Leni Aurora Brækhus

aurora@lomedia.no

– Jeg skal være ærlig og si at jeg er litt frustrert med tanke på hvor lite vi har oppnådd, sier Macarena Pino Olsen Margit, som er hovedtillitsvalgt i Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo i Alna bydel, til FriFagbevegelse.

Høsten 2019 bestemte byrådet i Oslo at alle de 15 bydelene skulle bytte ut den såkalte bestiller-utførermodellen med tillitsmodellen. Da hadde fire bydeler vært gjennom et prøveprosjekt med den nye styringsmodellen.

I bestiller-utfører-modellen var det saksbehandlere på et eget kontor som tok beslutningene om hvilken hjelp «herr Olsen» og «fru Hansen» skulle få. Så ble hjelpen utført av noen helt andre hjemme hos brukeren.

Direktøren forklarer: Derfor bruker hjelpepleiere fortsatt stoppeklokke etter flere år med tillitsreform

I tillitsmodellen skal alle de ulike faggruppene i hjemmetjenesten, inkludert saksbehandlerne, sammen med «herr Olsen» og «fru Hansen» selv, komme fram til de beste løsningene.

Målet er å skape en hjemmetjeneste som er bedre både for brukerne og for de ansatte.

På papiret er alt det tillitsmodellen representerer veldig fint, men det er langt derfra til å få det til i praksis, understreker Margit.

Og etter halvannet år er hennes oppfatning at de ikke har kommet ordentlig i gang med reformen i Alna bydel.

– Prosessen har stagnert. Målene, de mulige gevinstene ved å gjennomføre dette, har ikke blitt tatt på alvor, slik jeg ser det. Ordet tillitsmodell brukes i saksdokumenter, men det skjer lite i praksis. Måten vi jobber på i hjemmetjenesten har ikke blitt annerledes, sier Margit.

• Britt må fortsatt bruke stoppeklokka på jobb i hjemmetjenesten etter 3,5 år med tillitsmodellen

Dario Mariani Mardal som leder enhet for hjemmetjenester i bydel Alna, er ikke enig.

– Tillitsmodellen handler om hvordan hjelpen bestemmes, at det skjer nær brukeren og ikke av saksbehandler alene. Med bestillerkontoret hadde ikke den som utfører tjenesten mye den skulle ha sagt. Nå jobbes det sammen, sier Mardal til FriFagbevegelse.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

– Den største utfordringen er å gi myndighet tilbake til ansatte, å få dem til å bruke faget sitt igjen. Etter 20 år med bestiller-utfører-modellen er ikke det noe som skjer fra en dag til den neste, sier Dario Mariani Mardal som er leder for hjemmetjenesten i bydel Alna.

Privat

Fortsatt i ulike avdelinger

Ett av kjennetegnene med tillitsmodellen er at alle faggruppene i hjemmetjenesten, fra sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere, til ergoterapeuter, fysioterapeuter og saksbehandlere, skal jobbe sammen i små, selvstyrende team.

• Renholderne setter egen helse på spill – her er Aps løfte til yrkesgruppa

Beslutningene om hvem som skal få hvilke tjenester, skal på denne måten skje nærmere brukerne. Og de som kjenner brukerne best, skal få delta i beslutningene.

– Tverrfaglige team hadde vi før reformen, fordi det er et behov for tverrfaglig samarbeid for å utføre jobben overfor brukerne, sier Margit.

Og saksbehandlerne har ikke blitt en del av hjemmetjenesten, slik som tillitsreformen legger opp til, forklarer hun.

– Saksbehandlerne sitter i en egen etasje. Jeg hører fortsatt frustrasjon fra kolleger som opplever at saksbehandlerne ikke hører på dem eller forstår deres hverdag. Så mitt inntrykk er at teamene ikke er noe tettere på saksbehandlerne.

Elisabeth Lie, som er leder for saksbehandlerne i Alna, bekrefter at de ikke har samlet alle de ulike fagkompetansene i team som ligger under hjemmetjenesten.

– Saksbehandlingen er fortsatt under meg. Hjemmetjenesten har en avdelingsleder, og rehabilitering har en egen leder. Likevel får vi til det tverrfaglige samarbeidet, sier hun til FriFagbevegelse.

• Tillitsreform: Roger Heimli snekrer modeller for at du skal slippe unødvendig måling og kontroll

Alle kan komme med innspill

For å sikre at de ulike faggruppene jobber godt sammen, har de ukentlige faste møter der saksbehandler, hjemmetjenesten, teamleder, sykepleier, helsefagarbeider, kreftkoordinator og demenskoordinator diskuterer brukernes behov, forklarer Lie.

– Alle som kjenner en bruker i det teamet, kan komme med innspill og forslag til hvordan vi kan tilpasse tjenestene til vedkommende. Alle sakene skal meldes inn på forhånd, men noen saker kommer også med akutt, dersom det er noe som har skjedd den morgenen, sier hun.

Fordi det overordnede målet er at alle skal kunne bo hjemme, er forebyggende tiltak viktig, og dette krever at de ansatte vurderer om det er behov for endringer hver gang de er hjemme hos en bruker, forklarer Lie.

– Tidligere måtte de som jobber i tjenesten sende en forespørsel om endring i tjenestebehov til saksbehandler, som måtte ta et nytt vurderingsbesøk. Nå er det sånn at hver gang noen er inne hos en bruker, så skal de vurdere situasjonen, sier Lie.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Elisabeth Lie leder saksbehandlerne i Alna bydel. Hun mener samarbeidet mellom de ulike faggruppene i hjemmetjenesten fungerer bra etter at de innførte tillitsmodellen.

Privat

Slutt på stoppeklokkevedtak

Ideen om reform i hjemmetjenesten ble av politikere solgt inn som en måte å komme seg vekk fra stoppeklokkeomsorg, med et stressende minuttfokus.

Og ifølge Lie har de i stor grad gått vekk fra stoppeklokkevedtak i Alna bydel.

– Det står ikke lenger i vedtaket at du skal være hos en bruker i for eksempel 10 minutter. Vedtaket er basert på at man skal gi brukeren det vedkommende har behov for, og det vil variere over tid på grunn av variasjoner i helsetilstanden.

Men selv uten stoppeklokkevedtak har ikke de ansatte klart å kvitte seg med stoppeklokka. Det er lite eller ingen fleksibilitet i hverdagen, ifølge Margit.

– Det er arbeidslistene som avgjør om du skal bruke 5, 10 eller 30 minutter på en oppgave.

– Ansatte opplever det nærmest som en slags overvåking. De må logge når de går inn til «fru Hansen», og logge hvor lang tid de bruker når de er der inne.

Vet aldri hva som venter deg

Før hun ble tillitsvalgt på heltid, jobbet Margit selv flere år som sykepleier i hjemmetjenesten i Alna. Og er det noe alle som jobber i hjemmetjenesten vet, så er det at du aldri kan vite hva som møter deg når du åpner en dør, forklarer hun.

– Men fordi lista di sier at du skal gjøre dette og dette, i løpet av så og så lang tid, har du ikke mulighet til å bruke fem minutter ekstra hos «fru Hansen» som kanskje er deprimert og har mye å prate om, sier hun og fortsetter:

– Tilbakemeldinger vi får, viser at brukerne merker at ansatte i hjemmetjenesten er stressa og løper rundt. Det er fremdeles ikke rom for uforutsette ting. Både for den som utfører og den som mottar tjenesten, oppleves den som veldig stoppeklokkebasert.

Den samme frustrasjonen kjenner ansatte i hjemmetjenesten i Østensjø bydel også på, som Fagbladet skrev nylig.

– De ansatte er slitne nå

Koronapandemien har ikke gjort situasjonen bedre, understreker hun.

– Mange av brukerne lever isolert. Og de ansatte opplever at ikke at det gis rom for å gi brukerne litt ekstra tid når det er behov for det. Alt fra toalettbesøk til sårstell ligger fortsatt på klokka, sier Margit.

– De ansatte er slitne nå, legger hun til.

Margit skulle ønske de hadde fått til mer i løpet av halvannet år med tillitsmodellen. Hun savner også engasjement fra bydelspolitikerne rundt tillitsreformen som er satt i gang.

– Men interessen kommer vel tilbake nå som det snart er valg, sier hun og ler.

Fungerer ikke uten tidsestimater

Enhetsleder for hjemmetjenesten, Dario Mariani Mardal, er enig i at de ansatte har lite rom for å gi deprimerte «fru Hansen» noen ekstra minutter, dersom dagens liste er full. Men det å fjerne minuttene fra arbeidslista er likevel ikke noe alternativ.

– Det å sende ansatte ut uten estimert tid fungerer ikke. Det testet vi i noen uker i en annen bydel da jeg jobbet der. De ansatte klarte ikke å gjøre jobben sin. Du kan ikke gi fire navn på en liste og si «vær så god».

Han understreker at det ikke lenger er innsatsstyrt finansiering, som innebar at avdelingen fikk penger ut ifra hvor mye tid de hadde levert tjenester hos brukerne.

– Nå har vi en økonomisk ramme å forholde oss til i stedet. Sånn sett har det ikke noe å si om du bruker 20 minutter eller 30 minutter på et tiltak, men du må rekke innom alle brukerne, forklarer han.

– Hvis det viser seg at «fru Hansen» ofte har behov for noen minutter ekstra, kan du melde ifra om det, og så kan vi øke tiden på tiltakene så det blir tid til å ha en støttesamtale, forklarer han.

Men denne nye måten å jobbe på, denne kulturendringen, tar tid, forklarer Mardal.

– Når jeg sier at hvert besøk er et vurderingsbesøk, betyr det at du som ansatt, skal se på hva brukeren trenger neste gang og på sikt. Hvis kjøleskapet er fullt av gammel mat, skal du ikke bare rydde opp og kaste den. Du skal tenke på hva som skjer med brukeren, hvorfor er det plutselig masse gammel mat? Er det noe vi kan gjøre? Dette ansvaret og denne myndigheten tar det tid for de ansatte å ta inn over seg.

Kommunikasjonsproblemer

Leder for saksbehandlerne, Elisabeth Lie, tror koronasituasjonen kan ha bidratt til at de ansatte ennå ikke har fått så godt grep på hva tillitsmodellen betyr for dem. Kommunikasjonen rundt reformen har ikke blitt som de hadde planlagt.

– Vi hadde satt av tid til en stor «kick-off» for tillitsmodellen 13. mars i fjor. Den ble naturligvis avlyst. Vi har måttet få informasjonen ut på andre måter. Vi bruker de tverrfaglige møtene til å prøve å skape en samlet forståelse av hva tillitsmodellen er.

Lie mener de har flere resultater å vise til halvannet år inn i reformarbeidet, som begynte med å dele tre store geografiske team i hjemmesykepleien, nord, midt og sør, inn i tre mindre grupper.

– Dette har vi gjort for å sikre at færrest mulig ansatte er innom hver bruker, sier Lie.

De har også lagt om måten saksbehandlerne jobber på, slik at tjenesten er mer oversiktlig for brukerne og deres pårørende.

Tidligere var det forskjellige saksbehandlere som hadde ansvar for «herr Olsen» når han fikk hjelp hjemme, når han var på helsehus og når han var innlagt på sykehus. Dette fungerte dårlig både for brukerne og deres pårørende som kunne ha mange ulike saksbehandlere å forholde seg til, og for de ansatte som ikke kjente brukerne godt og stadig måtte sette seg inn i nye saker, forklarer Lie.

– I dag er det to saksbehandlere som jobber med hvert sitt geografiske område, nord, sør eller midt, og de følger de samme brukerne enten de er hjemme, på helsehus eller på sykehus. Dette fungerer mye bedre for alle, sier Lie.

– Utfordring å få de ansatte til å bruke faget sitt igjen

Mardal som leder hjemmetjenesten, mener også at de er på rett vei og på god vei med reformen.

Han forteller at hjemmetjenesten i bydelen siden 2015 har fått 48–50 nye årsverk, som følge av at byrådet ved siden av å satse på tillitsmodellen, i 2015 lovet totalt 500 nye stillinger i de 15 bydelene fram mot 2019.

– Vi har økt med nesten bare hjelpepleiere, sykepleiere og helsefagarbeidere, forklarer han.

Et resultat av dette er at de har redusert behovet for sykehjemsplasser, fra cirka 390 til 280 på tre år, forklarer han.

Mardal er ikke like utålmodig som hovedtillitsvalgt Margit. Han mener det både er utfordrende og spennende å jobbe med denne reformen.

– Den største utfordringen er å gi myndighet tilbake til ansatte, å få dem til å bruke faget sitt igjen. Etter 20 år med bestiller-utfører-modellen er ikke det noe som skjer fra en dag til den neste.

– Men nå er vi på god vei, og vi jobber mer og mer tverrfaglig.

– Hva tenker du om den frustrasjonen som Margit får høre fra de ansatte?

– Hun får kanskje mest tilbakemeldinger om det som ikke fungerer og om de problemene som oppstår. Det er jo fremdeles faglig uenighet i teamene, og det er ikke negativt, det er bra. Da kan vi diskutere og lære, svarer Mardal.