Hvis Hokksund var Ferguson

2016070410393120160704103932

colourbox

For 20 år siden var det nazikonsert og kamp mellom blitzere og nynazister i Hokksund. Men så urolig som i den amerikanske byen Ferguson i 2014, ble det aldri.

I januar 2016 er jeg på bibliotekkonferansen Granitol sammen med 200 andre bibliotekarer, der vi får høre Scott Bonner snakke om bibliotekdrift under opptøyene etter drapet på Michael Brown halvannet år tidligere.

Mike Brown var en svart 18-åring som ble skutt og drept av en hvit politimann. Brown var ubevæpnet, og vitner sa at de hadde sett ham holde hendene over hodet og si: «Don’t shoot.» Andre vitner sa at politimannen hadde skutt i selvforsvar.

Scott Bonner er biblioteksjef i Ferguson i Missouri. Byen har 21.000 innbyggere, en firedel lever under fattigdomsgrensa, og mellom 80 og 90 prosent er afro-amerikanere.

I biblioteket er Bonner eneste ansatt i full stilling. I tillegg kommer ti deltidsstillinger. Bonner hadde bare jobbet der i noen uker da opptøyene begynte. Høsten 2014 og utover vinteren holdt han biblioteket åpent mens alle andre stengte butikkene og kontorene sine, spikret igjen vinduene og lukket dørene.

Den første runden med uroligheter varte i to uker og to dager. Michael Brown ble drept lørdag kveld, den 9. august. Dagen etter begynte med fredelige minnemarkeringer, men i løpet av kvelden gikk det over i protester og opptøyer. Mandag morgen holdt de fleste butikkene stengt. Også biblioteket valgte å stenge denne dagen. Forvirringen var stor, og mange var redde. Valget sto mellom å betjene publikum og å sikre personalet.

Bonner ser ut over forsamlingen på bibliotekkonferansen og spør: «What would you do?» Og jeg tenker: Jeg ville holdt åpent. Så klart! Men samtidig kjenner jeg på usikkerheten, for hvem vet hvordan du handler når du er redd på ordentlig?

Bonner forsto at han bare hadde ett valg: Å åpne biblioteket igjen. Torsdag 14. august stengte skolene og åpnet ikke før tolv dager senere. Fredag 15. august ble navnet på politikonstabelen offentliggjort, og det ble innført portforbud hver natt i fem timer fra midnatt. Nasjonalgarden ble sendt til Ferguson for å gjenopprette ro og orden.

Denne torsdagen kom kunstlæreren Carrie Pace inn i biblioteket og sa at hun hadde noen lærere som gjerne ville undervise. Kunne de få litt plass i biblioteket? Dermed satte de i gang. Flere gikk rundt med plakater hvor det sto at foreldre kunne sende barna sine på skole i biblioteket, og i løpet av et par dager kom 200 barn. Skolen kalte de «School for Peace». Mediene fanget opp det som foregikk, og plutselig var lokalene fulle av journalister som fikk ferten av en god sak.

Når en krise rammer, trenger folk et sted å møtes. Når barna trenger skole og fellesskap, stiller biblioteket opp. Ballen rullet videre. Flere frivillige kom til og ville hjelpe. Bonner bestemte seg for heller å angre på å ha sagt ja for mange ganger, enn nei for mange ganger – og svarte positivt på alle henvendelser.

I løpet av fredagen var 100 lærere og frivillige på plass. Dermed ble det satt i gang flere aktiviteter. Den første var matservering tre ganger om dagen, fordi mange av barna får hovedmåltidet sitt på skolen. Etter hvert kom det også i gang flere arrangementer for både barn og voksne.

Noe av det mest utfordrende skjedde da noen kunstnere tok kontakt med biblioteket og ville sette opp en utstilling. Scott Bonner svarte ja, men stilte også krav om at kunsten måtte appellere til refleksjon og ikke promotere kun én side av saken. Da han så tittelen på utstillingen, ble han svett: Hands Up, Don’t Shoot – Artists Respond.

Den politiske nøytraliteten i biblioteket er svært viktig. Bonner forteller oss at han passet på ikke å uttale seg om politiske spørsmål fordi bibliotekets nøytralitet er hele grunnlaget for at alle skal kunne kjenne seg velkomne. Ingen ansatte fikk lov til å diskutere hendelsene i byen i eller rundt skranken. Tittelen på kunstutstillingen kunne imidlertid leses som støtte til den ene siden i konflikten, og for første gang måtte han argumentere sterkt for at han stolte på kunstnerne. Utstillingen ble en suksess, og også motstanderne opplevde at bildene berørte dem.

Mens jeg hører på Scott Bonner, grubler jeg på om det som skjedde i Ferguson kunne ha skjedd i Hokksund. Det virker så fjernt. Jeg ser for meg Stasjonsgata og Rådhusgata, to helt vanlige sentrumsgater som fins i mange norske småbyer. For 20 år siden gikk det nynazister i disse gatene. De kom også inn på biblioteket i uniform.

Sommeren 1995 kom oppgjøret på Kantumbrua, mellom blitzerne og nynazistene. Den slåsskampen ble et vendepunkt for bygda. Folk møtte opp og gikk i fakkeltog for å ta avstand fra nazistene og rasismen. Bevegelsen «Øvre Eiker viser ansikt» ble dannet, og det ble født en bevissthet om at toleranse og inkludering er noe vi må jobbe med kontinuerlig. Den dag i dag lever fortellingen om dette videre hos befolkningen i kommunen, og toleransearbeidet gjenspeiles i kommunens visjon «Sammen skaper vi et livskraftig Øvre Eiker».

Det utviklet seg ikke til noe Ferguson i Hokksund. Men historien forteller oss at vi aldri vet hva som kan skje. I oktober 2015 ble det malt hakekors på rådhuset i Øvre Eiker.

Krisa kommer oftest uanmeldt og kan ramme oss alle, selv hvor utopisk det kan virke i rolige tider. I foredraget sitt nevnte Bonner også temaer som naturkatastrofer og flyktningstrøm. Hovedbudskapet hans var at alt det han gjorde den urolige høsten for halvannet år siden var normalt bibliotekararbeid, bare litt mer intenst. Den jobben vi alle gjør hver arbeidsdag, er den treningen som skal til for å stå opp når en krise rammer lokalsamfunnet vårt.

Birgithe Schumann-Olsen

Biblioteksjef i Øvre Eiker kommune i Buskerud.

Artikkelen har tidligere vært publisert på bibforb.no – nettsidene til Bibliotekarforbundet.

«Når en krise rammer, trenger folk et sted å møtes.»