Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Da journalisten fra lokalavisa ringte og sa at hun ville intervjue meg om det som skjedde i Ukraina, forsto jeg ingenting. «Hva skjer i Ukraina?» spurte jeg. «Oj, har du ikke sett nyhetene?» svarte hun.

En feil?

Helsefagarbeider Alona Sergienko Olsen (41) i Mo i Rana hadde vært på kveldsvakt dagen i forveien. Hun ble bokstavelig talt tatt på senga da lokalavisa Rana Blad ringte om morgenen torsdag 24. februar og ville intervjue henne.

– Da jeg klikket meg inn på nyhetene og fikk se hva journalisten snakket om, måtte jeg be henne ringe tilbake seinere.

– Hva var din første tanke da du så nyhetene?

– Først tenkte jeg at dette måtte være feil– det var så uvirkelig. Deretter begynte jeg å gråte, og så måtte jeg finne ut om familien min var i live.

• Russiske Mikhail (26) henter ukrainske flyktninger på grensa: – Dette handler bare om hva én syk person bestemte seg for å gjøre

Helsefagarbeider

Det er 12 år siden sykepleieren fra byen Sumy, nordøst i Ukraina, meldte seg på norskkurs i regi av et vikarbyrå og reiste til Mo i Rana i Nordland for å jobbe. Siden gikk det slag i slag: Alona traff en nordmann, giftet seg, fikk en sønn og for to år siden: Fast jobb som helsefagarbeider på sykehjem.

– Jeg har ennå ikke fått norsk autorisasjon som sykepleier, men det går bra: Jeg stortrives som helsefagarbeider, sier hun.

Øyvind Bratt, Rana Blad.

Stoppet av Putin

Alona stortrives i Mo i Rana også, men denne våren hadde hun lagt en plan. Endelig var koronaen i ferd med å ebbe ut. Endelig kunne hun besøke familien igjen. Det var tre år siden sist.

– Vi hadde snakket om sommerferie, eller at jeg kanskje kunne reise allerede i mai, ta meg en vårtur. Nå er alle planer avlyst. Først ble jeg stoppet av pandemi, så av Putin.

– Kan du få familien hit?

– Jeg tror ikke de vil reise fra Ukraina nå. Jeg har en bestemor og en bestefar på nitti år som bor hjemme og er avhengig av hjelp fra familien. Akkurat nå virker det best at de blir der de er.

• Russiske Anzhelika (38) er barne- og ungdomsarbeider: – Vi støtter ikke denne krigen. Vi støtter Ukraina!

Vekket av skudd

Telefonlinja var dårlig, men selv om Sumy var blant de første byene russerne angrep, hadde de fortsatt internettforbindelse om morgenen 24. februar.

– Jeg fikk heldigvis raskt kontakt og bekreftelse på at familien var i live. Redde, men i live. Vi snakket på Viber, som er nesten det samme som FaceTime. Det var grusomt, de satt der fullt påkledde med nøddokumenter og visste ikke hva de skulle gjøre eller hva som skjedde videre. De hadde vært i kjelleren hele natta. 

Alonas mor var på besøk hos svigerdatteren og barnebarna. De hadde ligget og sovet i leiligheten i fjerde etasje i ei høyblokk, da de ble vekket av skudd tidlig om morgenen.

– De forsto verken hva slags lyd de hørte eller hva som foregikk. Først seinere, etter å ha åpnet sosiale medier og sett nyheter, forsto de at det dreide seg om skudd. At det var krig.

– Angrepet kom helt uventet på dem?

– Helt uventet, de forsto ingenting. Da de endelig fikk se og høre nyheter, fikk de beskjed om å finne et bomberom i tilfelle det ble flere angrep. Men i Ukraina har vi ikke bomberom, bare vanlige kjellere. Det har jo ikke vært krig siden 2. verdenskrig.

• Norsk-ukrainske Sores (31): – Undervurder ikke frihet og åpen presse

Opp og ned fra kjelleren

De neste to dagene gikk sirenene i nabolaget til familien flere ganger, forteller Alona. Heisen i blokka ble stoppet samme dag, de to kvinnene løp opp og ned trappene mellom leiligheten og kjelleren med barna.

Veier var stengte, verken busser eller tog gikk. Alonas mor kom seg ikke hjem.

– Til slutt kom broren til svigerinnen min. Han kjørte dem til noen slektninger på landsbygda. Nå forsøker de å gjøre i stand en kald kjeller der ute til et sted å gjemme seg i tilfelle noe skjer der også.

Reddet av jobb

I Mo i Rana starter Alona dagene med å sende en sms for å sjekke at familien er i live. Først når det piper i telefonen, slapper hun av. Da går hun på jobb.

– Jeg jobber på sykehjem med gamle folk – de trenger hjelpen min uansett situasjonen ellers i verden. Dessuten er det mye bedre å være på jobb enn å sitte hjemme og se på nyheter og gråte.

Hun forteller at kollegene har vært støttende og omtenksomme fra første dag.

– Hver dag når jeg kommer ser de på meg og spør hvordan det går. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare – det går jo ganske bra med meg, men … Vi snakker selvfølgelig om det som skjer, men passer samtidig på at det ikke blir for mye. Det er viktig å snakke om andre ting nå: Livet, jobben, været – alt mulig annet.

Når hun ikke er på jobb, treffer hun andre ukrainere og diskuterer nyheter og hva de kan gjøre for familie og venner i hjemlandet. Snart sender de av gåre en trailer med humanitær hjelp til Polen og Ukraina.

– Vi vil mye heller hjelpe enn å sitte her å føle oss hjelpeløse.

Hvem startet den krigen?

Skolene i Mo i Rana har vinterferie denne uka. Det gir Alonas ni år gamle sønn god tid til å følge med på nyheter på Snapchat og TikTok. Hun og ektemannen forsøker å forklare hva som skjer, men Alona innrømmer at hun hadde foretrukket vanlige skoledager framfor ferie akkurat nå.

– Hva spør sønnen din om?

– Han lurer på om bestemor og resten av familien er trygge. Og selvfølgelig spør han: Hva skjedde? Hvem startet den krigen, og hvorfor?