På jobb rundt Magne

Vi fikk inn en kreftpasient med metastaser og behov for palliativ pleie. Jeg var innom jobb og fikk høre at han ikke ville ha hjelp. Han bannet og svor om noen prøvde å stelle ham.

2008112409470220131216074727

Møte med pårørende

Skal, skal ikke

Maktesløs

Lojalitetskonflikt

Jeg hørte alt dette, men forsto ikke helt. Jeg hadde aldri tidligere vært borti total avvisning. Tenkte vel egentlig at det muligens var en uvant situasjon for pasienten som var årsak til reaksjonen, eller sterke smerter, kvalme eller annet som vi ikke hadde skjønt ennå.

Det var fjernt for meg at det var slik han var og egentlig ville ha det.

Gjennom en tidligere arbeidsplass kjente jeg en av mannens pårørende. Hun kom ofte på besøk til ham, og fortalte at han alltid hadde vært en einstøing. Han hadde tatt imot besøk, men etter en liten stund ble gjestene bedt om å gå. Nok var nok.

Hun var ikke sikker på om han ville ha henne der, men hun hadde alltid sagt til seg selv at den dagen han blir borte, skal han ikke være alene, jeg skal være der.

Nå så det ut for at den tiden kunne komme når som helst. Pasienten hadde ikke tatt til seg mat på over tre uker.

Pasientens bror kom også innom oftere mot slutten.

En gang jeg kom inn på rommet, sier min tidligere kollega at det ser ut som om han ligger så bakover med hodet, og om jeg kunne være snill å ordne på puta?

Jo, sa jeg, om jeg får lov. Jeg hadde gått mange runder med meg selv rundt det å ikke få komme til med det jeg ønsket, men så at trengtes. Når vi prøvde å kommunisere med ham, ble han irritert og sa: Jeg hører ikke. Nå må dere snart forstå.

Han ville ikke ha i høreapparatet.

Skulle vi endre på liggestillingen, ba han oss om å «dra oss ut», gjerne med ordene «til helvete ut»! Han stønnet og sukket og viste tydelig også med kroppsspråket at han ikke kunne fordra at vi var der. Vi spurte om han hadde smerter.

Ja, svarte han. Hele tiden! Men itt’no hjelper. Gå vekk. La meg være i fred. Når dere maser på meg, blir alt verre.

Han var kvalm mye av tiden og harket og spyttet. Dette ble tydelig verre når vi kom inn og han ble bevisst oss og våre ærend.

Jeg så mannen ligge i sengen, på rygg, med kateter, tørr hud i ansiktet og på resten av kroppen. Åpen munn, tørre sprukne lepper og tørr tunge og gane. Etter hvert tørr i øynene også. Han lå med bleie, trøye og sokker. Når vi skulle stelle ham, dekket han til ansiktet sitt, nesten som om han ikke orket å se og være til stede.

Jeg turte nesten ikke se under dyna. Han så på meg, og det virket som om jeg enten var luft eller til irritasjon.

Jeg måtte fortelle den pårørende at jeg ønsket å kunne gi og å gjøre alt for å lette byrden, smerten og plagene til denne mannen den siste tiden hans, men verken jeg eller kollegene mine fikk lov.

Jeg stod ofte ute på gangen før jeg gikk inn for å forberede meg på hans nei. Her vil han helst ikke at jeg kommer, vil ikke ha hjelp, bli stelt, trøstet, oppleve nærhet og hjelpende hender, myke og trøstende stemmer, hender som masserer og smører lotion, vasker og avkjøler, tørker opp­kast, tårer og egentlig stiller seg åpen til alt.

Det gjorde vondt å vite at den lidelsen han gikk igjennom ville han ha alene. Ikke dele den med noen, og ikke la noen ta del. Selv ikke det enkleste og mest grunnleggende av stell fikk vi utføre.

Det var vondt å stå mellom pasient og pårørende.

Deres ønsker var så forskjellige. Lojaliteten til pasienten, som jeg verken kjente eller forsto, og henne som jeg forsto godt fordi jeg hadde liknende følelser. Men hun forsto oss. Hun sa hun var glad for at vi respekterte pasientens ønsker.

Verken hun eller broren til pasienten visste om den døende ville ha dem der.

Broren satt stille i en stol ved fot­enden av senga. Han ser meg her, sa han. Han vil ikke at jeg skal stå ved senga. Pasienten hadde bedt ham sette seg. Broren tok det som en aksept på at han fikk være der.

Men hun var usikker. Hadde ikke fått noen tilbakemelding. Men hun orket ikke å gå. Hun spurte om han ville ha en prest, men fikk et tydelig nei. Vil du vi skal være her da? spurte hun. Da fikk hun beskjed om å sette seg. Dette var et vendepunkt for henne. Nå visste hun at han ville hun skulle være der.

Hun tok meg til side, ga meg en klem og sa at hun var så glad vi kunne snakke sammen, være ærlige og åpne og støtte hverandre. Det var en god klem. Den ga meg følelsen av at vi ble respektert for den respekt vi viste ­pasienten ved å etterkomme hans ønsker.

Men det var utrolig vanskelig! Du ser noen som har det vont, men får ikke lov til å gjøre noe. Vi ser at han lider. Vi ønsker å gi ham lindring og god pleie. Vi gir aksept for pasientens ønsker.

Må legge til at etter hvert forsto pasienten at smertelindring var effektivt, og han ba selv om å få sprøyter. Når han var «på topp» i lindring, utførte vi enkelte nødvendige opp­gaver. Det kan selvsagt vurderes om det var riktig, men det valget tok vi, og jeg tror ikke pasienten opplevde det som spesielt ubehagelig der og da.

Men selv det var det tanker rundt. Følte egentlig at vi lurte oss til å gjøre noe ulovlig?

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy