Vigdis Alver

vigdis.alver@fagbladet.no

– Det er en oppvekking. Etterpå blir jeg klar.  

I veikrysset rett ved Oslo bispegård ligger tåka tett ned mot sjøkanten i Bispevika. Dit går Kari Veiteberg i all slags vær for å bade. 

Ofte badstue, men ofte også rett ut i vannet.

– Det har blitt en rød tråd i livet. Det er noe rituelt med det. Jeg får kraft!

Til nyttår bytter Veiteberg ut lilla bispeskjorte med svart presteskjorte, etter sju år som en av Kirkens øverste ledere.

Hun går til Bymisjonssenteret Tøyenkirken, en del av Kirkens Bymisjon, for å være prest blant dem som kan ha erfaringer med ulike former for utenforskap.

Her var hun også før hun fikk bispekorset.

– Litt biskop blir det vanskelig å si at jeg ikke er, etter mange år med en stemme i offentligheten.

Hun blir «biskop emeritus», et latinbegrep for en avgått eller pensjonert biskop. Og hun går både til noe og fra noe. 

– Jeg har savnet å ha tid til å lytte til folk og å holde de ukentlige gudstjenestene. Å få komme inn i et løp som handler om å be, av og til gråte og feire. Bære, løfte og drømme sammen med andre. 

Som biskop har mye også handlet om ledelse.  

– Det er en tung og kompleks organisasjon jeg har vært leder i. 

– Skal det bli godt å slippe det?

– Ja.

Inne i bispegården lyser lysekronene like sterkt som det er grått ute. På veggen bak Veiteberg på møterommet henger to bilder av Jesus og en saueflokk i et moderne gatemiljø. På et tredje bilde står en ensom sau. 

Veiteberg er nysgjerrig på gatebildet som venter på henne.  

– Jeg tror det har endret seg mye. Jeg må bruke tid. Da jeg sluttet, var det blant annet sexarbeidere fra Nigeria som ønsket gudstjeneste på natta. Nå er det andre der, som krever mestring av andre ting. Både av språk og hva som skal til for å møte andre med verdighet.

Om miljøet sier hun: 

– Det er mangfold, og det gir meg mye energi. Hverdagsmesse der har blitt min livbøye.

SLUTTER: – Litt biskop blir det vanskelig å si at jeg ikke er, etter mange år med en stemme i offentligheten, sier Kari Veiteberg om tiden fra januar 2025.

Jo Straube

Hun viser fram kalenderen på telefonen der det hver uke står oppført hverdagsgudstjeneste i Tøyenkirken.

En sjelden gang har hun rukket dit også. 

– Av og til har jeg bare lagt meg ned på benken. Det er ikke mange steder en leder bare kan komme slik. 

En gateprest vet aldri helt hvem hun møter på. 

– Det er noe med å kunne se og avdekke hvordan det er å være menneske i byen. 

Å kalle dem byens svakeste, vil hun ikke. 

– Folk er folk! Jeg vil tro at de jeg møter, er preget av det vi alle er preget av nå: Økonomiske innstramminger og krig og uro i verden.

Både brukere og fagfolk Fagbladet har snakket med, har fortalt at det tunge rusmiljøet er hardere enn på lenge. Nylig samlet tusenvis seg i gatene i Oslo, Bergen og Trondheim for å demonstrere mot nedbyggingen av behandlingstilbudet. Veiteberg var en av dem. 

– Det er klart at det rammer hardt, og også hele ruspolitikken. Sammen med dyrtid. Når jeg snakker med fagfolk, så hører jeg om hvordan rusmidler kan virke, for eksempel med mye uforutsigbarhet og aggressiv atferd.  

Hun har stor respekt for fagfeltet og fagfolk.

– Vi går aldri ut en og en. 

Snart skal det tennes lys i alle kirker så ingen krok er mørk. Samtidig er Veiteberg urolig over mørke tider med pågående kriger i både Afrika og Asia, krigene i Ukraina og Midtøsten og det som granskes for folkemord i Gaza.  

Hvor er Gud inni alt dette?

TIL GATA: Når 2025 er i gang har Kari Veiteberg lagt bort bispekortet og den lilla skjorta, og er igjen gateprest i Oslo. – Jeg holder ord. Jeg sa tidlig at jeg ikke skulle være biskop helt til pensjonsalder. 

Jo Straube

– Mange teologer spurte om det under og etter andre verdenskrig, og jeg har mitt gudsbilde også i den lidende gud. 

– Det samme spør folk i bibelen, altså «hvor er du, Gud?» Jeg spør også: Hvor er du? Og jeg ber med menigheten hver søndag. Kyrie eleison – hør meg, vis barmhjertighet med meg. Kyrie er et rop fra mennesker i nød.

Hun slår ut med armene. 

– Gir det deg tvil?

– Ja, tvil er en god søster av troen. Men for meg er ikke tro matematikk. Tro er mye større. Jeg tror på kjærligheten, og jeg håper.  

Hendene er igjen foldet foran henne.

Under markeringen av krystallnatta i november kritiserte Veiteberg fra talerstolen kristnes tafatthet i møte med Holocaust.

– Ettermælet vi har etterlatt oss – det gjør bare vondt. 

Hun fortsetter: 

– Etter Gaza, etter Libanon etter Ukraina. Jeg er vel omtrent pasifist, så jeg er kanskje naiv. Krig er industri, mange tjener på krig. Vi har sagt altfor lite. Jeg er en av de som leter etter en måte å si det på som kan være med å endre noe. Det jeg vet og hører, er at vi i Norge produserer deler til våpen som blir brukt i krig. Fra min side sier jeg at det må stoppe.

Hun har en frykt når det gjelder krig.

– Vi som kirke trengs for å løfte fram menneskeverdet i dette. Ethvert menneske som blir drept, er dyrebart.

– Er kirken en tydelig nok stemme mot det som skjer i Gaza? 

– Jeg synes vi har sagt ganske sterkt fra, men det tok sin tid for oss alle etter 7. oktober i fjor. Det er viktig å ikke gjøre det til en konflikt om religion, når vi er vitne til at så mange dør.

Samtidig trekker hun fram at kristne og jøder har store deler av Bibelen felles. 

– Vi må hele tiden gjøre et stort arbeid med å løfte fram tekstene fra det gamle testamentet på en måte så den ikke blir brukt til å tolke det som skjer nå politisk. Det kan føre til en berøringsangst, og kanskje en redsel for å trå feil og bli tolket feil.

• Helsefagarbeider Tahreer (48) ble evakuert fra krigen: – En del av meg er igjen i Gaza

Hun vil stå sammen som trossøsken både med jødiske og muslimske venner. 

– Det er hatprat og hets mot jøder, og også muslimer opplever det. Det utfordrer meg, og det utfordrer kirken vår.

Kristenkonservatismen både her i landet, i Europa og USA skremmer henne. 

– Hvor går skillet mellom kirken og politikk?

– Om politikk dreier seg om hvilke verdier samfunnet skal tuftes på, om fordeling av goder, så lar det seg ikke skille. Kirken har vært politisk fra dag en. 

BISKOPEN OG PRIDE: Dokka er henne, og hun fikk den i gave. – Jeg er glad for at alle vi biskoper nå er ganske enige om at Kirken på Pride er viktig. Vi har prester og ansatte som er transpersoner. Vår oppgave er å lage trygge, gode arbeidsplasser for alle. 

Vigdis Alver

Veiteberg er aktiv under Pride og veiver flagget i opptoget. Hun har også vært med flere på aksjoner slik at folk uten en egen seng skal ha et sted å sove inne. Hun har lagt seg ned i en bypark om natta for å vise at det ikke går an å lage ha politiske regler mot det. Hun bodde i et mikro-hus i et år for å vise at et enklere liv er mulig i en tid med høye boligpriser. 

– Det er litt min rolle å ha slike aksjoner. Det er en god måte å være prest på. Nå må jeg se hva som trengs. Det kan hende vi må snu oss rundt.

Veiteberg vokste opp på Stord i Vestland med lærerforeldre og tre søstre. Det var hav rundt dem overalt. 17. mai fikk jentene lov å begynne å bade.

– Vi lo av østlendinger som synes det var kaldt i vannet. 

Det var et trygt, radikalt og kristent hjem.  

Veiteberg valgte seg teologien, og mot slutten av studietida ble hun og Rolv kjærester etter å ha visst om hverandre i fem år. Han er fengselsprest. De har to voksne barn sammen. 

– Jeg greier meg ikke godt uten Rolv. 

Ingen av foreldrene hennes levde lenger da hun ble utnevnt til biskop.

Faren ble rammet av Alzheimer. Veiteberg synes hun heldig som kunne barnesanger han hadde lært henne. 

– Når jeg sang fikk vi verdifull kontakt. Å holde ham slik i hånda. Den kommunikasjonen synes jeg ble fin. 

Juleandakten hennes i år trykkes i alle menighetsblader. 

– I den gjengir jeg et brev faren min skrev om at alt du henger på treet, kan bety noe. 

Julaften leser hun som mange ganger før juleevangeliet på arrangementet Alternativ jul.

– Da merker jeg at folk i gatemiljøet kanskje kjenner meg litt. I fjor ropte en del «Kari».

Julefeiringen med familien preges som før av at de er to prester. I oppveksten ble det mange juler på bymisjonssenteret.

I år har Veiteberg bestilt badstue til lille julaften, så blir det grøt før treet pyntes.

Julaften er fortsatt mye åpent, men på morgenen må hun alltid se på tegnefilmen «Karl-Bertil Jonssons jul».

– Han finner ut at han vil ta fra de rike og gi til de fattige.

Hun stiller seg opp i en av stuene i bispegården, der bildekunstner Marianne Wiig Storaas tok fotografiet som er et utgangspunkt for portrettet hun maler av biskopen. Det skal henge der det fra før bare henger menn, Veitebergs forgjengere.

OVERGANGEN: – Jeg tror den blir rar, men jeg tror det er sunt. Jeg er jo prest, sier biskop Veiteberg om overgangen fra til gateprest.

Jo Straube

– Jeg skal skrive en bok om tro, og en barnebok sammen med barnebarnet mitt. Jeg har ikke begynt, men de er rundt der.

Hun peker på hodet. 

– Å gå inn i det rommet og fundere sammen med ham, det har jeg veldig lyst til.

15. desember står hun for siste gang på prekestolen som biskop under avskjedsgudstjenesten i Oslo Domkirke.

Så starter overgangen – fra øverste kirkelige leder til gata. 

– Jeg tror den blir rar, men jeg tror det er sunt. Jeg er jo prest.

6 kjappe

Hva drømte du om å bli da du var barn? 

Fra ungdomsskolen og utover drømte jeg om å bli arkitekt.  

Hva er en perfekt dag på jobben?

At den er helt forskjellig fra forrige dag på jobb! Og en god blanding av en mengde med latter, og en mengde med spennende samtaler.

Hva var din første lønnede jobb?

I skobutikk i Leirvik, Stord. 15 kroner i timen.

Hvem bør skjerpe seg?

Høyrepopulister og klimafornektere. 

Hva er ditt beste råd til ungdommen?

Slå av smart-telefonen innimellom, pust og kast på havet alt det folk måtte tenke og mene om deg. Og bli med meg eller en annen ok person på gåtur med kakao. Eventuelt bål og overnatting. 

Hva er typisk norsk?

Buss for tog.