Rød og glødende

Reza Rezaee har hatt den tvilsomme æren av å bli forfulgt av to helt ulike regimer i samme land.

2011092011085420131216170307

per.flakstad@fagforbundet.no

Først kjempet han aktivt mot sjahens enevelde i Iran. Men det tok ikke lang tid før han falt i unåde hos prestestyret som overtok da sjahen og hans familie rømte landet i 1979.

Reza levde i skjul med falske papirer i Teheran og områdene rundt i flere år.

Så en dag banket politiet på døra og arresterte faren og broren. Da skjønte Reza alvoret, og at det var på tide å komme seg vekk.

Vi møter ham i kafeen på Sagene samfunnshus. Norge er nesten lammet av sorg og sinne etter tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet. Reza er like sjokkert som alle andre over det som har skjedd, men forsøker også å løfte blikket og se framover.

– 22. juli kommer til å endre Norge. Vi vil aldri få tilbake dem som er borte, men vi andre må bevare det samholdet og den solidariteten som spontant oppsto etter tragedien. Vi må snakke mer sammen og ha tillit til hverandre, invitere på te eller kaffe, eller gi hverandre en klem, sier han.

– Oslo er det nærmeste vi kommer et persisk teppe i Norge. Her treffer du mennesker fra alle kanter av landet og fra mange deler av verden. Når forskjellige mennesker fra mange ulike steder står sammen og deler et fellesskap, slik vi har gjort etter 22. juli, skaper vi et fellesskap av mangfold.

– Nettopp dette mangfoldet er en av Oslos største styrker, sier Reza.

Fagforbundets tillitsvalgte i Nav Sagene er stolt av bydelen sin. Der bor og jobber han, og er et kjent ansikt i nærmiljøet.

Han var internasjonal leder i SV fra 2003 til 2007, og var Rødts ordførerkandidat i Oslo under valgkampen. Han er leder i Fredsinitiativet og en meget synlig tillitsvalgt. En gang aktivist – alltid aktivist.

Derfor er det ikke alltid så lett å snakke med Reza om nettopp Reza. For han vil helst konsentrere seg om politikken. Etter innledningen om 22. juli og mangfold i Oslo, er han allerede langt inne i en argumentasjonsrekke før vi klarer å avbryte ham.

– Dette skulle jo handle om Reza…

– Ja visst, ja. Altså: Sommeren har inneholdt mange hyggelige, men også veldig triste ting, i tillegg til 22. juli som preger oss alle, forteller han.

En av brødrene hans omkom av en plutselig hjertestans mens han kjørte bil. Det er fortsatt farlig for Reza å reise tilbake til Iran, derfor kunne han ikke være til stede i begravelsen. Det gjorde vondt.

Samtidig var dette sommeren da han møtte familien på et feriested i Tyrkia.

– Der kunne vi kose oss med gjensynsgleden, og samtidig være sammen i sorgen over min døde bror, sier han.

I sommer har Reza også vært på Vestlandet og besøkt sin kones onkler og tanter for første gang på mange år. En erkenorsk vestlandsslekt kunne kanskje ha vært en utfordring for en svigersønn fra Iran, men ifølge kona sjarmerte han familien hennes i senk.

– Jeg tror de glemte hvor han kommer fra etter fem minutter, forteller Una Husveg, som har vært gift med ham i snart ti år.

Og siden Reza helst vil snakke politikk, overlater vi til kona å beskrive ham:

– Jeg ble veldig fascinert av den energiske utstrålingen hans. Reza er et menneske som virkelig brenner for de sakene han engasjerer seg i. Han tar ganske stor plass, men på en positiv måte. For han er aldri opptatt av seg selv, men av hvordan andre mennesker har det.

Reza kom til Norge som FN-flyktning i januar 1989, og fortsatte studiene som han hadde begynt på i Teheran. Han fant seg godt til rette på Blindern i Oslo, et sted med ulike mennesker fra hele landet og verden for øvrig. I dag er han cand. mag. med fagene sosiologi og statsvitenskap.

En skulle tro at Reza var en godt integrert og lykkelig student med et godt nettverk i et trygt land. Men han opplevde det ikke helt sånn.

– Jeg slet med psyken på slutten av studietiden. Hver gang noen spurte etter moren min, begynte jeg å gråte, og til slutt ble det så ille at jeg oppsøkte en psykolog. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte prøve å knytte sammen de familiebåndene jeg var nødt til å kutte da jeg flyktet, forteller han.

Slik havnet Reza i arbeidslivet. For å kunne invitere foreldrene sine, måtte han ha både jobb og bolig. Men etter 14–15 jobbsøknader uten respons, var han like langt. Redningen ble en seks måneders tiltaksjobb på et eldresenter på Oslos vestkant.

Med den i boks kunne han endelig invitere mor og far til Norge.

I starten mumlet noen av de eldre frivillige på senteret bak ryggen hans at en slik jobb burde ha gått til en «ordentlig» nordmann. Men han overhørte det og fortsatte å smile, mens han alltid gjorde sitt beste.

Enden på den visa var at de samme frivillige gikk i spissen for en underskriftsaksjon da tiltaksperioden var slutt. De krevde at han skulle få fortsette i en fast stilling. Og det fikk han.

Det politiske engasjementet som førte ham til Norge, har holdt seg. Han er spesielt opptatt av internasjonale spørsmål.

Da han var internasjonal leder i SV, satt han også i partiets landsstyre. Men da Norge i 2007, med støtte fra SV-ledelsen, vedtok å sende militære elitestyrker til Afghanistan, protesterte han heftig. Han mente dette stred mot et landsstyrevedtak to år tidligere. Da neste landsmøte i 2009 ikke gjorde noe for å endre det han karakteriserer som en krigslinje, meldte han seg stille og rolig ut.

De siste månedene er det Norges enga­sjement i Libya som har gitt lederen i Freds­initiativet ekstra mye å gjøre på utenriksfronten.

Han meldte seg inn i Norsk Kommuneforbund i 1996, og er opptatt av fagbevegelsens rolle i samfunnsutviklingen. Han mener den er nødt til å være med i front for å utvikle et flerkulturelt og harmonisk samfunn. Derfor var han ikke vond å be da Fagforbundet i fjor samlet tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn for å diskutere hvordan de kan bidra til å gjøre forbundets tillitsvalgtkorps mindre blendahvitt.

En av løsningene for å skape et mer mangfoldig arbeidsliv som han står bak, er å kvotere inn personer med innvandrerbakgrunn til jobber i kommunen.

– Jeg mener ikke at vi skal ansette dårligere kvalifiserte folk. Men hvis kvalifikasjonene er like, bør vi prioritere folk med annen kulturell bakgrunn, sier han.

Og dermed er han i gang med de andre hjertesakene sine: Han er fortvilet over at Høyre/Frp-byrådet har solgt unna over 1000 kommunale boliger bare i Sagene bydel, og vil prioritere sosial boligbygging. Han mener det er viktig å sikre det språklige mangfoldet gjennom å styrke morsmålsundervisningen, og han vil ha gratis SFO for å sikre at alle barn blir godt integrert i skolemiljøet.

– Reza, dette skulle handle om deg!

Han smiler unnskyldende, og kanskje litt oppgitt. Det er jo så mye morsommere å snakke om politikk.

Alder: 51

Familie: Gift med Una, har en datter på seks år.

Aktuell: Engasjert, samfunnsdebattant, tillitsvalgt og var Rødts ordførerkandidat i Oslo.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy