Omtanke, samhold og solidaritet

Jeg må innrømme at jeg grudde meg veldig til å besøke townshipen utenfor Cape Town. Å gå rundt å beglo andre menneskers fattigdom og elendighet er ikke akkurat det hyggeligste jeg vet. Men jeg dro av gårde – og takk for det! Det ble en helt annen opplevelse enn fryktet. Den ble faktisk god.

2007092709502720131216022337

Da jeg deltok på IFLAs konferanse i Sør-Afrika i august, fikk jeg anledning til å besøke en township. Når sant skal sies, var det mange townships som så langt mer ut som slumområder enn Masiphumelele som jeg besøkte. Det er store forskjeller. Masiphumelele betyr «suksess» eller «å lykkes». Og som innbyggerne sa: Det tar oss fire år – så har vi oppnådd den suksess vi vil ha – håpet kunne ingen ta fra dem.

Fra skur til hus

Charlotte bor selv i townshipen og ledet oss gjennom den. Hun viste oss både de gode og de mindre gode sidene, men vi rakk over bare en liten del av området.

Tidlig på 90-tallet kom det store mengder arbeidsløse menn til området rundt Cape Town. Byen var i rasende utvikling og sjansen til å få jobb ute i distriktene var små. De tok de jobbene de kunne få, og dro hjem til familien når det ikke var arbeid å oppdrive. De bosatte seg i selvlagde skur side om side utenfor byen.

Sakte men sikkert flyttet også familien med. Med dem kom ønsket om bedre hus, og mange i Masiphumelele har i dag små betonghus, noen med en liten hage rundt, på en minimal selveid tomt.

Arbeidsløshet

Det bor ca. 30.000 innbyggere i denne townshipen. Eller for å være nøyaktig: Det er det antallet som er registrert. Mange har familiemedlemmer boende i små treskur i hagen. Antallet innbyggere er derfor mye høyere.

Det er fremdeles vanskelig å få arbeid. Arbeidsløsheten er antakelig det store problemet for innbyggerne i Masiphumelele, som det er i de andre townshipene. Mange reiser inn til Cape Town, men mange har funnet seg inntektskilder som frisør, mekaniker, sykkelutleier, eple- og tomatselger eller kaffeselger. Coca Cola var også en etterspurt vare etter tilbudene å dømme. Noen satset på musikk- og danseoppvisninger, andre solgte selvlagde håndverksprodukter. Noen passet barna for de som hadde jobb utenfor townshipen.

Omtanke

Hos mange av innbyggerne var initiativene og kreativiteten like stor som fattigdommen. Stoltheten forbød dem å tigge. De ønsket det heller ikke. Når de fikk hjelp, bød de alltid på noe tilbake. Det sosiale nettverket var stort. Charlotte uttrykte det på følgende måte: «Naboens barn er mine barn. Jeg passer på dem når deres mor, som er alene, drar ut for tjene til det daglige brød. Har ikke mannen på den andre siden av gata jobb eller penger til mat, er det mitt ansvar å dele det jeg har med dem!»

Solidaritet

Uten at hun verken viste det eller mente det, følte jeg på min og mine landsmenns vegne både refset og tilrettesatt. Denne solidariteten har vi mistet på veien til rikdom og velstand! Barna i byen gikk alle på den offentlig eide grunnskole eller videregående. Noen var også så heldige at de fikk plass på en av de to førskolene i townshipen. Disse var bygget av penger fra utenlandsk veldedighet, men driften er basert på townshipens mulighet til å reise penger til dette.

Samhold og selvhjelp

The Masiphumelele Corporation, MasiCorp, organiserer dette. MasiCorp er en nonprofit intern organisasjon som har som formål å støtte innbyggerne etter prinsippet om å hjelpe de innbyggerne som har vist at de vil hjelpe seg selv. Dette gjøres ved å gi dem muligheter og kunnskaper til å utvikle seg selv og forholdene for sin familie og samfunnet sitt.

For å oppnå dette har de bl.a. bygget et bibliotek midt i townshipen basert på gaver fra et amerikansk firma. Biblioteket er en filial av kommunens hovedbibliotek – og har en ansatt bibliotekar. Resten av bibliotekets svært imponerende tilbudsliste er ivaretatt av frivillige med forskjellig kompetanse som de vil dele med andre.

Biblioteket er åpent hele uka med unntak av søndag, og har tilbud til innbyggerne hele dagen. Alt etter behovene hos brukerne. I tillegg til bøker og tidsskrifter har biblioteket pc-tilbud med gratis tilgang til internett. De tilbyr gratis pc- og nettopplæring både til barn og voksne. Lærerne er frivillige.

Språk og vennskap

Biblioteket organiserer leksehjelp til elevene på videregående skole innenfor alle fag. For å forbedre lese- og skriveferdighetene til voksne, tilbyr de litteraturklasser. Spesielt er det viktig å lære å snakke og skrive engelsk hvis de skal ha mulighet for jobb utenfor området. Jobbsøking er også et området som det gis opplæring i. Mens foreldre lærer språk har barna skoleforberedende opplegg. Til slutt lærer de sammen ved at foreldrene leser høyt for sine barn.

Etter skoletid har barna tilbud om forskjellige aktiviteter: Høytlesning, tegning og maling, video osv. Hvis de er heldige har de foreldre som ennå i flere timer er borte på jobb. Tidlig på morgenen har biblioteket tilbud for mor og barn: Skoleforbereding – og hjelp til mødrene slik at de kan hjelpe og støtte sine skolebarn.

Biblioteket har også startet en vennskapsklubb. Barn fra områdene rundt kommer for å bli kjent med og ha det hyggelig med townshipbarna. Dette for å gjøre det lettere for dem å akseptere hverandre og ta vare på hverandre den dagen barna må ut av townshipen for å gå på skole eller jobb.

Samfunnsansvar

Biblioteket tar et stort samfunnsansvar. Akkurat slik det skal: Demokrati og utvikling bunner i at alle har den samme mulighet til å delta. Det forutsetter kunnskap og informasjon. I tillegg til alle disse viktige tilbudene for å videreutvikle samfunnet i og utenfor townshipen, legger biblioteket til rette for formell utdanning innenfor IKT-området. Dette er sterkt subsidiert av MasiCorp, men koster allikevel litt.

Bibliotekene er sammen med skolene et viktig sted for kunnskap og utvikling. Derfor var biblioteket noe av det første de bygde.

Sosiale nettverk

Mange townshiper er rene slumområder. Noen har utviklet seg videre. Som Masiphumelele. Men det som allikevel for meg er underlig, er at de innbyggerne som har fått gode jobber og som etter hvert tjener godt, fortsatt blir boende i townshipen. Mange blir nok der fordi det var townshipen som ga dem muligheten. Nå vil de betale tilbake. Men det er nok også en årsak at det offentlige velferdstilbudene er få og dyre. I townshipen har de sitt sosiale nettverk. Det er ubetalelig.

Guiden vår på Robben Island var en ung student som studerte markedsføring og bedriftsøkonomi. Han ble spurt om han bodde på øya. Han svarte: «Jeg er født i en township. Jeg er vokst opp i en township. Jeg bor i en township, og jeg håper å dø i en township.»

En township er nok mye, mye mer enn en nordmann kan fatte!

IFLA

– Ifla – International Federation of Library Associtations and Institutions – er en verdensomspennende organisasjon for ansatte innen bibliotek- og informasjonssektoren.

– Etablert i 1927 med hovedkontor i Haag, Nederland.

– Den arbeider aktivt opp mot andre organisasjoner som UNESCO, WTO og ulike forskningsmiljøer.

– Bibliotekparaplyen har en rolle i det norske samarbeidet. Fagforbundet har et godt samarbeid med Norsk Bibliotekforening, og forbundet vurderer medlemskap i IFLA for sine medlemmer innen biblioteksektoren.

– Ifla holdt sin 73. konferanse i Durban, Sør-Afrika 19.–23. august i år. Hovedtema var «Libraries for the future: progress, development and partnerships».

– 3162 deltakere fra 150 land kunne velge mellom 158 ulike foredrag. Slike konferanser avholdes hvert år.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy