Skadeslutt

Skadetallene raser. De ansatte i bofellesskapet har fått en tryggere arbeidsdag, og «Erlend» har fått et bedre liv.

2009031014485520131216091134

Farlig yrke

1000 slag

Ny tillit

Fan­toftåsen.

Ivareta de ansatte

Halvert antall skader

Ut på tur

Med lua på

Erlend skyver tegningen av en gutt som spiser til side. Det er tid for frokost, men han vil ikke ha mat.

Erlend har fem tegn for å formidle sine ønsker og behov. Ja, nei, tørst, sulten – og snop.

I tillegg har han et velutviklet kroppsspråk og to bokser fulle av piktogrammer på kjøkkenbenken.

Her er enkle strektegninger for hverdagens nød­vendig­heter; for dusj, tannpuss og barbering. Men her er også piktogrammer for det som krydrer livet; tur, dans, svømming – og besøk av mor.

Dette er hjelpemidlene Erlend bruker når han sammen med vernepleier Randi Hestvik skal bestemme hvordan han vil bruke tiden sin.

Slik har det ikke alltid vært. Vi skrur tiden på Fantoftåsen i Bergen to år tilbake.

– Det er som å være fanget i en klo, sier Randi Hestvik. Hun snakker om opplevelsen når en voksen mann tar tak i håret ditt og drar av full kraft.

Som vernepleier i et bofellesskap for utviklingshemmede har Randi et av landets farligste yrker. Slag, spark, lugging og kloring er hverdagen for mange av de ansatte i bofellesskapene.

Arbeidsmiljøavdelingen i Bergen kommune fikk i 2006 melding om 5800 skader på ansatte i åtte av kommunens bofellesskap for utviklingshemmede. Fantoft­åsen er ett av disse.

– Alle var enige om at vi måtte gjøre noe. Ansatte i bo­fellesskapene sto for hele 70 prosent av alle skademeldinger i Bergen kommune, sier Ørjan Hinna, enhetsleder for Kompetanseenhet Sør og ansvarlig for sju av de åtte bo­fellesskapene.

Også i bofellesskapet på Fantoftåsen smeller det altfor ofte i 2006. Dette året forårsaker Erlend alene 360 skademeldinger. Men aller mest lar han det gå ut over seg selv. Med flat hånd slår den velvoksne mannen seg selv med full kraft mot tinningene. Eller han hopper og lander med stive knær på hardt underlag.

At det gjør vondt, er det ingen som er i tvil om. Likevel skjer det. Igjen og igjen. Bare i løpet av januar måned i 2007 rapporterer de ansatte rundt Erlend om 1129 tilfeller av selvskading.

Atferden får konsekvenser. Det er klare regler for hvor i leiligheten Erlend kan oppholde seg til enhver tid. Vil han ikke spise frokost, blir det ingen tur. Er han urolig, blir det ingen svømming på torsdag. Tilværelsen er rammet inn

av regler og tilhørende konsekvenser for å bryte dem.

Men konsekvensene har ingen effekt på Erlends atferd. Han fortsetter å lugge og ta klestak på de ansatte, og tallet på selvskadinger holder seg skyhøyt. Mange av de ansatte føler seg maktesløse og trekker seg unna.

Høsten 2007 sier fire av de fem i teamet rundt Erlend opp stillingene sine.

Vernepleierne Randi Hestvik og Erik Nilsen begynner begge i ny jobb på Fantoftåsen denne høsten.

– Tidligere hadde jeg jobbet med fysisk funksjonshemmede, og der var det helt innlysende at brukeren skulle bestemme hverdagen. Det var naturlig å ta dette med inn

i min nye jobb, sier Erik som i dag er nestleder på Fantoft­åsen bofellesskap.

Eriks grunnholdning er den samme som hos de andre i det nye teamet: Erlends kompliserte trippeldiagnose blir underordnet. Nå er det mennesket som står i fokus.

– Vi ønsket å bli kjent med personen Erlend. Vi ville bort fra den atferdsterapeutiske tilnærmingen og gi ham større spillerom, sier Randi Hestvik. Hun fortsetter:

– Dette hadde en tydelig innvirkning på hele Erlends væremåte. Tidligere brukte han atferden for å få viljen sin. Nå er kommunikasjonen og samspillet med personalet bedre, og Erlends ønsker blir imøtekommet. At han ble respektert for sine valg, har positive ringvirkinger, for­teller Randi som i dag er Erlends primærkontakt på ­

Økt selvbestemmelse slo også umiddelbart ut på stati­stikken: Etter et halvt år var Erlends selvskading mer enn halvert, og han gikk mye sjeldnere til angrep på de ansatte. Og den gode utviklingen fortsatte. I dag er skadene på de ansatte redusert med to tredeler, og Erlends selvskading er i perioder nede i null.

Parallelt med omlegging av arbeidet rundt Erlend skjedde det også store ting i Bergen kommune.

De alarmerende skadetallene ble lagt inn i en database der det også ble registrert hvilke brukere og ansatte som var berørt av skaden. Dermed var analyseverktøyet man trengte for å sette inn målrettede tiltak på plass.

– Ser vi at en ansatt har mange skademeldinger, vet vi at vedkommende trenger å bli ivaretatt, fastslår enhetsleder Ørjan Hinna. Databasen og bedre registrering ga også mulighet for å sette inn tiltak mot de mest alvorlige skadene.

Bergen kommune vedtok også et overordnet styrings­dokument for tjenester til utviklingshemmede. Her er ­prinsippet om selvbestemmelse nedfelt som et av hovedmålene.

Et verktøy for å sette tiltakene ut i livet ble «MHUA – Metodisk håndtering av utagerende atferd». Metodikken er forankret i styringsdokument og virksomhetsplan og trekker linjene derifra ut til den enkelte bruker. Hver beboer har nå sin egen MHUA-plan med detaljerte regler og teknikker for hvordan ulike situasjoner og signalatferd skal takles og løses.

Resultatene uteble ikke. På to år har de ni bofellesskapene i Bergens sone sør mer enn halvert antall skader på de ansatte.

At det også har vært konfliktfylt å legge om arbeids­metodene, legger ikke enhetsleder Ørjan Hinna skjul på. Flere ansatte har sluttet fordi de er uenige i den faglige tilnærmingen som nå er den rådende.

– Vi har hatt mange diskusjoner, men det er brukerens, og ikke de ansattes, behov som skal bestemme retningen og hvordan vi skal jobbe.

– Det er ikke nødvendigvis negativt at ansatte slutter. Om noen er uenige i den retningen vi vil gå, er det en ærlig sak om de velger å gjøre noe annet, sier Hinna. Han er ikke bekymret for at kompetansen skal forsvinne:

– Vi har som mål at 90 prosent av de ansatte skal være fagfolk med terapeutisk utdanning eller fagbrev. Jo flinkere vi er faglig, jo større grad av selvbestemmelse kan vi få til hos brukeren.

I leiligheten på Fantoftåsen har Erlend hentet fram piktogrammet for tur. Da blir det som Erlend vil. Og i stedet for frokost hjemme, blir det matpakke i sekken.

Erlends uro gir seg ofte når han får større rom rundt seg. Enten ved at han får gå ut, eller at de ansatte trekker seg tilbake til kjøkkenet så han får stua for seg selv. Dette er også beskrevet som tiltak mot uro i Erlends MHUA-plan.

– Så langt det er mulig, lar vi ham selv bestemme hva han vil gjøre og når han vil gjøre det, forteller vernepleieren.

Økt selvbestemmelse har ikke bare redusert uro, frustrasjoner og skademeldinger, men også resultert i at Erlend er mer selvhjulpen og ofte selv tar initiativ til aktiviteter. Før var det personalet som bestemte dagsplanen. Nå henter ofte Erlend selv piktogrammene på kjøkkenbenken.

Skadeloggen for Erlend viste at en stor del av ansattskadene var lugging og kraftige klestak. Enkle forholdsregler, som at de ansatte alltid går med lue eller buf (strømpe som trekkes over håret), gjør at det nå nesten er slutt på luggingen.

Svært ofte avverges skader fordi de ansatte er årvåkne for signalatferd i forkant.

– Det kan være lyder, bevegelser eller at han klyper seg i armen – små ting som sier at «jeg er ikke helt til pass». Da er det vår oppgave å legge til rette slik at han kommer videre uten at det oppstår problemer.

– Ofte er dette små justeringer som går av seg selv, men

i tillegg har MHUA-planen et sett løsninger vi kan prøve ut, forteller Randi Hestvik.

At de med fokus på selvbestemmelse og bruk av MHUA er på rett vei, er hun ikke i tvil om:

– Statistikken taler for seg selv. Vi som jobber her har færre skader – og Erlend har fått et bedre liv. Det er det viktigste, avslutter Randi Hestvik.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy