KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

Da Sanne Kolstad Musum (23) for to år siden fikk jobb på Dagkirurgien i Gynekologisk avdeling ved Ullevål sykehus, ble hun oppfordra til å ta videreutdanning i kirurgisk virksomhet.

– Arbeidsgiver ønsket at jeg ble bedre kvalifisert for oppgavene mine, forteller hun.

Arbeidsplassen har fått svar på bestillinga. Musum er ikke i tvil om at studiet har gitt henne både økt kunnskap og større trygghet i jobben.

Som helsefagarbeider hadde hun allerede grunnleggende kunnskap om for eksempel hygiene.

– Men studiet gir et dypere innblikk og er mer spesifikt retta mot arbeidet i en kirurgisk virksomhet, sier hun.

Musum er en av 15 helsefagarbeidere som hittil har gjennomført Kirurgisk virksomhet på Fagskolen Viken. Her kan du lese hvordan det har gått med fire av dem to år etter at var ferdig med studiet.

LES OGSÅ: Hjelpepleier Madina (46) får aldri nok etterutdanning: –⁠ Du blir enda mer nysgjerrig

Blant de heldige

Musum føler seg heldig som får delta i arbeidet inne på skiftestua (operasjonssal for mindre inngrep) under operasjon sammen med kirurg og sykepleier.

– Under operasjon bistår jeg ved å forsyne legen med det som trengs av utstyr, forteller hun.

Helsefagarbeideren sanker også inn preparat som blir henta ut av pasienten. En annen oppgave kan være å holde spekelet (instrument som utvider skjedegangen) slik at skjedeveggen og livmortappen blir synlig for legen. Hvis det oppstår en uventa situasjon underveis, for eksempel at pasienten får blødning, finner hun fram ekstra utstyr som måtte trenges.

Ny jobb etter studiet

Helsefagarbeider Joakim Nieminen (51) arbeidet nesten ti år i hjemmesykepleien før han begynte på fagskolen. Etter endt studie fikk han fast stilling på hovedoperasjonsavdelinga ved Bærum sykehus.

– Jeg oppfatter det slik at vi som har tatt videreutdanning i kirurgisk virksomhet, er blitt mer attraktive, sier han.

LES OGSÅ: Etterutdanning: Dette grisehjertet skal hjelpe ambulansearbeidere å redde flere liv

Nieminen forteller at han den første tida på skolen ikke helt skjønte hva de snakka om.

– Læreren var flink til å lære bort, men jeg hadde jo aldri vært på et sykehus, forklarer han.

Det var først da han kom ut i praksis på sykehus, først i Moss, deretter i Bærum, at teorien falt på plass.

Lærer mye på stua

På sykehuset i Bærum har Nieminen fortsatt å lære. Blant annet fordi han har vært til stede under operasjoner for å se hvordan enkelte instrumenter brukes. Av og til bistår helsefagarbeideren også under operasjon.

– Jeg hjelper til med forflytning, eller jeg holder noe, for eksempel en arm eller et bein, forteller han.

Nieminen har også en rekke oppgaver både før og etter operasjonene.

– Jeg serverer alle de elleve operasjonsstuene, forteller han.

Det innebærer blant annet å rigge ei stue før operasjon og sørge for at alle nødvendige apparater, instrumenter og madrasser er på plass. Etter operasjonen tar han imot, pakker og sender prøver til patologer innen ulike fagområder. Dessuten følger han med på at varmeskapene holder riktig temperatur.

– Alle væsker som skal inn i en menneskekropp, må holde 38 grader, kan han opplyse.

Assisterer kirurgen

Heidi Lærum (46) på Rikshospitalet sier studiet ga henne større forståelse for pasientsikkerhet og håndtering av instrumenter.

– Kirurgiske instrumenter er kostbare, og vi gjør så godt vi kan for å forlenge levetida deres, sier hun.

Helsefagarbeideren har over 20 års erfaring fra hudfaget, først på Ullevål, nå på Avdeling for revmatologi, hud – og infeksjonssykdommer ved Rikshospitalet.

Lærum arbeider sammen med både sykepleiere og hudkirurger før, under og etter operasjoner.

Ett av de vanligste inngrepene på enheten for hudsykdommer er fjerning av BCC (basalcellekarsinom, en form for hudkreft i det dypeste cellelaget i ytterhuden). Hit kommer også mange pasienter med HS (hidradenitis suppurativa, kronisk betennelse i svettekjertlene). HS er en ganske ukjent sykdom, men den rammer om lag en prosent av oss.

LES OGSÅ: Full jobb og høgare vidareutdanning: Slik får helsefagarbeidarane Anne Gro og Nina kabalen til å gå opp

Før Heidi henter pasienten, møter hun kirurgen for å få en oversikt over sykdomshistorien og den forestående operasjonen.

Mens legen forbereder pasienten, gjør Heidi klar medisinsk utstyr som røykavsug, spesialbriller og maske samt kirurgiske instrumenter.

– Mens kirurgen skjærer, tørker jeg vekk blod og puss slik at legen ser operasjonsfeltet ordentlig, forteller hun.

Før pasienten reiser hjem, informerer hun om sårstell og bandasjering.

Tryggere for pasienten

Hanne Finstad (30) var ferdig utdanna helsefagarbeider i 2014 og arbeidet to år i Fredrikstad kommune før hun fikk jobb på Sykehuset Kalnes Østfold.

– Studiet var spennende. Jeg likte hele løpet, sier hun.

Hun syns det er morsomt at hun nå kan svare pasientene bedre når de stiller spørsmål om tilstanden sin og forløpet videre.

– Før måtte jeg oftere rådføre meg med en kollega før jeg kunne svare. Jeg tror det føles trygt for en pasient at jeg kan svare direkte, sier hun.

Praksisplassene hadde hun på Sterilforsyningssentralen på Kalnes, der hun også fikk jobb, og på Dagkirurgisk enhet i Moss.

Etter en periode på lungeavdelinga og sterilforsyningssentralen har Hanne nå full stilling på et døgnområde med karkirurgi, urologi og øre-nese-hals (ØNH).

Ved siden av vanlig pasientstell og stell av sår håndterer hun små, kirurgiske instrumenter før de skal brukes.

Ett teoretisk tema fra fagskolen som kommer til nytte nå, er sårpleie.

– Ute i praksis ser jeg for eksempel om et sår må skrapes eller ikke, forteller Hanne.

Livsviktig observasjon

Observasjon av pasientene var ifølge Finstad det studentene ble mest drilla på. På fagskolen lærte de blant annet hvordan de kan se og måle svekkelse av bevisstheten etter GSC-skalaen (Glasgow Coma Scale). Denne metoden brukes på pasienter med hodeskade. Lavt bevissthetsnivå kan tyde på hjerneskade.

– Størrelsen på pupillene kan også si mye om pasientens bevissthetsnivå, opplyser hun.

En pasient som virker klar, og som har normale pupiller, må likevel sjekkes annenhver time.

– Situasjonen kan endres, og avvik kan komme av en alvorlig hjerneskade, forteller Hanne.

 På fagskolen lærte de teorien.

– Når vi kommer ut i jobb, får vi kjøtt på beina, sier hun.

Det er her på avdelinga hun har lært prosedyrene for hver pasientgruppe.

Varierende praksis

Elin Pedersen er intensivsykepleier og faglærer i intensivpleie og kirurgisk virksomhet ved Fagskolen Viken. Hun forteller at i tillegg til dem som arbeider på kirurgiske avdelinger og poliklinikker, jobber også noen der det foregår innleggelse av pacemaker.

En kilde til frustrasjon blant helsefagarbeiderne som har tatt en videreutdanning i kirurgisk virksomhet, er at mulighetene og begrensningenevarierer fra sykehus til sykehus. De kan til og med være forskjellige mellom avdelingene på ett og samme sykehus.

– Det leder til at jeg ikke kan gi noe klart svar til studentene mine. Det er frustrerende, sier hun.