusset opp med jevne mellomrom. Da kom hær­førerne til landsbyen for å rekruttere nye soldater, og Hashem husker at det ble stadig færre menn igjen. Noen flyktet, noen dro i krigen. Mange ble drept. Da Taliban tok ­kontrollen midt på nittitallet, økte trusselen. Nå var hele folkegruppa landsbyen tilhørte, Hazara-folket, utsatt. Hashem, som var tretten år og dermed i stridsdyktig alder, bestemte seg for å flykte.

– Jeg ville ikke bli en person som bare drev med krig. Mitt ønske var å flykte fra krigen mens den pågikk, og så komme tilbake og leve sammen med familien min når det var over, sier Hashem. På eselryggen, til fots eller av og til i en bil, gjennom ørken og over fjell, flyktet han sammen med onkelen. Da han kom fram til Teheran, var Hashim så utslitt at han måtte hvile i en måned før han kunne begynne å jobbe som bygningsarbeider. Han var fjorten år.

– Jeg var ikke et barn. Jeg var voksen nok til å jobbe og til å ta vare på meg selv.

11. september 2001 så 18 år gamle Hashem Twin Towers rase sammen på iransk tv. Invasjonen av Afghanistan som fulgte tente et nytt håp i eksil-afghanerne. Kanskje var en bedre framtid i hjemlandet innenfor rekkevidde? Men da det første valget i Afghanistan ga makt til mange av krigsherrene han kjente igjen fra barndommen, ga Hashem opp håpet om å vende tilbake. I stedet dro han til Europa.

– Jeg hadde hørt om land som Italia, Frankrike og Hellas. Men Norge hadde jeg aldri hørt om, forteller Hashem. Det hadde en av vennene hans. Etter mislykkede forsøk på å skaffe jobb i Tyrkia, Hellas, Italia og Frankrike, sa kameraten til Hashem: – Bli med meg til Norge. Der er det kaldt og veldig få mennesker, men det går an å leve der.

Slik endte Hashem Jafari i Norge. Med buss fra Sverige en ettermiddag i november 2003. Uten bagasje, uten papirer og uten en anelse om hva som ventet ham.

Noen år senere, etter flere avslag på asylsøknaden og opphold på flere ulike mottak, hadde afghanere som Hashem blitt en het politisk potet i Norge. De fikk ikke godkjent asyl, og myndighetene ville sende dem ut med tvang. Hashem, som hadde arbeidstillatelse selv om han ennå ikke hadde fått lovlig opphold, bodde nå i Oslo og hadde jobbet som bygningsarbeider i Gamlebyen, helt til ryggen en dag sviktet. «Nå har jeg muligheten til å lære meg norsk,» tenkte Hashem. Han hadde begynt å lese billedbøker for barn allerede mens hans bodde på asylmottak i Mosjøen, og kunne snakke nok norsk til å klare seg i jobben, men nå satte han seg på skolebenken på ordentlig for første gang i sitt liv. 228 timer norskkurs betalte han for av sine egne sparepenger. Samtidig begynte han å engasjere seg politisk. Han ble en av talspersonene for de afghanske asylsøkerne som etablerte teltleir først bak Domkirken og siden utenfor Stortinget. Han snakket med journalister og leste norske aviser, hadde kontakt med Sosialistisk Ungdom og fikk norske venner. Det norske språket, som han syntes låt som steiner som ble ristet rundt i en bøtte da han hørte det på asylmottaket, krøp langsomt inn under huden på ham.

Den 20. juni 2007, ironisk nok på verdens flyktningdag, gjorde norsk politi slutt på afghanernes aksjon foran Stortinget. Alle i leiren ble arrestert. Om lag halvparten ble sendt ut av landet. Hashem tilhørte den halvparten som fikk bli.

– Det kunne like gjerne vært meg som ble sendt ut. Alle vi som aksjonerte visste at vi kunne bli sendt ut, men vi kunne ikke la dem gjøre det uten at vi sa ifra. Vi ville vise det norske folk at vi var normale mennesker som fortjente en sjanse.

26. februar 2009 kom beskjeden. Etter å ha levd som papirløs flyktning siden han var fjorten år, i konstant frykt for å bli sendt tilbake til Afghanistan, fikk han sin billett til en ny start. Han fikk oppholdstillatelse i Norge. Han var «ureturnerbar».

Det første Hashem gjorde, var å feire med kjæresten. Det andre var å søke seg inn på norsk skole. Han begynte i 8. klasse på Voksenopplæringen på Sinsen. Ganske raskt rykket han opp til tiende trinn i norsk og samfunnsfag. Engelsk og matte var vanskeligere.

– Det har vært utrolig vanskelig å komme gjennom alt. Jeg har lest til langt på kveld og jobbet systematisk. Likevel har det vært vanskelig, sier Hashem. At han fikk gode karakterer gjorde at han holdt motet oppe. Til våren skal han fullføre videregående skole. Målet er å bli lærer.

– Frafall er et veldig stort problem både i ungdomsskolen og i videregående skole. Jeg tror jeg kan bidra til at flere vil fortsette, fordi jeg med min bakgrunn kan vise dem at det nytter å stå på. Det er altfor få lærere med minoritetsbakgrunn i Oslo-skolen, og det er synd. Alle trenger forbilder. Og hvis jeg kan gi noen elever troen på seg selv og på at det er viktig å jobbe for å nå et mål, er det viktigere enn at jeg snakker feilfritt norsk.

For sterk aksent har han fortsatt, selv om ordforrådet og grammatikken er på plass. Og engasjementet er det ingenting å si på, selv om fremtoningen er lavmælt og forsiktig. Han brenner fortsatt for politikk, og har meldt seg inn i partiet Rødt og Fagforbundet.

– Jeg lærte om fagbevegelsen i historietimene og ble fascinert av hvor viktig den har vært for arbeidernes sikkerhet og for uviklingen av velferdsstaten. Da jeg jobbet i Iran, hadde jeg ingen rettigheter. Jeg kunne gå månedsvis uten lønn. Selv da jeg jobbet som bygningsarbeider her i Norge, hadde jeg aldri hørt om minstelønn eller feriepenger. Det er viktig at folk kjenner rettighetene sine, og jeg håper at flere flyktninger og innvandrere blir aktive i fagbevegelsen. Kanskje burde vi kvotere inn tillitsvalgte og ledere med minoritetsbakgrunn, slik vi har gjort med kvinner? spør 29-åringen retorisk.

Selv vil han gjerne være et forbilde. For andre flyktninger, asylsøkere og analfabeter. For andre som syns de har en lang vei å gå for å få det livet de ønsker seg.

– Jeg vil gjerne vise andre at det er mulig å oppnå posisjoner og være synlig i samfunnet – uansett hvor du kommer fra og hvilket utgangspunkt du har, sier Hashem.

– Alt er mulig.

Alder: 29

Sivilstatus: Kjæreste. Kommer fra Urozghan i Afghanistan, bor i Oslo.

Yrke: Skoleelev. Jobber deltid for Sagene hjemmetjeneste.

Aktuell: Mottok prisen Årets læringshelt i Oslo.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy