Norge, hvor går du nå?

I september skulle jeg holde konsert med Queendom på utestedet Stratos, på toppen av Arbeiderpartibygget i Oslo. Mens vi ventet på heisen, så vi unge mennesker fra AUF som løp fram og tilbake med pizzaer, brus, flyers og roser.

2012031608080820131214175648

Det var tydelig at det var valgkampinnspurt. Ungdommene så ivrige og glade ut der de løp inn og ut av dørene. Jeg spurte en av ungdommene om de skulle jobbe hele natta.

– Ja, sa hun, nesten litt sjenert.

– Det går bra, vet du. Det er første gang et valg har gitt meg så mye krefter.

Da vi kom inn i heisen som skulle ta oss elleve etasjer opp, slo et stort svart/hvitt bilde mot oss fra fakkeltoget etter drapet på Benjamin Hermansen. Heisen bevegde seg i sneglefart oppover, og vi begynte å snakke om den kalde februardagen i 2001 hvor 40.000 osloborgere gikk i fakkeltog.

Jeg husket hvordan det var. At jeg holdt en appell med en stemme som holdt på å briste av sorg og av redsel. Jeg husker jeg tenkte at nå blir Norge aldri det samme igjen. Alle faklene, alle sangene, alle tårene sitter som brent fast i hukommelsen. Jeg husker Holmlia­ungdommene som sto sammen i sorgen, som lagde sanger og som skrev boka Hør’a. Tekster om vennskap, tilhørighet, savn og kjærlig­het.

Jeg husker hvordan vi måtte roe ned redde ungdommer i Afrikan Youth In Norway-nettverket. Vi sa at de ikke måtte være redde, og at de måtte ta vare på hverandre. Det var så mange spørsmål og så få svar.

I januar, ti år etter, sto vi igjen på Youngstorget. For å minnes Benjamin. Det var like kaldt, men stemningen var en annen. Kanskje var alle litt lettet over at det ikke hadde skjedd igjen. Statsministeren taler. Venner av Benjamin holder appeller, og Traces gospelkor synger Oh Mary don’t you weep.

Moren til Benjamin blir inter-vjuet i Aftenposten. «Dette kunne godt ha hendt i dag,» sa hun. Og videre: «Vi vil jo ha et samfunn hvor det er plass til alle. Nå møter for eksem­pel mennesker med mørk hudfarge eller muslimer ­fordommer; for 60 år siden ble jøder forfulgt. Dette er rasisme.» (Aftenposten, 26.01.11)

Så kommer 22. juli. Seks måneder etter minnemarkeringen til Benjamin Hermansen. 77 mennesker er døde, og mange er alvorlig skadet. En mann ville ramme vårt fredelige multikulturelle samfunn. Det er ikke til å begripe, og umulig å forstå.

24. juli tenner jeg lys i domkir­ken. Jeg setter meg på en av kirkebenkene og ser på menneskene i det store, vakre rommet. En kirke jeg selv har vokst opp i, med en far som er domorganist og en mor som sang i kirkekoret.

Jeg kjenner dette rommet godt, men har aldri sett det så fullt av mennesker i alle farger, med ulikt livssyn. Imamer gir prestene i kirken varme håndtrykk. Jenter i hijaber tenner lys, jøder ber foran alteret, ikke-troende tyr til kirkerommet og alt er, ja alt er som det skal være.

29. juli står jeg ved Rådhusplassen sammen med 200.000 mennesker. Rosene løftes mot himmelen. Alt er så stille, så uendelig vakkert midt i all sorgen. Vi begynner å synge Til ungdommen, og en iransk mann ser på teksten sammen med meg. Han kan den ikke, men synger med så godt han kan. «Den sangen er vakker,» sier han til meg med tårer i øynene.

Jeg kjenner hvordan jeg for første gang er stolt over å være norsk. Kanskje nettopp fordi tilhørigheten alle føler oppe i tragedien er så uendelig mye større enn oss selv. At det ikke spiller noen rolle hvem du er eller hvordan du ser ut når samfunnet blir så hardt rammet. At jeg faktisk uten skam kan si at jeg er hundre prosent norsk og hundre prosent etiopisk. Fordi det er sant. Fordi det er sånn. Fordi i Norge er det lov å føle det sånn. Uten skam.

I hvert fall for en stund.

Så kom 11. september og tiårsmarkeringen for terroren som rammet New York. Og de pårørende sier det som gjør så vondt å høre. Det føles som i går. Smerten er enda større nå enn den var da.

Jeg kjenner på hvor absurd tanken er at vi nå skal forme våre egne minner, vårt eget minnesmerke, og for hvert år vil vi minnes tragedien. Hvert år vil det som skjedde slå oss i hjertet som en hammer, hvert år vil de som mistet sine barn få følelsene revet opp igjen i sår som kanskje aldri vil slutte å blø.

Muslimhatet fikk lov til å vokse seg stort etter tvillingtårnenes fall.

I Norge ryddes rosene bort, og tegnene på at noe har skjedd vil bli utydeligere for oss. Rasismen forsvinner ikke, men kanskje vi kan møte hverandre med andre blikk nå enn før 22. juli, med mer åpenhet for hverandre, for vår neste?

Dagen etter kommunevalget våknet vi opp til en ny virkelighet. På Facebook sirkulerte denne meldingen: «Stakkars Carl I. Hagen! Nå må han tilbringe de neste fire årene sammen med 5 pakistanere, 3 somaliere, 2 iranere, 2 arabere, 1 inder, 1 tamil,

1 nigerianer, 1 svenske og 40 norske multikulturalister.» Det er tid for forandring. For synlige minoriteter i politikken.

I Etiopia sier de: Kas ba kas unkulal begrojehedal. Det betyr. Litt etter litt begynner egget å gå.

La oss gå framover, mot et samfunn der politikken og samfunnet for øvrig speiler det mangfoldet vi lever i, og der folk kan føle seg hundre prosent som en del av dette samfunnet, uansett hvor de kommer fra.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy