Linn Aslaksen Neset har drømt om å jobbe i ambulansetjenesten siden hun var  liten.

Linn Aslaksen Neset har drømt om å jobbe i ambulansetjenesten siden hun var liten.

Anita Arntzen

Vold og trusler på jobb

Ambulansearbeider Linn: – Geværet pekte rett mot meg, og han brølte: «Kom dere ut!»

Da den ferske ambulansearbeideren Linn Aslaksen Neset ble truet på livet, skulle hun ønske at skolegangen hadde inneholdt mer enn bare snakk om utfordrende situasjoner.

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Det ene oppdraget hadde avløst det neste. Linn Aslaksen Neset (23) har for lengst glemt hvor mange utrykninger de hadde denne arbeidsdagen, men hun husker godt hvor sulten hun var og hvordan de til slutt nesten ikke klarte å snakke om annet enn mat: Kom de egentlig til å få den sushien noen gang? Så lød knatringen fra radiosambandet, den som kjennetegner en akuttmelding.

Fagbrev og vikariat

Linn Aslaksen Neset hadde drømt om å jobbe i ambulansetjenesten siden hun som liten hørte bestefaren fortelle fra jobben i redningstjenesten Falken. 16 år gammel oppdaget hun at den videregående skolen i nabokommunen hadde ambulanselinje og var ikke i tvil. Lærlingtida måtte settes på vent et år fordi hun var for ung til å kjøre bil, men i august 2019 hadde Linn både fagbrev og vikariat på ambulansestasjonen i Arendal. Samme høst fullførte hun nivå 2-kurset som klarerer ambulansearbeidere for alle typer oppdrag. Denne høstdagen i 2019 var Linn og hennes like ferske makker ute på sin aller første tur på egen hånd.

{f1}

Vurdering av hjelpebehov

«Pasienten ønsker ikke å leve lenger,» sto det i meldingen fra AMK. Om lag ti prosent av utrykningene fra ambulansestasjonen i Arendal går til pasienter med psykiatriske utfordringer eller selvmordsproblematikk. Mange pasienter er gjengangere, men denne var en førstegangsinnringer. Han hadde selv ringt operasjonssentralen og fortalt at han ville ta livet sitt. Oppdraget til ambulanse 167 var å reise hjem til ham og vurdere situasjonen og hjelpebehovet.

Husker alt klart: Linn er overrasket over hvor klart hun husker selv små detaljer fra vakta for to år siden.

Husker alt klart: Linn er overrasket over hvor klart hun husker selv små detaljer fra vakta for to år siden.

Anita Arntzen

Mangler kritisk info

I 2018 hadde Arbeidstilsynet tilsyn med et utvalg ambulansestasjoner over hele landet. Hensikten var å kartlegge arbeidsmiljøforholdene. Konklusjonen i rapporten våren 2020, var at «utfordringene var mer omfattende enn antatt på forhånd». I forbindelse med tilsynet forteller ambulansearbeiderne blant annet at taushetsplikten som ble praktisert fra AMK til ambulansepersonell, gjør at de ofte mangler informasjonen de trenger før de drar ut på oppdrag.

Sikkerhetsekspert etter Nav-drapet: – Det vil alltid være en risiko for at Nav-ansatte kan bli utsatt for vold

Inspektørene skriver også at risiko for vold og trusler er en del av arbeidsdagen i ambulansetjenesten, og en økende utfordring: «De aller fleste ambulansearbeiderne Arbeidstilsynet snakket med hadde opplevd vold og trusler.»

{f2}

Det stemmer godt med undersøkelsen organisasjonen Delta gjorde blant ambulansearbeidere i 2018. Der kom det fram at 53 prosent hadde opplevd vold og trusler på jobb. Året etter viste en kartlegging gjort av NRK en økning på 30 prosent i antall registrerte voldshendelser ved ambulansestasjonene fra 2018 til 2019.

{u1}

Oppdaterte ferskinger

Det var langt å kjøre. De tidligere studiekameratene hadde god tid til å snakke, både om hva de skulle gjøre hvis mannen var aggressiv og hvordan de skulle sikre seg mot å bli skadet av skarpe gjenstander. Han kunne jo både ha saks og kniv.

– Vi var ferske, med fagprøven og betydningen av god planlegging friskt i minnet: Hvilket scenario var det sannsynlig at vi ville møte? Hvordan kunne vi best ivareta egen sikkerhet? Og hva skulle vi gjøre hvis det verste allerede hadde skjedd og personen hadde tatt livet sitt før vi rakk fram?

Veien ble smalere, skogen tettere. Huset lå der veien sluttet. Innkjørselen var på baksida og inngangsdøra på motsatt side, men gjennom et vindu kunne de skimte lys.

– Jeg aner ikke hvorfor, men jeg følte sterkt at personen der inne hadde avsluttet livet.

Linn følte også at de burde snu bilen, før de banket på. Sånn at de skulle slippe å sjaue for mye, hvis de plutselig måtte dra.

Fagforbundet krever ny vurdering av Nav-sikkerheten

Stille hus

Annenhver tur som sjåfør og behandler, sånn er arbeidsfordelingen mellom makkerne i ambulansetjenesten. På dette oppdraget var det Linns tur til å være behandler.

Mens makkeren snur bilen og ordner utstyret, går Linn til forsida av huset. Hun banker på, men får ingen respons. Når kollegaen kommer, banket hun igjen, før hun åpnet døra og roper inn:

{s1}

Ingen reaksjon.

De går inn i et lite vindfang. Foran dem ligger en lang gang med dører på begge sider. Ei trapp fører opp til andre etasje. I enden av gangen skimtes ei spisestue.

– Jeg kikka opp trappa for å se om jeg så noen, så banka jeg i veggen og ropte igjen om vi kunne få komme inn.

Heller ikke denne gangen får hun svar. Med makkeren hakk i hæl fortsetter hun innover mot spisestua i enden av gangen.

Hun får øye på ham i det hun trår inn i rommet. Han sitter ved enden av spisebordet med et gevær i hendene.

{s2}

Prat og praksis

477 timer med ambulansemedisin, kommunikasjon og praktisk yrkestrening skal forberede og gjøre elevene ved fagutdanninga kompetente til tjenesten. Da Linn høsten 2019 plutselig sto med et skytevåpen rettet mot seg, handlet hun likevel på instinkt.

– Studiet var omfattende – det var mye vi skulle gjennom, særlig i sykdomslære. Men jeg kan ikke huske at vi hadde så mye om sikkerhet. Jeg mener å huske at vi snakket om hva vi skulle gjøre hvis vi havnet i en truende situasjon. At vi måtte unngå å bli presset inn i et hjørne og sånn. Men vi øvde aldri, sier Linn.

Etterlyser øving: Linn forteller om en tettpakket og krevende fagutdanning som ambulansearbeider. I ettertid skulle hun ønske det hadde vært mer praktiske øvelser, også på skolen. Fra i høst er fagplanene ifølge Utdanningsdirektoratet endret.

Etterlyser øving: Linn forteller om en tettpakket og krevende fagutdanning som ambulansearbeider. I ettertid skulle hun ønske det hadde vært mer praktiske øvelser, også på skolen. Fra i høst er fagplanene ifølge Utdanningsdirektoratet endret.

Anita Arntzen

– Hva med skytevåpen, snakket dere om det?

– Nei, det var aldri et tema.

– Hva skulle du ønske du hadde visst da du reiste ut på oppdraget, eller gikk inn i dette huset?

– Det fins ikke selvforsvar mot skytevåpen, men jeg skulle ønske vi hadde øvd på sånne situasjoner.

Ambulansefolket inviterer helseminister Høie: – Kom hit, så skal få se hva avstand er for noe

Kritisk til opplæringen

Fra høsten 2021 inneholder flere av kjerneemnene i læreplanen i videregående utdanning, ifølge Utdanningsdirektoratet, elementer som forbereder elevene på «å ivareta egen og andres sikkerhet under ambulanseoppdrag».

Christin Haslestad, som leder yrkesseksjon Helse og Sosial i Fagforbundet Agder, er likevel kritisk:

{s3}

– Det siste året av opplæringen foregår dessuten ute hos arbeidsgiverne. Dermed vil jeg si at ansvaret for å gi god nok opplæring til lærlinger og andre ansatte ligger hos arbeidsgiver. Når det er sagt: Det er vanskelig å øve når det ikke finnes utstyr i ambulansen som er beregnet til å forsvare seg med.

Kritisk: Christin Haslestad er leder for yrkesseksjon Helse og Sosial i Fagforbundet Agder. Hun mener det i praksis er vanskelig for ambulansearbeiderne å øve på situasjoner som kan dukke opp i felt.

Kritisk: Christin Haslestad er leder for yrkesseksjon Helse og Sosial i Fagforbundet Agder. Hun mener det i praksis er vanskelig for ambulansearbeiderne å øve på situasjoner som kan dukke opp i felt.

Privat

Haslestad mener at det er flere faktorer som gjør det utfordrende å forberede ambulansearbeidere på håndtering av vold og trusler i felt.

– Det finnes ikke lovverk som ivaretar eller regulerer en ambulansearbeiders «grad av selvforsvar». Hvis pasienten går til angrep, er ambulansearbeideren overlatt til sine personlige ferdigheter, og handlingene vil omfattes av straffelovens paragraf §18 om nødverge. Det sier seg selv at det er umulig å øve på å gjøre noe innenfor den paragrafen.

Haslestad mener at verken opplæring eller lovverk tar høyde for at enkelte av pasientene ambulansetjenesten håndterer ikke ønsker å bli håndtert.

– Jeg tenker at det i det minste ville være naturlig at vi hadde noe av den samme opplæringen som de som jobber innen psykiatri, særlig med fokus på å frigjøre seg fra en overfallsperson.

{u2}

Skremmende

Linn rekker å føle et øyeblikks takknemlighet for innskytelsen om å snu bilen, før de kaster seg inn i førerhuset og spinner av gårde på grusen.

– I det vi kjørte, kikka vi mot vinduet. Hva om han begynte å skyte? Eller kom etter oss? Hjertet pumpa – vi var begge så skremt at vi nesten lo, litt sånn: «Hva skjedde der, egentlig?» Samtidig var vi opptatt av at han hadde kommet med et rop om hjelp, da vil du gjerne hjelpe, ikke sitte i en bil langt unna.

Hun kontakter sentralen med en kort beskjed: «Det er våpen, trenger politi». De får beskjed om å holde seg på avstand til politiet kommer, og finner en plass i skogen, et par kilometer unna.

Når politiet dukker opp, er de utstyrt for væpna aksjon. I flere timer forhandler de med mannen, før han overgir seg og går med på å bli med til sykehuset.

Stille biltur

Hele veien tilbake sitter de ansikt til ansikt bak i ambulansen, mannen og Linn med en politibetjent ved siden av seg.

– Det var en stille biltur. Han sa ingenting og møtte aldri blikket mitt. Han var veldig syk – det er det ingen tvil om. Likevel hadde jeg behov for å spørre hvorfor han gjorde som han gjorde. Da han ikke svarte, ble det viktig for meg å få sagt til ham at det han gjorde var dumt. Vi ønsket jo bare å hjelpe ham. Vi som jobber i ambulansen har også familie og folk som er glad i oss. Det er ikke sånn vi ønsker å avslutte karrieren vår.

– Vil lagre voldshistorikk

Siden 2019 har AMK-sentralene rutinemessig gjort en her-og-nå vurdering av innringer, en såkalt BVC-score, som videreformidles til ambulansepersonellet som rykker ut. Ved BVC-score høyere enn tre, skal politiet varsles.

Det er ikke nok, mener Fagforbundets klinikktillitsvalgt ved Sørlandet sykehus, Lars Vereide. Han har vært bekymret for kollegenes sikkerhet i lang tid, og mener at verken forberedelsene eller sikkerheten er godt nok ivaretatt for sykehusets ambulansepersonell.

– Én ting er at den som varsler AMK-sentralen om en hendelse ofte er en tredjeperson. Et annet element er at trafikken inn til AMK er stor, noe som gjør det vanskelig å fange opp alle nyanser i samtalene. Uansett er BVC-score en øyeblikksvurdering, og videreformidles ikke til kolleger som eventuelt rykker ut til samme pasient uka etter.

Ønsker historikk

Vereide ønsker seg en ordning for registrering av pasienter med voldshistorikk, slik at ambulansepersonell kan være årvåkne også når her-og-nå-vurderingen ikke er alarmerende.

– Det kan i sin tur hindre uønskede hendelser hvor både personell og pasient kan komme til skade, sier Vereide, som understreker at registreringen av voldshistorikk ikke vil redusere pasientens mulighet for helsehjelp.

– Registrering av voldshistorikk vil ivareta ambulansepersonellets sikkerhet, men også pasientens. Unntaksvis har vi i selvforsvar vært tvungne til å slåss med pasienter. Med nødvendig bakgrunnskunnskap kan vi velge en tilnærming som gjør det lettere å unngå at pasienten ender opp med å bli anmeldt for voldsbruk mot ambulansepersonellet, eller omvendt.

Ny prosedyre

Sørlandet sykehus har sendt ut et høringsforslag om ny foretaksprosedyre i møte med psykisk syke pasienter. Den nye prosedyren innebærer muligheter for å lagre langtidsvurderinger av enkelte pasienter.

– For ambulansearbeidere betyr det at de skal rapportere en vold- eller trusselhendelse til sin leder. Leder behandler hendelsesrapporten og vurderer den sammen med både berørte og andre, det vil si behandler, fastlege, eller i dialog med pasienten selv om det er mulig. Vurderingen kvalitetssjekkes av en psykolog, som foretar en faglig vurdering av voldsrisiko. Målet er å merke pasienter som er reelt farlige, slik at både pasientenes behov for helsehjelp og ambulansepersonellets sikkerhet blir ivaretatt, sier seksjonsleder for beredskap ved Sørlandet sykehus, Martin Hauge.

Juridisk vanskelig

Hauge understreker at en slik langtidsvurdering bare vil kunne lagres i et begrenset tidsrom og aldri gi hundre prosent sikkerhet ute i felt.

– Når vi snakker om lagring av slike pasientvurderinger er det mange lover og regler som dunker borti hverandre: Taushetsplikt, personvern og arbeidsmiljøloven. Det er ikke så populært å si, men jeg sier det likevel: Når man er ambulansearbeider, er det aller viktigst at man har guarden oppe, og gjør fortløpende risikovurderinger, og iverksetter risikoreduserende tiltak – 24/7. Igjen – målet er at pasienten skal få riktig helsehjelp, og at den ansatte skal ha gode verktøy for å vurdere tilstand. Hendelser skal ikke gå utover andre- eller tredjeperson – og det skal være trygt å være ambulansearbeider.

Klinikktillitsvalgt Lars Vereide er glad for at foretaket er opptatt av daglig risikostyring, men uttrykker likevel bekymring:

– Den nye prosedyren er en forbedring fra den forrige, men Fagforbundet er bekymret for at terskelen for nødvendig registrering vil bli for høy og dermed ikke være formålstjenlig, for verken ambulansepersonell eller pasientene den måtte angå.

– Simulerer virkeligheten

Ledelsen ved Sørlandet sykehus har lenge «klødd seg i hodet» og lurt på hvordan de skal forberede ambulansearbeidere best mulig på vanskelige og farlige situasjoner.

– Vi har fått mange meldinger fra ansatte som er usikre på hvordan de skal forholde seg til særlig psykisk syke pasienter, og hadde også et tilsyn fra arbeidstilsynet som viste forbedringspotensial når det gjaldt dette. Vi har blant annet manglet gode metoder for å sikre at ansatte lærer av hendelser som meldes inn, og at læringen kommer pasientene til gode. Nå har vi det, sier Tom Helge Vik Tollefsrud, som er konsulent for prehospitale tjenester ved Sørlandet sykehus.

VR-trener: Tom Helge Vik Tollefsrud er prosjektleder for ei ny kompetansepakke for ambulansearbeiderne ved Sørlandet sykehus. Den innebærer bruk av virtual reality- briller og simulering av vanskelige situasjoner i felt.

VR-trener: Tom Helge Vik Tollefsrud er prosjektleder for ei ny kompetansepakke for ambulansearbeiderne ved Sørlandet sykehus. Den innebærer bruk av virtual reality- briller og simulering av vanskelige situasjoner i felt.

SSHF

Bør simulere

Virtuelle virkelighetsbriller, VR-briller, er verktøyet som skal endre framtida.

– Forskning viser at å sitte på en forelesning og bli fortalt om en voldelig situasjon og hvordan du bør håndtere den, gir lite endring ute i felt. Det eneste som gir varig endring er simulering, sier Tollefsrud og viser til forsøk med pasienter:

– Når en person som er redd for store folkemengder får på seg VR-briller hvor det simuleres at hun befinner seg i en folkemengde, viser studier at flere pasienter produserer de samme følelsesreaksjonen som i en virkelig situasjon.

Kompetanse-pakke

I nær framtid vil ambulansearbeiderne ved Sørlandet sykehus få presentert ei kompetansepakke med teori, VR-opplæring og simulering.

– Sykehuset innlandet startet med VR briller, men nå er vi mange som benytter dette i opplæringen. SSHF er, så langt jeg vet, den eneste som kombinerer VR med en egen simuleringsambulanse, sier Tollefsrud.

– Med VR-briller kan alle overvære en reell hendelse en kollega har meldt inn og deretter gjøre seg opp en mening om hvordan de ville håndtert situasjonen. Etter å ha snakket om hva den enkelte ville gjort, kjører vi ut en simuleringsambulanse og lar ambulansearbeiderne teste ut i praksis hva som skjer hvis situasjonen håndteres slik de mener er riktig.

Må snakke også

Tollefsrud medgir samtidig at enkelte situasjoner og hendelser fortsatt vil være vanskelig å forberede seg på. Å bli truet med våpen, for eksempel.

– Selv om vi vet at VR-brillene gir en realistisk opplevelse som er egnet til å fremkalle reaksjoner hos den ansatte, vil det for noen oppleves kunstig og rart. Det vi kan gjøre er å snakke om betydningen av forberedelser, slik at den ansatte er mentalt forberedt på hvordan hun kan reagere i møte med en pasient med et våpen: Fryse, løpe, hoppe på eller forsøke å snakke med personen?

Hallo, det er fra ambulansen, kan vi komme inn?

Geværet pekte rett mot meg, og han brølte: «Kom dere ut!»

Håndtering av vold og trusler er på ingen måte godt nok ivaretatt i læreplanen – og jeg har selv vært med på å skrive den.

Utdanning ambulansearbeid

Det er tre veier til til å bli ambulansearbeider: Du kan ta fagbrev i ambulansefag på en videregående skole, eller du kan ta en bachelor over tre år ved et universitet og få tittelen paramedic. Hvis du er sykepleier, kan du søke helsedirektoratet direkte om autorisasjon.

Vold på arbeidsplassen

• 7,1 prosent av de sysselsatte oppgir å ha blitt utsatt for trusler og/eller vold på arbeidsplassen. 2,4 prosent oppgir å ha blitt utsatt for vold som har gitt synlige merker.

• Andelen som oppgir å ha blitt utsatt for vold eller trusler om vold har økt siden 2009, fra 6,4 til 7,1 prosent.

• 27 prosent av vernepleiere/sosialarbeidere, pleie-/omsorgsarbeidere og politi/vakt o.l. oppgir å ha bli utsatt for vold eller trusler om vold.

Kilde: Stami. (Tallene er fra 2019)

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

Anita Arntzen

Linn Aslaksen Neset har drømt om å jobbe i ambulansetjenesten siden hun var  liten.

Linn Aslaksen Neset har drømt om å jobbe i ambulansetjenesten siden hun var liten.

Anita Arntzen

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Det ene oppdraget hadde avløst det neste. Linn Aslaksen Neset (23) har for lengst glemt hvor mange utrykninger de hadde denne arbeidsdagen, men hun husker godt hvor sulten hun var og hvordan de til slutt nesten ikke klarte å snakke om annet enn mat: Kom de egentlig til å få den sushien noen gang? Så lød knatringen fra radiosambandet, den som kjennetegner en akuttmelding.

Fagbrev og vikariat

Linn Aslaksen Neset hadde drømt om å jobbe i ambulansetjenesten siden hun som liten hørte bestefaren fortelle fra jobben i redningstjenesten Falken. 16 år gammel oppdaget hun at den videregående skolen i nabokommunen hadde ambulanselinje og var ikke i tvil. Lærlingtida måtte settes på vent et år fordi hun var for ung til å kjøre bil, men i august 2019 hadde Linn både fagbrev og vikariat på ambulansestasjonen i Arendal. Samme høst fullførte hun nivå 2-kurset som klarerer ambulansearbeidere for alle typer oppdrag. Denne høstdagen i 2019 var Linn og hennes like ferske makker ute på sin aller første tur på egen hånd.

{f1}

Vurdering av hjelpebehov

«Pasienten ønsker ikke å leve lenger,» sto det i meldingen fra AMK. Om lag ti prosent av utrykningene fra ambulansestasjonen i Arendal går til pasienter med psykiatriske utfordringer eller selvmordsproblematikk. Mange pasienter er gjengangere, men denne var en førstegangsinnringer. Han hadde selv ringt operasjonssentralen og fortalt at han ville ta livet sitt. Oppdraget til ambulanse 167 var å reise hjem til ham og vurdere situasjonen og hjelpebehovet.

Husker alt klart: Linn er overrasket over hvor klart hun husker selv små detaljer fra vakta for to år siden.

Husker alt klart: Linn er overrasket over hvor klart hun husker selv små detaljer fra vakta for to år siden.

Anita Arntzen

Mangler kritisk info

I 2018 hadde Arbeidstilsynet tilsyn med et utvalg ambulansestasjoner over hele landet. Hensikten var å kartlegge arbeidsmiljøforholdene. Konklusjonen i rapporten våren 2020, var at «utfordringene var mer omfattende enn antatt på forhånd». I forbindelse med tilsynet forteller ambulansearbeiderne blant annet at taushetsplikten som ble praktisert fra AMK til ambulansepersonell, gjør at de ofte mangler informasjonen de trenger før de drar ut på oppdrag.

Sikkerhetsekspert etter Nav-drapet: – Det vil alltid være en risiko for at Nav-ansatte kan bli utsatt for vold

Inspektørene skriver også at risiko for vold og trusler er en del av arbeidsdagen i ambulansetjenesten, og en økende utfordring: «De aller fleste ambulansearbeiderne Arbeidstilsynet snakket med hadde opplevd vold og trusler.»

{f2}

Det stemmer godt med undersøkelsen organisasjonen Delta gjorde blant ambulansearbeidere i 2018. Der kom det fram at 53 prosent hadde opplevd vold og trusler på jobb. Året etter viste en kartlegging gjort av NRK en økning på 30 prosent i antall registrerte voldshendelser ved ambulansestasjonene fra 2018 til 2019.

{u1}

Oppdaterte ferskinger

Det var langt å kjøre. De tidligere studiekameratene hadde god tid til å snakke, både om hva de skulle gjøre hvis mannen var aggressiv og hvordan de skulle sikre seg mot å bli skadet av skarpe gjenstander. Han kunne jo både ha saks og kniv.

– Vi var ferske, med fagprøven og betydningen av god planlegging friskt i minnet: Hvilket scenario var det sannsynlig at vi ville møte? Hvordan kunne vi best ivareta egen sikkerhet? Og hva skulle vi gjøre hvis det verste allerede hadde skjedd og personen hadde tatt livet sitt før vi rakk fram?

Veien ble smalere, skogen tettere. Huset lå der veien sluttet. Innkjørselen var på baksida og inngangsdøra på motsatt side, men gjennom et vindu kunne de skimte lys.

– Jeg aner ikke hvorfor, men jeg følte sterkt at personen der inne hadde avsluttet livet.

Linn følte også at de burde snu bilen, før de banket på. Sånn at de skulle slippe å sjaue for mye, hvis de plutselig måtte dra.

Fagforbundet krever ny vurdering av Nav-sikkerheten

Stille hus

Annenhver tur som sjåfør og behandler, sånn er arbeidsfordelingen mellom makkerne i ambulansetjenesten. På dette oppdraget var det Linns tur til å være behandler.

Mens makkeren snur bilen og ordner utstyret, går Linn til forsida av huset. Hun banker på, men får ingen respons. Når kollegaen kommer, banket hun igjen, før hun åpnet døra og roper inn:

{s1}

Ingen reaksjon.

De går inn i et lite vindfang. Foran dem ligger en lang gang med dører på begge sider. Ei trapp fører opp til andre etasje. I enden av gangen skimtes ei spisestue.

– Jeg kikka opp trappa for å se om jeg så noen, så banka jeg i veggen og ropte igjen om vi kunne få komme inn.

Heller ikke denne gangen får hun svar. Med makkeren hakk i hæl fortsetter hun innover mot spisestua i enden av gangen.

Hun får øye på ham i det hun trår inn i rommet. Han sitter ved enden av spisebordet med et gevær i hendene.

{s2}

Prat og praksis

477 timer med ambulansemedisin, kommunikasjon og praktisk yrkestrening skal forberede og gjøre elevene ved fagutdanninga kompetente til tjenesten. Da Linn høsten 2019 plutselig sto med et skytevåpen rettet mot seg, handlet hun likevel på instinkt.

– Studiet var omfattende – det var mye vi skulle gjennom, særlig i sykdomslære. Men jeg kan ikke huske at vi hadde så mye om sikkerhet. Jeg mener å huske at vi snakket om hva vi skulle gjøre hvis vi havnet i en truende situasjon. At vi måtte unngå å bli presset inn i et hjørne og sånn. Men vi øvde aldri, sier Linn.

Etterlyser øving: Linn forteller om en tettpakket og krevende fagutdanning som ambulansearbeider. I ettertid skulle hun ønske det hadde vært mer praktiske øvelser, også på skolen. Fra i høst er fagplanene ifølge Utdanningsdirektoratet endret.

Etterlyser øving: Linn forteller om en tettpakket og krevende fagutdanning som ambulansearbeider. I ettertid skulle hun ønske det hadde vært mer praktiske øvelser, også på skolen. Fra i høst er fagplanene ifølge Utdanningsdirektoratet endret.

Anita Arntzen

– Hva med skytevåpen, snakket dere om det?

– Nei, det var aldri et tema.

– Hva skulle du ønske du hadde visst da du reiste ut på oppdraget, eller gikk inn i dette huset?

– Det fins ikke selvforsvar mot skytevåpen, men jeg skulle ønske vi hadde øvd på sånne situasjoner.

Ambulansefolket inviterer helseminister Høie: – Kom hit, så skal få se hva avstand er for noe

Kritisk til opplæringen

Fra høsten 2021 inneholder flere av kjerneemnene i læreplanen i videregående utdanning, ifølge Utdanningsdirektoratet, elementer som forbereder elevene på «å ivareta egen og andres sikkerhet under ambulanseoppdrag».

Christin Haslestad, som leder yrkesseksjon Helse og Sosial i Fagforbundet Agder, er likevel kritisk:

{s3}

– Det siste året av opplæringen foregår dessuten ute hos arbeidsgiverne. Dermed vil jeg si at ansvaret for å gi god nok opplæring til lærlinger og andre ansatte ligger hos arbeidsgiver. Når det er sagt: Det er vanskelig å øve når det ikke finnes utstyr i ambulansen som er beregnet til å forsvare seg med.

Kritisk: Christin Haslestad er leder for yrkesseksjon Helse og Sosial i Fagforbundet Agder. Hun mener det i praksis er vanskelig for ambulansearbeiderne å øve på situasjoner som kan dukke opp i felt.

Kritisk: Christin Haslestad er leder for yrkesseksjon Helse og Sosial i Fagforbundet Agder. Hun mener det i praksis er vanskelig for ambulansearbeiderne å øve på situasjoner som kan dukke opp i felt.

Privat

Haslestad mener at det er flere faktorer som gjør det utfordrende å forberede ambulansearbeidere på håndtering av vold og trusler i felt.

– Det finnes ikke lovverk som ivaretar eller regulerer en ambulansearbeiders «grad av selvforsvar». Hvis pasienten går til angrep, er ambulansearbeideren overlatt til sine personlige ferdigheter, og handlingene vil omfattes av straffelovens paragraf §18 om nødverge. Det sier seg selv at det er umulig å øve på å gjøre noe innenfor den paragrafen.

Haslestad mener at verken opplæring eller lovverk tar høyde for at enkelte av pasientene ambulansetjenesten håndterer ikke ønsker å bli håndtert.

– Jeg tenker at det i det minste ville være naturlig at vi hadde noe av den samme opplæringen som de som jobber innen psykiatri, særlig med fokus på å frigjøre seg fra en overfallsperson.

{u2}

Skremmende

Linn rekker å føle et øyeblikks takknemlighet for innskytelsen om å snu bilen, før de kaster seg inn i førerhuset og spinner av gårde på grusen.

– I det vi kjørte, kikka vi mot vinduet. Hva om han begynte å skyte? Eller kom etter oss? Hjertet pumpa – vi var begge så skremt at vi nesten lo, litt sånn: «Hva skjedde der, egentlig?» Samtidig var vi opptatt av at han hadde kommet med et rop om hjelp, da vil du gjerne hjelpe, ikke sitte i en bil langt unna.

Hun kontakter sentralen med en kort beskjed: «Det er våpen, trenger politi». De får beskjed om å holde seg på avstand til politiet kommer, og finner en plass i skogen, et par kilometer unna.

Når politiet dukker opp, er de utstyrt for væpna aksjon. I flere timer forhandler de med mannen, før han overgir seg og går med på å bli med til sykehuset.

Stille biltur

Hele veien tilbake sitter de ansikt til ansikt bak i ambulansen, mannen og Linn med en politibetjent ved siden av seg.

– Det var en stille biltur. Han sa ingenting og møtte aldri blikket mitt. Han var veldig syk – det er det ingen tvil om. Likevel hadde jeg behov for å spørre hvorfor han gjorde som han gjorde. Da han ikke svarte, ble det viktig for meg å få sagt til ham at det han gjorde var dumt. Vi ønsket jo bare å hjelpe ham. Vi som jobber i ambulansen har også familie og folk som er glad i oss. Det er ikke sånn vi ønsker å avslutte karrieren vår.