INGEBORG VIGERUST RANGUL

Ingeborg.rangul@fagbladet.no

Elisabeth Kvåvik jobber som barne- og ungdomsarbeider på en spesialavdeling på en videregående skole i Lier.

– Hvorfor får ikke vi som jobber på spesialavdelinger med sårbare barn vaksine? spør hun nå.

Sammen med kollegaene har hun en arbeidsdag preget av bekymringer, angst og redsel, samtidig som de gjør sitt ytterste for å passe på elevene og hverandre.

Elisabeth Kvåvik har nå skrevet dikt om hverdagen på skolen under koronaen. Diktet kan du lese her:

{u1}

– Det er sinne og gråt. Det siste året har vært skikkelig tøft. Heldigvis er det god takhøyde oss kollegaer i mellom, slik at vi kan få ut frustrasjonen. Det er det behov for, slik at den ikke alltid blir med hjem, sier Kvåvik til Fagbladet.

• Her kan ansatte bli omplassert om de sier nei til vaksine

Klemmer hver dag

Kvåvik forteller at de jobber tett på elevene, og at det er vanskelig å holde avstand. Det er ikke i alle situasjoner de kan bruke munnbind og visir.

På skolen har de mange helserelaterte oppgaver, som medisinering, stell og mating både via sonde og via munn.

– Alle våre elever har en-til-en-bemanning, og vi må gå tett på. De trenger mye nærhet, klemmer og veiledning. Vi kan ikke overholde smittevernregler sånn som de er ment.

– Avstand er umulig å holde. Vi er tett på hele tiden.

Hver dag utsettes de ansatte for ulike kroppsvæsker, som spytt, sikling, oppkast og diare.

– Det er derfor ikke snakk om hvis vi får smitte på oss – dette utsettes vi for hele dagen. Mange av våre ungdommer er i risikogruppen, det er det som gjør dem sårbare. Det er ikke alle som ville tålt å bli syke av covid.

Selv om skoler er på rødt nivå, er de ansatte på plass hele dagen for å gi et fullverdig tilbud for de sårbare elevene som trenger det mest.

– Men vi er ikke prioritert i vaksinekøen. Samtidig er de som jobber i bolig med de samme elevene vaksinert, sier Elisabeth Kvåvik.

Treffer knapt egen familie

Elevene hun jobber med kan ha opptil 40-50 nærkontakter i uken. Det er ingen garanti for at det ikke er samkjøring med elever fra andre skoler eller på tvers av kohorter i taxi, de er hjemme og i avlastningsbolig, noen har flere hjem, det er fritidstilbud og skole.

Flere av de ansatte er selv i risikogruppen og flere har familiemedlemmer i risikogruppen. Mange av de ansatte velger også å leve mer eller mindre isolert i frykt for å ta med smitten inn på avdelingen.

– Jeg er heldig og bor sammen med mannen min. Han treffer knapt sine foreldre, og jeg har ikke sett min mor på lenge. Ikke møter vi barna våre heller.

Elisabeth Kvåvik sier hun har vært i kontakt med fylkeskommunen og prøver å påvirke der hun kan.

– De har ikke noe svar å gi, annet enn at vi må vente å se. Hjemkommunen min sier kanskje innen sommeren.

Kvåvik synes det har vært lite fokus på dem som jobber på spesialavdelinger. De glemmer at veldig mye av vår jobb er helserelatert.

– Vi får forståelse for situasjonen vår, men det er vanskelig å prioritere, og vi kommer langt nede på listen. Jeg føler vel at de har ikke satt seg inn i den jobben vi gjør, mye av den er helserelaterte oppgaver.

• Føler seg forpliktet til vaksinering

Kommunene vurderer selv

Overlege Preben Aavitsland ved FHI (Folkehelseinstituttet) skriver i en epost til Fagbladet at kommunene er bedt om å prioritere personell med helse- og omsorgsoppgaver når det er fare for at tjenesten ikke kan drives videre hvis folk blir smittet.

– Det dreier seg altså om personell som er vanskelig å erstatte. Kommunen kan selv vurdere om dette gjelder denne aktuelle gruppa, skriver Aavitsland.

– Det er dessverre altfor få vaksinedoser, slik at man ikke får dekket alle som kan bli smittet på jobben. Det viktigste nå er å få vaksinert de eldre og syke, og kommunene er blitt bedt om å prioritere disse, skriver overlegen.

• Slik vil hun fordele vaksiner

Arbeidshverdagen

Jeg er redd, men er ikke den eneste

Jeg er frustrert, men hva hjelper det

Jeg er sliten av å føle vi ikke blir hørt

Jeg er sint for jeg føler de ikke forstår

Vi står i kampen hver dag

Vi gjør vårt beste for å holde smitten unna

Vi smiler, men innvendig gråter vi

Vi presses til det ytterste

Det forventes at vi skal yte, men hva får vi igjen

Det forventes at vi skal jobbe og late som ingenting

Det forventes at vi skal gjøre dagen god for elevene, men hvem skal sørge for oss

Det forventes at vi skal brette opp ermene og omstille oss raskt, men skal vi godta alt

Nå er jeg sliten

Nå er jeg lei

Nå er jeg redd

Nå ønsker jeg vi snart går en annen vei

Jeg ønsker at vi blir hørt

Jeg ønsker at vi blir tatt på alvor

Jeg ønsker en dag uten bekymringer og angst

Jeg ønsker en normal hverdag

Jeg ønsker å kjenne glede for arbeidshverdagen og ikke usikkerhet

Men nok en gang må vi stå i krigen mens andre kan være litt tryggere hjemme

Hilsen en frustrert barne- og ungdomsarbeider på en spesialavdeling på videregående skole

Elisabeth Kvåvik