Nettverk til nytte

Kirkegårdsarbeidere har en ensom jobb med mange tøffe inntrykk. I Nord-Trøndelag har de startet et nettverk for å støtte dem som sliter i jobben – og for å utvikle fagfeltet.

2010042612282120131214143242

ingeborg.rangul@fagforbundet.no

Støtter hverandre

Utvikler faget

Hjelpeløse i sorgsituasjoner

Knokler og plastgraver

Godt for de pårørende

Ris og ros

Nærhet til døden

17 kirkegårder

Fjern arbeidsgiver

Syn, lukt og sorg gjør inntrykk, i tillegg er faren for ras en del av kirkegårdsarbeidernes hverdag.

– Å trøste pårørende som er utrøstelige – er tungt. Vi blir ikke sterkere med årene, tvert imot syns jeg alle inntrykkene og følelsene blir vanskeligere å takle, sier Reidulf Bruun. Han jobber som kirke­gårdsarbeider i Snåsa. Et yrke han har hatt i 14 år.

For å kunne ta bedre vare på hverandre, har de seks kirkegårdsarbeiderne på Inderøy, Snåsa og Steinkjer gått sammen og dannet et nettverk for kirkegårdsarbeidere og gravlundsbetjening. Dette arbeidet håper de flere vil kunne dra nytte av.

– Det passer ikke alltid å snakke med ektefellen, og det er ikke bra å gå alene med de trasige opplevelsene. Jeg har sett kollegaer slite, sier Bruun.

De fleste andre grupper ansatte innenfor prostiet har et eget yrkesforum. Kirkegård­s­arbeiderne følte også et behov for et nettverk for å takle sin arbeidshverdag.

– Vi jobber ofte alene, og mange har dette som deltidsjobb. Tanken bak nettverket er at vi trenger noen å snakke med som forstår utfordringene vi står overfor, sier Egil Aune fra Steinkjer.

– Hverdagen vår er rasfare, lukt- og synsinntrykk og tøffe møter med sørgende. Særlig ansatte i små kommuner får ofte en dobbeltrolle, der de selv også er pårørende. Da er det tungt å jobbe samtidig. Gjennom nettverket skal vi ta vare på hverandre i ­hverdagen, forteller Aune.

I tillegg ønsker de å treffe kollegaer og utveksle erfaringer når det gjelder faglige og lønnsmessige utfordringer.

– Vi ønsker et forum for erfaringsut­veksling og felles forståelse. Dessuten trenger vi å snakke om og utvikle selve fagfeltet vårt, som blant annet grenser til anleggsgartnerfaget, mener Tor Gunnar Nilsen fra Inderøy.

Nå jobber de med å få på plass et innhold og en plan. Den skal de etter hvert presentere for kollegaer rundt i andre kommuner.

– Vi mener dette er en begynnelse på noe som kan utvikles videre, sier Nilsen.

Han håper også nettverket vil være med på å øke bevisstheten og synliggjøre yrkes­gruppen.

– Det er ingen som profilerer oss, bortsett fra oss selv.

– Vi ser klart nytten av nettverket. Mange av oss jobber i små kommuner, og dermed kjenner vi alle. Når det skjer tragiske ulykker med nær familie eller naboer, er det godt å ha et nettverk som vi kan kontakte. Vi kan ikke bare ringe hvem som helst, påpeker Kåre Jørstad fra Inderøy.

Barnebegravelser er noe av det tyngste, sammen med begravelser av ungdom som har tatt selvmord, eller ulykker hvor unge folk dør.

– Vi er ofte blant de første som møter pårørende. Vi føler oss hjelpeløse i slike situasjoner. Da er det godt å ha noen vi kan snakke med etterpå, legger Reidulf Bruun til.

Kirkegårdsarbeiderne vet de har en spesiell jobb. Graver blir brukt om igjen, og restene av forfedrene er et daglig syn for kirkegårdsarbeidere over hele landet.

– I denne jobben finner vi fort ut om vi klarer å holde på med dette. Om vi takler å jobbe med beinrester og knokler, leirmasser og plastgraver, sier Jørstad.

– Når vi graver opp graver, er rasfaren reell. Det er ikke lovbestemt at vi skal være to på jobb, men faren gjør at vi krever å være to.

Kirkegårdsarbeiderne har ansvaret for at kirkegården ser fin ut uansett vær og årstid. Om vinteren skal det være brøytet og strødd. Om våren skal gravene planeres og såes i. Gresset skal være slått og ugraset skal være borte. De skal legge til rette for en god stund når de pårørende går tur på kirkegården, ser på gravminner eller leter etter slekt.

På Inderøy dekker de jordmassen og pynter rundt graven med granbar. Det er pent, og det er en gammel tradisjon. Tanken på å gjøre det best mulig for de pårørende er det viktigste. Kirkegården skal være fin og god for dem som bruker den.

– Møter de noen, er det som regel oss. Hva kan vi gjøre med en skeiv stein, eller gamlemor som trenger hjelp med vannkanna? Vi møter folk i sorg og ettertanke, forteller Jørstad.

Kirkegårdsarbeiderne får skryt når det ser pent ut og kjeft når det er for langt gress. Men i perioder med mange begravelser på kort tid og kanskje ferieavvikling – da gror det til.

– Jeg skjønner at folk reagerer. Vi har ­stolthet til yrket vårt. Når kirkegården ikke er vakker, er ikke det bra for oss heller, sier Jøvstad.

Arbeidsdagene kan bli lange. De kan ikke bare la graven stå åpen selv om arbeidstida er over. Det er ikke tillatt.

– Graverjobben er spesiell. Yrket er også veldig myteomspunnet. Folk lurer på hvordan vi klarer å være alene, for selv tør de ikke være alene på kirkegården om kvelden, sier Egil Aune.

Aune mener det er en større realisme rundt døden blant de eldre. Mange yngre kjenner lite til døden, kirkegården og hva som egentlig skjer.

– Før skjedde døden i heimen. Folk lå på likstrå. Det har skjedd en kulturendring, mener Aune.

Tor Gunnar Nilsen påpeker at de har et yrke som fra gammelt av var belastet og var et lavstatusyrke med mye alkoholisme.

– Hva som har vært årsak til det, kan man spekulere i. Det er en belastende jobb. Mye fysisk arbeid, og da som nå, graver vi opp våre forfedre. Kirken hadde kapell på hvert nes, vik og bygd, og mange av kirkegårds­arbeiderne hadde jobben ved siden av gårdsdrift.

De tre kommunene Snåsa, Steinkjer og Inderøy er nære hverandre geografisk. Derfor kan de hjelpe hverandre praktisk på tvers av kommunegrensene, enten det er sykdom eller maskiner som går i stykker.

Det er forskjell på kommunene. Snåsa har ei kirke, en kirkegård og halvannen ansatt.

Inderøy har fem kirkegårder og to mann ansatt som også fungerer som kirketjenere, mens Steinkjer har 11 kirkegårder og to ansatte.

– Vi kan bare være på en kirkegård om gangen. Det er store avstander mellom kirkegårdene i Steinkjer. Utstyret skal fraktes, og på vinterstid er det på smale, isete veier, forteller Egil Aune.

Alle fire kirkegårdsarbeiderne er oppgitt over at mange som velges inn i kirkelig fellesråd ikke er klar over at de blir arbeidsgivere for mange grupper, alt fra kirkegårdsarbeidere, kirketjenere, kantorer, kirkeverger, renholdere til sekretærer.

– Når disse konstituerer seg og velger leder, vet de ikke alltid at de blir arbeidsgivere. Det er vrient å være ansatt når arbeidsgiveransvaret sees på som en dugnadsjobb. Mange kjenner til menighetsrådene, men vet ikke at de også får ansvar for en egen juridisk enhet med arbeidsgiveransvar, sier Jørstad.

– Det er veldig behov for å spre kunnskap om kirkegårdsarbeidere. Det kan bygge opp yrkets status. Jo mer status, jo mer innflytelse opp mot arbeidsgiver, mener Reidulf Bruun.

Kirkelig fellesråd er et organ innen kirka, og fins i alle norske kommuner. Rådet er satt sammen av representanter fra de valgte menighetsrådene i kommunen.

Rådets oppgaver er å ivareta kirkegårder og kirkebygg og å være arbeidsgiver for alle andre enn prestene og de statlig ansatte kateketene.

Kirkevergen er Fellesrådets daglige leder og har blant annet personal- og økonomiansvar.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy