Slik lykkes du som leder, ifølge sykehusdirektør Per Bleikelia

– Det må gå an å drive sykehus uten at vi er negative på forsida av avisene hver dag

Anita Arntzen

Det første sykehusdirektør Per Bleikelia gjorde var å håndhilse på hver eneste ansatt. Først de i kjelleren. Dette er Bleikelia-metoden for god ledelse.

2017012512590320170126142304

Noen trodde at ledelse kunne gjøres fra hytta på Geilo og via en PC, være litt på Skype og sånn.

Et maleri av beitende kyr på en seterstøl har fått en framtredende plass i kantina på Hallingdal sjukestugu.

– Vi var uenige om det kubildet, altså. Jeg syntes ikke det skulle opp der. Så var det en annen som mente at det bildet skulle henge her fordi det betyr mye for hun som jobber i kantina. Og siden kokka gjerne ville ha det der, så sa jeg ja.

I denne videoen forteller Per Bleikelia om sin jobb på sykehuset.

Slik blir de gode ledere i Bergen

Diskusjonen om kubildet favner flere sentrale elementer i sykehusdirektørens ledelsesfilosofi, av mange omtalt som Bleikeliametoden: Det handler om tilstedeværelse, om å bygge gode relasjoner og ha tillit til de ansatte.

Direktørskiltet på kontordøra hans forsvant raskt. Der står det nå «Ansvarlig tilrettelegger».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GOD KONTAKT: Å håndhilse på hver eneste ansatt var noe av det første Per Bleikelia ville gjøre da han for fem år siden begynte i direktørjobben på Ringerike sykehus.

GOD KONTAKT: Å håndhilse på hver eneste ansatt var noe av det første Per Bleikelia ville gjøre da han for fem år siden begynte i direktørjobben på Ringerike sykehus.

Anita Arntzen

Å håndhilse på hver eneste ansatt var noe av det første Per Bleikelia ville gjøre da han for fem år siden begynte i direktørjobben på Ringerike sykehus. Han begynte i teknisk avdeling i underetasjen.

– Han ene der sa at han aldri hadde sett en direktør før, sier Per Bleikelia med et insisterende alvor. For ham var dette et bilde på noe av det som var rav ruskende galt i sykehusnorge, den tradisjonelle sykehuspyramiden med direktørene på toppen og pasientene aller nederst.

– Jeg ville snu denne pyramiden, komme inn til kjernen av hva et sykehus er. Kjernen er behandlingen, det er det vi får penger å drive sykehus for. Møtet mellom pasient og behandler er sannhetens øyeblikk i sykehuset.

Det betyr imidlertid ikke at direktøren underslår andre sykehusansattes betydning. Tvert imot.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Anita Arntzen

– Høies sykehustale åpner for mer oppstykking og nedbygging av offentlige sykehus

Han gir renholderne på sykehuset ros for innsatsen de gjør med å holde sykehusinfeksjonene nede. Kokkene får godord for maten som skjerper pasientenes appetitt og gjør at de blir raskere friske, og på før nevnte teknisk avdeling er ingen lenger i tvil om at deres «ansvarlige tilrettelegger» verdsetter innsatsen de gjør.

«Sykehusets helter» står det på bildet han åpner sine foredrag med. Bildet er av kirurger i hvit frakk. På det neste bildet er det en rørlegger, også han med merkelappen sykehusets helter.

– Rørleggeren, og mange andre yrkesgrupper på sykehus har en viktig rolle som tilrettelegger for behandlingen. Det betyr ikke at de andre er mindre verdifulle, vi er nødt til å ha dem også.

Hvis ikke rørleggeren holder vann og avløp i orden, så får ikke kirurgene operert.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Anita Arntzen

Han er ydmyk når det gjelder sin egen rolle i sykehuset.

– Jeg lærte noe av en hotelldirektør på Geilo for mange herrens år siden. «Jeg bryr meg ikke om gjestene, jeg bryr meg kun om de ansatte,» sa han. Er’n sprø, tenkte jeg. Men han fortsatte: «Det er de ansatte som møter gjestene – og hvis jeg har fornøyde ansatte, så blir gjestene fornøyde. Det hjelper lite om én gjest blir fornøyd av å treffe meg.»

– Her på sykehuset gjelder dette enda mer, for jeg kan ikke gjøre noe med helsa til pasientene. Jeg har bare et førstehjelpskurs.

Sykehusdebatten er ofte preget av kamp om posisjoner og penger. Hva slåss de om på Ringerike sykehus? En telefonrunde til fagforeninger og ansatte gir magert resultat. Ingen har et vondt ord å si om Bleikelia og hans måte å lede sykehuset på.

– Jeg tenkte at det må gå an å drive et sykehus uten at vi er negative på forsida av avisene hver dag.

Det betyr ikke at mannen er konfliktsky.

– Uenigheter er allright. Konflikter er noe dritt.

Norske ledere har blitt mer autoritære

Ansatte som spør om de får kutt i budsjettene og må tenke på sparetiltak til neste år, har fått klar beskjed:

– Jeg fikk spørsmål om det her om dagen, og da sa jeg nei, du skal ikke spare penger, du skal ta deg av pasienten. Jeg holder alle budsjetter, men regnestykkene er mitt problem. De ansatte skal bare ha ett fokus, det er pasienten.

Bleikelias hjerte banker heftig for sykehuset og livet som utspiller seg der, og han er ikke redd for å vise følelser. Da en av kirurgene nylig kom til ham og sa: «Jeg tror det kommer til å gå bra med denne pasienten, vi klarer å redde ham,» så kjente direktøren at det sprengte bak øynene – og han blir igjen blank i blikket når han gjenforteller episoden.

– Jeg elsker jobben min og jeg elsker de som jobber her, sier han – og skynder seg å tilføye: – Men jeg elsker ikke med dem.

Relasjoner skal skapes i fredstid, er en av grunntesene i Bleikelias ledelsestenkning. Derfor er de daglige rundene på sykehuset så viktige, understreker han.

– Et lite nikk eller smil når jeg møter folk i korridorene kan være nok til å skape den forbindelsen som gjør at hvis det er ett eller annet, så vil vedkommende spørre om jeg har to sekunder.

Og Bleikelia har langt mer enn to sekunder hvis det trengs. Småting tar han på sparket, ellers avtaler han et møte.

– Da sier ikke jeg om to dager, da prioriterer jeg det, og vi tar det i dag.

– Noen trodde at ledelse kunne gjøres fra hytta på Geilo og via en pc, og være litt på Skype og sånn. Men skal du ha et godt forhold til dine folk, må du være til stede.

Veien til å bli sykehusdirektør har vært mangslungen. Som 20-åring søkte unge Bleikelia seg til Politiskolen.

– Jeg er bygd for fart og spenning, hele jeg, så det passet godt å bli politi. Men det var også det at jeg ble gift da jeg var 20 år. Hva gjør du da? Jeg tenkte at etter politiskolen så får jeg jobb, og det vil være et trygt liv.

Politibetjenten ble etter hvert instruktør og avdelingssjef ved Politihøgskolen og senere rekruttert til FN i New York. Derifra gikk turen videre til Midtøsten, der han hadde ansvar for å trene opp palestinske sikkerhetsstyrker, og deretter bar det inn i jobb på Radiumhospitalet før han ble helsebyråkrat.

Jobben som ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet var en god skole i å forstå forholdet mellom politikk og operativ drift, så Bleikelia bruker ikke energi på å irritere seg over politiske vedtak.

– Jeg lærte en gang at hvis hesten er urolig, så må rytteren sitte i ro. Det er litt svingninger i helsevesenet. Da gjelder det å ha en langsiktig tenkning på hvor vi vil og hvorfor vi vil det, og så må du holde fast ved strategien, ikke begynne å nappe i tøylene. Jeg kan ikke ri, men jeg har skjønt det.

Det store taktskiftet i Per Bleikelias liv kom da han selv ble alvorlig syk for sju år siden. Fra å være aktiv maratonløper og konkurrere på ski, ble han totalt passivisert og sittende i rullestol.

– Plutselig kunne jeg ikke gjøre noen ting.

I sin fortvilelse ringte han en bekjent på Ringeriksbadet og spurte om hjelp. Her fikk han både hjelp og omsorg, støtte til å komme seg ut i bassenget, inn i dusjen og en tekopp etter badet.

– En dag jeg satt i resepsjonen i rullestolen, kom ei dame og tok meg på hodet og spurte om jeg hadde hatt det morsomt i dag. Det var sikkert godt ment, men da gikk det opp for meg at folk trodde jeg var dum i tillegg.

Depresjonen som fulgte i kjølvannet av sykdommen, var likevel det verste, forteller han. Tvilen og usikkerheten om egen framtid, ensomheten, telefonen som hadde sluttet å ringe.

– Men jeg gikk ikke til psykolog, altså. Jeg er gift med en psykolog. Og så gikk jeg til meg selv, tenkte og filosoferte.

Hvordan har sykdommen forandret deg og livet ditt?

– Jeg ble en veldig mild utgave av meg selv. Og jeg kan ikke løpe som jeg gjorde før, men jeg kan gå og gå på ski, lenge og rolig. Konkurranseinstinktet forsvant. Nå er jeg veldig fornøyd med å gå.

Om tempoet er lavere, er intensiteten i Bleikelias liv fortsatt høy. Han anslår arbeidsuken til 60 timer, men jobben er en vesentlig drivkraft for familielivet, mener firebarnsfaren. Hans to eldste døtre er for lengst etablert med egne familier. Datter nummer tre var i startgropa for å starte med studier, men etter innspill fra far har hun nå tatt et gi faen-år først, mens yngstemann går første år på videregående.

Klokka halv seks kommer far Bleikelia hjem fra jobb.

– Jeg er inne i ti minutter, henter bikkja og tar henne med på en tur. Jeg er ekstremt opptatt av den bikkja. Hun heter for øvrig Filippa K. K-en står for Karin, kona mi som er svensk.

– Etter turen tar jeg en tur på sjukehuset for å se åssen det går.

– Hver dag?

– Ja, hver dag.

Dagene som sykehusdirektør er snart talte. Per Bleikelia har gitt seg selv maks fire år på å finne sin etterfølger.

– Det er viktig å få inn yngre krefter, men du kan ikke bare hente en 35-åring i lyseblå skjorte til en jobb som dette. Du skal hente en person som vil. Ledelse er ikke noe du blir dømt til.

I Bleikelias pensjonistdrøm ligger blant annet en drøm om en gård i Hallingdal.

– Jeg bodde her oppe i en periode da vi bygget den nye sjukestugu. Det var helt fantastisk å våkne til disse fjellene. Se doggen som lå der, se sola komme, sier han drømmende.

Den poetiske talemåten faller naturlig for ham. Interessen for lyrikk har han hatt siden han var smågutt.

– Jeg ble kalt for Proffen, og jeg var vel en raring. Det er ikke så mange 7-åringer som leser dikt. Det er en av hobbyene mine fortsatt det, å lese dikt.

– Jeg har skrevet mye også, men ikke de siste årene. Når jeg blir pensjonist og flytter opp i Hallingdal, skal jeg spise mer småmat, gå i fjellet og skrive. Når jeg blir riktig gammel, skal jeg begynne å røyke. Og så håper jeg Karin kjører meg på gamlehjem, hun er jo ti år yngre enn meg.

1955

• Født på Hønefoss i Buskerud.

1977

• Begynte på Politiskolen i Oslo.

1993

• Rådgiver for FN i Gaza og New York.

2003

• Topplederutdanning i Helsetjenesten.

2004

• Ledet Norges innsats etter tsunamien.

2009

• Alvorlig sykdom med store ettervirkninger.

2012

• Direktør for Ringerike sykehus i Buskerud.

Navn: Per Skaugen Bleikelia

Alder: 61 år.

Stilling: Direktør på Ringerike sykehus, inkludert Ål sjukestugu.

Familie: Gift med Karin, fire barn, tre barnebarn og hunden Filippa K.

Aktuell: Fikk HR Norges lederpris som den foreløpig siste av en lang rekke priser. Har tidligere blant annet fått Fagforbundets lederpris.

Veien til Ringerike sykehus

1955

• Født på Hønefoss i Buskerud.

1977

• Begynte på Politiskolen i Oslo.

1993

• Rådgiver for FN i Gaza og New York.

2003

• Topplederutdanning i Helsetjenesten.

2004

• Ledet Norges innsats etter tsunamien.

2009

• Alvorlig sykdom med store ettervirkninger.

2012

• Direktør for Ringerike sykehus i Buskerud.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy