Sykepleier Ann Myhre (58) fikk en ny start som omreisende vikar

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{O}

30/34

Marie Louise Somby/Árvu

Etter 16 år i offentlig helsevesen sa sykepleier Ann Myhre (58) opp jobben og meldte seg til tjeneste i et bemanningsbyrå.

45/30

Marie Louise Somby/Árvu

Hun har ikke angret et øyeblikk. 

{/o}

– Dette kaller jeg «kjenner-at-jeg- lever-vær»! roper Ann Myhre begeistret. 

Det er en helt vanlig bekmørk januarmorgen i Havøysund, øya på toppen av Norge der riksvei 889 stopper – når den er åpen. Kommunens eneste innfartsåre er i snitt stengt 38 dager hvert år på grunn av tøft vær og vanskelige kjøreforhold.

Klokka har så vidt passert sju, og sykepleier Myhre er på vei til jobb i vindkast og snøfokk i en takt på 20 meter per sekund.

{o}

47/100

Marie Louise Somby/Árvu

En perfekt start på dagen, mener Ann.

{/o}

Selv om det ikke er været som har brakt henne de 1924 kilometerne fra fast jobb i hjemmesykepleien i Oslo kommune til tre måneders vikariat hos «naboen til Nordpolen», som hun selv kaller tettstedet med 1130 innbyggere.

– Her oppe føler jeg virkelig at jeg er sykepleier – det er så gøy! 

Vil bestemme selv

Norge mangler 15 750 helse- og omsorgsarbeidere, samtidig er sykefraværet blant helsearbeidere landets høyeste med 9,4 prosent. Ifølge en undersøkelse utført av Sykepleierforbundet (NSF) og pr-byrået bcw, brukte kommunene og helseforetakene 2,4 milliarder kroner i 2021 på innleie av vikarer fra private aktører.

«Det må vi få en slutt på,» sa helseminister Ingvild Kjerkol om vikarbruken i helseforetakene, i den såkalte sykehustalen i midten av januar. 

Hun sa også at offentlige helsetjenester skal bli den mest attraktive arbeidsplassen for fagfolkene. 

Da helsepersonellkommisjonen overleverte sin rapport i forrige uke, var hovedbudskapet at de ansatte må jobbe mer effektivt.

Sykepleier Ann Myhre mener ministeren og kommisjonen begynner i feil ende.

– Helsevesenet må begynne med å ta vare på sine ansatte, verdsette kompetanse og lønne deretter. Sykepleie er et krevende yrke. Det handler om turnusjobbing og sånne ting, men først og fremst om et ansvar det er umulig å komme unna: Du har andres liv i hendene hele vakta gjennom. Det krever mye, veldig mye.

Hun mener også at helsevesenet må ha rom for mer enn heltid og fast ansatte.

– Jeg er ei voksen dame, som både vil bestemme over livet mitt og jobbe som sykepleier. Får jeg ikke det, gjør jeg som 18 000 andre sykepleiere: Slutter og finner meg noe annet å gjøre. 

• – Samfunnet må løse årsakene til at folk velger å jobbe som vikarer

Fra blomster til sykehjem

 «En helt vanlig sykepleier med en liten etterutdanning i palliasjon». Sånn beskriver Ann Myhre seg selv.

{o}

33/41

Marie Louise Somby

Hun er kanskje ikke helt vanlig.

{/o}

Etter tjue år som frilansskribent med hage som spesialområde, ville Ann gjøre noe annet og begynte som assistent på et sykehjem. 

– De flotte sykepleierne jeg møtte der, inspirerte meg. Jeg ville bli som dem.

Tobarnsmora var ferdig utdannet sykepleier 43 år gammel. Hun har jobbet på sykehjem, sykehus og i hjemmesykepleie. Hun har elsket arbeidsoppgaver, arbeidsmiljø og pasienter, som for hennes del primært har vært mennesker på tampen av livet. 

Hvorfor i all verden sier en 58 år gammel sykepleier opp en fast jobb hun elsker til fordel for et omflakkende og usikkert liv som vikar? 

Prosessen

Avgjørelsen ble ikke tatt over natta, men var et resultat av en prosess som tok flere år. Ann er redd for å oppfattes som illojal mot sin siste arbeidsplass. Hun understreker flere ganger at hun trivdes med både kolleger og pasienter, både i hjemmesykepleien og de andre stedene i helsevesenet hun har vært ansatt.

Prosessen som endte med at hun sluttet, begynte med et ønske om å bli en bedre sykepleier. 

Ann mente at mange av brukerne i hjemmetjenesten ville ha glede av at hun lærte seg mer om såkalt lindrende pleie og tok opp mulighetene for videreutdanning i palliasjon i en medarbeidersamtale. Svaret var nei.

– Året etter spurte jeg igjen. Svaret var det samme. De sa at det var så mange andre ute i utdanning, og at de uansett ikke ville ha kapasitet til å tilrettelegge en slik stilling for meg. Men jeg følte vel egentlig at de sa nei for å si nei. 

Etter tre år og tre avslag bestemte Ann seg for å ta skjea i egen hånd. Hun betalte kursavgiften av egen lomme og brukte ferie og ubetalt permisjon på å gjennomføre.

– Da kurset var ferdig, hadde jeg en ny medarbeidersamtale. Der fikk jeg beskjed om at jeg verken kunne regne med høyere lønn eller tilrettelegging, slik at jeg fikk brukt den nye kompetansen. 

{u1}

Ann forsøkte å slå seg til ro med situasjonen, men det hun oppfattet som motvilje fra ledelsen gikk ut over livskvaliteten. 

– Jeg ble rett og slett ulykkelig. Når jeg leser innlegg i sosiale medier, skjønner jeg jo at jeg ikke er alene om å ha opplevd dette. Historier som min er tvert imot ganske vanlige. Men jeg begynner å bli gammel. Jeg har mindre enn ti gode arbeidsår igjen, muligens tjue år med god fysisk helse. Det lyder kanskje veldig filosofisk, men livet føles rett og slett for kort til å ha det sånn som jeg hadde det. 

Fant nye forbilder

Selv om arbeidsplassen hennes var full av innleide vikarer, hadde Ann aldri tenkt at bemanningsbransjen var et alternativ for henne. De vikarene hun traff var spanske, danske eller svenske. 

Først da en kollega, som også hadde det vanskelig på jobben, fortalte at han hadde kontaktet et bemanningsbyrå, ante hun at dette kunne være noe for henne. Kollegaen hadde funnet ut at fleksibiliteten og lønna som vikar gjorde at han kunne jobbe halve året i Norge og bo resten av tida i hjemlandet sitt. 

– Jeg er skilt, barna mine er voksne, foreldrene mine klarer seg fint selv. Mitt hjertebarn er et torp i Sverige. Plutselig så jeg muligheter for å leve et liv jeg velger selv.

Privat

På nettet fant hun kolleger med lang erfaring som omreisende vikarer i helsevesenet. Hos dem fant hun inspirasjon til å tenke nytt.

– Jeg er evig takknemlig overfor mine nye forbilder. De viste meg at selv om jeg nærmet meg pensjonsalder, så fantes det alternativer til å bli utbrent og forlate arbeidslivet via fastlegen.

I april 2022 leverte Ann oppsigelsen til Oslo kommune. 

– Det var så godt! Skremmende, men veldig, veldig godt. Og det var vel egentlig ingen stor risiko jeg tok, legger hun til og fortsetter:

– Vi bor i et velferdssamfunn. Hadde alt gått ad undas, så hadde noen sikkert plukka meg opp. Og hadde jeg ikke trivdes med vikartilværelsen, kunne jeg jo bare søkt fast jobb. 

På topp

Etter ti minutter i motvind og snøføyk, med brilleglass fulle av snø og lua på snei, låser Ann seg inn på Havøysunds helsebase i god tid før morgenrapporten. 

Marie Louise Somby/Árvu

Det sennepsgule bygget mellom Coop og kirken rommer nesten alt: ambulansestasjon, legevakt, sykehjem med kort- og langtidsplasser, dagsenter og hjemmesykepleie. Ja, til og med et kjøkken med to fast ansatte kokker som lager mat til sykehjemsbeboere og brukere av hjemmetjenesten sju dager i uka.

– Hvis jeg noen gang skal ha fast jobb igjen, skal det være på et sted som dette, sier Ann.

Hun skifter ut nedsnødde ytterklær med rød uniformsskjorte og hvite bomullsbukser. Så strener hun av gårde gjennom korridorene hvor hun i løpet av få uker er blitt så godt kjent – forbi svart-hvitt fotografier av fiskeskøyter og tørrfiskhjell, inn og ut av dører til undersøkelsesrom og laboratorier, mens hun skryter nærmest uhemmet av utstyr og rutiner.

Store deler av bygget har åpenbart sett bedre dager, mens andre for øyeblikket er byggeplass. Havøysund forbereder seg på eldrebølgen, etter planen skal blant annet en ny legefløy stå ferdig til sommeren. 

{o}

72/48

Marie Louise Somby

Uansett er det ikke bygningsmessige fasiliteter Ann sikter til når hun lovpriser sin nåværende arbeidsplass.

Marie Louise Somby/Árvu

Det er hvordan den lille kommunen har organisert helsetilbudet.

{/o}

– Kommunene rundt i landet er ulikt organisert, men som regel er sykepleieren knyttet til en spesifikk enhet. Her i Havøysund er vi «oppå» den øvrige bemanningen. Det betyr at vi ikke er tilknyttet en spesiell avdeling, men kommer inn og gjør sykepleieroppgaver der det er behov. Vi samhandler med lege om medisinering, doserer, injiserer og samhandler med pårørende og sykehus. Hjemmesykepleien kan ringe og si at «hei, pasienten oppe i Rolfsveien trenger nytt kateter, kan du fikse det?» Kanskje trenger legevakta noen til å sette EKG eller venekanyler, eller en akuttpasient på sykestua må passes på til de blir hentet av redningsskøyte eller helikopter. Baseorganiseringen gjør at vi får brukt kompetansen vår i mye større grad. Jeg har lært masse, for eksempel å ta blodprøver, som de fleste andre steder er noe bioingeniører gjør. 

Ann trekker pusten:

– I hjemmesykepleien i Oslo har sykepleieren vanlige pasientrettede oppgaver i tillegg til alt dette. I praksis betyr det at telefonen ringer ustanselig, mens du steller en pasient, smører brødskiver eller vasker klær.

Salmer og palliativ pleie

I sykehjemsavdelingen i andre etasje er en saktegående kø av rullestoler og fotgjengere på vei mot dagligstua. Kanskje fungerer duften av nystekte vafler både som veiviser og påminner for de som har begynt å huske dårlig: Det er torsdag og prestebesøk med andakt eller gudstjeneste. 

Marie Louise Somby/Árvu

Sykepleieren fra Oslo fletter diskret inn i køen. På grunn av sykefravær skal hun for første gang gå ei hel vakt på samme avdeling.  

Etter å ha delt ut salmebøker og dekket behov for vann og Paracet, finner hun en plass blant beboerne i sofakroken. Halvveis i salme 182 er hun på beina igjen. En døende pasient har behov for medisiner og en palliativ sykepleier.  

{f1}

Meldte seg ut

Da Ann meldte overgang til bemanningsbransjen, meldte hun seg samtidig ut av fagforeningen sin. Hun synes verken Sykepleierforbundet, hvor hun tidligere var medlem, eller Fagforbundet virker særlig interessert i vikarer. 

– Og når jeg ikke blir ivaretatt, må jeg være min egen lykkes smed, sier hun kort.

– Hva gjør du om du for eksempel blir syk?

Hun ler kort. 

– Altså, blant fast ansatte er det utrolig mye sykdom, men som vikar har jeg faktisk aldri vært syk. Jeg tror rett og slett vikarer er mindre syke, noe som kanskje ikke er rart: Vi vikarer vet at oppdraget vårt tar slutt, det gjelder ikke for de faste. Jeg pleier å si at fast ansatte jobber 120 prosent, mens vi som er vikarer «bare» jobber 100 prosent: Jeg kommer, gjør jobben og går igjen. Sånn fungerer det ikke for fast ansatte.

Arbeidsmengden påvirkes også av at det er flere administrative verktøy vikarer ikke får tilgang til og oppgaver de ikke får tildelt, forteller Ann. Hun nevner inn- og utskrivninger, medisinbestilling og hovedkontakt med pårørende. Men den største forskjellen mellom fast ansatte og vikarer handler om ansvar, mener hun.

– Hvis jeg ser ting som kan forbedres eller er misfornøyd, tar jeg det aldri opp. Det er ikke min oppgave som vikar. Om tre måneder er jeg et helt annet sted og vil ikke ha mulighet til å følge opp. 

– Hva mener du fagforeningene burde gjort for dere vikarer?

– Jeg er voksen og norsk, jeg snakker språket og kjenner arbeidslivets regler og lover, men veldig mange i denne bransjen gjør ikke det. Jeg har foreslått for NSF at de burde ha en egen person som tar seg av vikarer. Det samme burde for så vidt Fagforbundet. Dessuten bør de bidra til å finne løsninger som hindrer at bemanningsdirektører tjener millioner, mens sykepleiere får 290 kroner i timen. 

Ann Myhre tok selv kontakt med Fagbladet etter å ha lest et intervju i bladet med direktør Svein Konstali i byrået Konstali Helsenor AS. Konstali, som er en såkalt avtaleleverandør i flere kommuner, hevdet at kommunenes og helseforetakenes overbudspolitikk og lekkasjer av oppdrag, fører til uanstendig høye lønnsforventninger hos helsepersonell og ødelegger velferdsstaten. 

– Altså, jeg er kritisk til at fagforeningene ikke har tilbud til vikarer, men jeg er enda mindre begeistret for bemanningsdirektører med millioninntekt som mener sykepleiere med 290 kroner i timen bør begrense seg.

– Hva tenker du om at du nå kan bidra til å hindre rekruttering av helsearbeidere til faste stillinger i det offentlige?

– Når det blir snakk om helsearbeideres samfunnsansvar, går det en faen i meg: Storsamfunnet har ikke akkurat tatt godt vare på oss. 

Ensomt

– Hit pleier jeg å gå for å se nordlyset!

Det er blitt lunsjtid, men verken vinden eller snøbygene har tatt pause. Den som ønsker å bli hørt i Havøysund må fortsatt rope. 

Ann har fått en time fri for at Fagbladet skal kunne fotografere henne i dagslys.

Hun har tatt oss med til bukta der bilveien stopper. Den som vil videre herfra, må bruke beina eller båt. 

Marie Louise Somby/Árvu

Jobb er hovedfokus når Ann er på oppdrag. Derfor tar hun på seg så mye overtid hun kan. I romjula jobbet hun 52,5 timer i løpet av ei uke.

Når hun har fri vandrer hun på stiene i fjellene rundt det smale sundet, til Nato-toppen, Sukkertoppen eller Gavelen. 

Som regel alene.

– Ikke fordi jeg ikke blir invitert på noe eller oversett. Men som vikar blir du aldri helt inkludert. Alle vet at du skal videre, og at det ikke er noen vits i å investere i deg. Selv gidder du ikke å gjøre hybelen spesielt hjemmekoselig. Heldigvis er jeg en type som trives i mitt eget selskap og elsker å være ute. 

– Hvor lenge av gangen kan man leve et slikt liv, selv om man er aldri så begeistret for fleksibilitet og lønn?

– Tre måneder er nok min smertegrense, innrømmer Ann, som tror at vikarlivet egner seg best for de helt unge og de litt eldre, som ikke har hjemmeboende barn eller andre forpliktelser. I tillegg bør du være selvgående, kreativ, løsningsorientert og ha evne til raskt å sette deg inn nye situasjoner, kulturer og problemstillinger.  

– Men alt det der tror jeg faktisk de fleste sykepleiere er, sier hun.

Til sykepleiere som vurderer å si opp jobben for å forsøke seg som omreisende vikar, har hun en enkel beskjed: «Just do it!»

Om noen dager setter hun seg på bussen til Alta. Derfra går turen sørover med fly. I bagasjen har hun både en velfylt bankkonto og nye kunnskaper om prioriteringer og prosedyrer.

Planen var seks måneder fri, men så dumpet det inn en forespørsel fra sykehuset på Vestlandet hvor hun hadde sitt første vikariat. 

– Oppdraget er på en lindrende avdeling og midt i blinken for meg med min kompetanse, så jeg kunne ikke si nei da de spurte om jeg ville komme allerede i mai. 

Dermed blir det «bare» fire måneder på torpet i Sverige, før hun pakker kofferten igjen. 

– Men først skal jeg hjem. Og det første jeg skal gjøre etter å ha satt fra meg bagasjen i Oslo, er å hente barnebarna i Øyer. Vi skal på Lillehammer og spise Peppes Pizza. Du aner ikke hvor mye jeg har savnet akkurat dét!

Marie Louise Somby/Árvu

Slik svarer hjemmetjenesten om mulighetene for videreutdanning:

Fagbladet har kontaktet bydel St Hanshaugen i Oslo, hvor Ann Myhre jobbet i fem år og framlagt hennes uttalelser om at hun sa opp jobben fordi hun ikke fikk den kompetansehevingen hun ønsket.

Kommunikasjonsmedarbeider Christine Thune svarer slik i en epost, på vegne av bydelen:

«Vi kan ikke kommentere på enkeltsaker om ansatte eller tidligere ansatte. Generelt legger vi vekt på etter- og videreutdanning for ansatte, og gjør kompetansekartlegginger for å sikre behov og planlegge ressursbruk. Videreutdanning må være avklart med leder på forhånd og må være relevant kompetanse vi mangler, har for lite av eller som vi spesielt planlegger ut fra kommende behov.

Palliasjon og Klinisk Avansert master i sykepleie har vært et innsatsområde og flere av våre ansatte har tatt disse videreutdanningene. I noen tilfeller kan ellers relevant kompetanse likevel ikke være relevant for arbeidsgiver, fordi vi allerede har tilstrekkelige ressurser innenfor et område.»

Prinsipper for videreutdanning

Fagbladet har også stilt bydelen spørsmål om hva slags budsjett og hvilke retningslinjer bydelen/kommunen har for videreutdanning/kompetanseheving for ansatte i hjemmetjenesten. Thune har som svar på dette oversendt bydelens tre prinsipper for videreutdanning.

Ifølge disse prinsippene kan ansatte som ønsker videreutdanning som ikke anses relevant for tjenesten få permisjon uten lønn. Kostnader er den ansattes ansvar.

Ansatte som ønsker relevant videreutdanning kan få tilrettelagt permisjon med lønn til studiedager og søke om å få dekket utgifter. Dersom studiet varer mer enn et år, har den ansatte en bindingstid.

I begge disse tilfellene går hensyn til forsvarlig drift og personaldisponeringer foran ansattes ønsker.

Dersom arbeidsgiver ønsker at ansatte skal ta videreutdanning/etterutdanning, tilrettelegger arbeidsgiver permisjon med lønn og dekker alle utgifter.

– Samfunnet må løse årsakene til at folk velger å jobbe som vikarer, mener Fagforbundets Iren Luther

Birgit Dannenborg

– Vi må ta inn over oss noe av det denne vikaren sier. Vi ønsker selvsagt en anstendig lønnsutvikling og nok folk på jobb for at alle skal kunne få tid til å utføre jobben sin godt. Men Fagforbundet ønsker folk i hele faste stillinger av ulike årsaker, sier Iren Luther, leder av yrkesseksjon helse og sosial i Fagforbundet.

Gir ikke dårligere tjenester

Luther, som selv har bakgrunn som hjelpepleier og sykepleier, har denne vinteren sittet i den regjeringsoppnevnte Helsepersonellkommisjonen. Kommisjonen la fram sin rapport 2. februar.

– Kvaliteten i tjenesten blir ikke bedre av det er mange vikarer. Med det sier jeg ikke at vikarene er dårlige, men jeg stiller spørsmål om hvordan de selv holder seg faglig oppdatert? Arbeidsgiver har ingen forpliktelse overfor vikarer på samme måte som fast ansatte. De tas ikke med på kompetansehevingen, og blir heller ikke en del av miljøet. De er ikke en del av planleggingen på arbeidsplassen og er derfor heller ikke med på å finne andre løsninger på utfordringene, for eksempel oppgaveløsning. For pasientene er vikarbruken derfor uheldig på flere måter, ikke minst blir det mindre kontinuitet, påpeker Luther.

Svekker utvikling av tjenester

Luther påpeker også at vikartilværelsen er svært uforutsigbar, spesielt for unge nyutdannede.

– Vikaren i denne artikkelener 58, trolig er hun allerede godt etablert, det vet jeg ingenting om, men situasjonen for unge nyutdannede som ikke jobber fast er en annen. Mangel på fast forutsigbar inntekt, gjør at du ikke får lån og kommer deg inn på boligmarkedet. Den unge nyutdanna mister dessuten faglig utvikling når hun eller han ikke få fast oppfølgingen og supervisjonen fra fagpersoner for å etablere både god praksis og trene på faget sitt.

Luther tror ikke vikarer er mindre syke, men hun ser ikke bort fra at vikarer tvinger seg på jobb med sykdom for å ikke miste inntekt. Det mener hun er svært uheldig.

– Å la vær å ta opp ting som bør gjøres noe med, mener jeg er direkte farlig for tjenesten. Med autorisasjonen følger det forpliktelser, blant annet om å si ifra om forhold som ikke er bra og krever utbedring. Det svekker utvikling i tjenestene om ansatte ikke er med å endre på uheldige forhold, sier Luther.

– Den store fordelen for ansatte med å være medlem i fagforeninger er jo nettopp muligheten til å være med å påvirke tjenesten, det er noe denne sykepleieren da har mistet muligheten til. Når det er sagt vil jeg si at disse vikarene ikke er et problem, men at samfunnet må løse årsakene til at folk velger å jobbe som dette