Først som godt voksen forsto Andry (62) hva som gikk feil i barndommen

Bjørn A. Grimstad

bjorn.grimstad@fagbladet.no

Hun prøvde så hardt hun kunne. Hun ville ut. Men leksene lot seg ikke gjøre. Minnene har brent seg fast i hukommelsen til Andry Tøgersen (62).

– Mamma lot meg ikke gå ut før jeg var ferdig, erindrer hun.

Hele tiden var det noe som forstyrret. Lyder, noe hun så, tanker.

– Det var gjerne ti spørsmål jeg skulle svare på. Og når du sitter der og skal lese, og hører at ungene leker ute. Det går en halvtime. Så en time, kanskje en og en halv. To timer. Det var fryktelig, sier hun.

Med hjelp av noen spesialtimer, en sta mor og masse vilje kjempet hun seg gjennom barneskolen.

Fortsatt holdt hun hardt rundt drømmen om å bli advokat:

Små tegn, som fiklende hender, viftende tær, mye prating og blikk som stadig søker ut nærmeste vindu, kunne ha avslørt henne. Hun slet på skolen, var hos leger og psykologer. Ingen så det som burde vært åpenbart. Den lille jenta hadde ADHD.

SENT MEN GODT: Det siste året har Andry Tøgersen endelig fått hjelp til å kontrollere tankene, noe hun er veldig fornøyd med. Diagnosen fikk hun i januar i år.

Bjørn A. Grimstad

– Hvorfor er det ingen som har sagt noe til meg? Tatt tester på meg? Ja, for det var vel noen som måtte merke at det var et eller annet. Men ingen har gjort det. Og det gjør meg egentlig sint, sier hun.

{f1}

Tidlig i tenårene flyttet hun med moren fra Ski til beste vestkant i Oslo. Det skulle knuse drømmen om en utdannelse.

Lærevansker og sosiale problemer ble rett og slett for mye for henne.

LES OGSÅ: Karrierekvinnen «Bente» ble skjelt ut av rusbehandleren: «Det skal faen meg bli så jævlig deilig når du drar»

I løpet av sjuende klasse sluttet hun å møte opp på skolen.

– Jeg følte meg annerledes enn alle andre, fordi jeg slet med ADHD, som jeg ikke visste noe om da. Jeg følte meg rett og slett dum. Og jeg ble lei av å ikke klare ting, sier hun.

Hør Andry Tøgersen fortelle om møtet med den nye klassen:

Etter hvert begynte Tøgersen å jobbe sammen med moren som renholder på Vestbanen for NSB.

– Det var veldig ordentlig, for da tjente jeg penger og de var veldig hyggelige dem jeg jobbet med. Jeg redde senger, vasket tog og kontorer. Jeg trivdes egentlig godt, sier hun.

Hennes bane var lagt. Hun hoppet raskt over på en annen jobb, så en til. Hennes første langvarige jobb, var som renholder på en fritidsklubb i Oslo. Den beholdt hun i ti år.

SOL I SINNET: For litt over ett år siden gikk Andry Tøgersen til fastlegen på Gran. Nå går hun ukentlig både til psykolog og til gruppesamtaler, og er veldig glad for hjelpen hun har fått.

Bjørn A. Grimstad

For fire år siden ble Tøgersen ufør. Et langt liv som renholder har slitt på sener og ledd. Hun har vært gjennom flere operasjoner i skuldre og armer. Hun er mye sliten.

– Det er sånn at når du ser tilbake, for jeg gjør jo det, da er det mye som kunne vært annerledes. Jeg kunne kanskje hatt en annen jobb, og ikke vært utslitt og ufør, sier hun.

LES OGSÅ: Her sitter røykdykkeren Roy og skriver poesi

Etter lange arbeidsdager, var det vanskelig å hente seg inn igjen. Selv om hun prøvde å slappe av, var det vanskelig å koble helt av. Hjernen fortsatte å jobbe. Hun beskriver tankekjøret slik:

– Det går hele døgnet, når jeg sover også, egentlig. For jeg gir liksom ikke slipp på det. Da er jeg like sliten når jeg våkner som da jeg la meg. Jeg klarer ikke å lade opp batteriene ordentlig, sier hun.

Tøgersen var i 20 år renholder og «potet» på en vaktmestersentral som betjente flere borettslag i Oslo.

Hun forteller om arbeidsoppgavene sine der:

Først i fjor vinter hun ble satt på sporet. Hun hadde en kopp nytraktet kaffe på stuebordet, kikket ut over Hadelands buktende landskap og bladde gjennom et ukeblad. Spesielt én artikkel fenget interessen.

Det sto om impulsivitet, manglende konsentrasjon og hyperaktivitet. Det hørtes så kjent ut. Hun ringte straks til fastlegen. Derfra fikk hun en henvisning til DPS, kort for distriktspsykiatrisk senter.

{s1}

Utredningen var grundig og tok flere måneder. I januar var diagnosen klar. Hun har ADHD.

– Det var et sjokk. Jeg fikk meg en i fleisen. For det var jeg ikke forberedt på, beskriver hun.

FYSISK AKTIVITET: Tøgersen prøver så ofte hun kan å gå de få kilometrene til Gran sentrum og bruker de minste ærend som unnskyldning.

Bjørn A. Grimstad

Så mange av hennes livslange problemer falt på plass innenfor den medisinske samleboksen. Alle de gangene hun ble høylytt. Spøkene hun ikke forsto. Samtaleemnene hun ikke ville forlate. Vanskene med å lære. Huske. Beholde venner. Kjæreste.

– Jeg er veldig glad for at de har funnet ut hva dette er. For da vet jeg hvorfor jeg bare svarer ut i det blå og ikke alltid tar gode beslutninger. Det har vært ganske vanskelig. Nå vet jeg at det ikke er hodet mitt det er noe gærent med. Det er bare ADHD som står i veien, sier hun.

I en alder av 62 har hun endelig fått hjelp. Nå møter hun hos psykologen sin en gang i uka. Denne våren startet hun på kurset Pegasus, hvor gruppesamtaler er et viktig element. Og hun finner støtte i Facebook-grupper med andre likesinnede.

KLARERE BLIKK: – Nå skjønner jeg hvorfor ting har skjedd i livet mitt, sier Andry Tøgersen.

Bjørn A. Grimstad

I noen tilfeller kan medisiner være en del
av løsningen. Systematisk utprøving har gjort at Tøgersen har funnet noe som hjelper. Det gjenoppretter noe av den kjemiske ubalansen
i hjernen som fører til tankekjør.

LES OGSÅ: Anne (58) gikk i pensjonskassens uførefelle

– Nå har jeg fått roet det ned litt, med tablettene og terapien. Jeg har ikke det samme tankekjøret som før. Og det er veldig fint. For da blir jeg ikke fullt like sliten lenger, sier hun. 

Hun ser utover de brungrønne åkrene som bukter seg mellom Hadelands åser. Nede i den mørke jorda presser tusenvis av spirer seg opp mot sollyset. Skogen blir farget flekkete lysegrønn av bjørketrærne som slåss mot de mørke barnålstrærne.

– Jeg må jo bare ta det herfra og videre. Jeg er jo veldig glad for at jeg har fått den diagnosen og har fått hjelp. For da skjønner jeg hvorfor ting har skjedd i livet mitt.