Skolen skaper nytt klassesamfunn

Bare halvparten av elevene som starter på yrkesfag fullfører utdanningen. Systemet bidrar til et nytt klassesamfunn, mener SL-tillitsvalgt.

2008082713312020131216062647

På Sandaker videregående skole løper fire lykkelige skolelever ut av det gule klasserommet med vitnemålet i hånda. Det er sommerferie! Da skoleåret startet, var de 18 elever i klassen, men seks av dem har sluttet underveis, og de resterende åtte har stryk i ett eller flere fag eller så stort fravær at de ikke får bestått.

Situasjonen på studieprogram for service og samferdsel på Sandaker er ikke unik. Bare halvparten av ungdommene som begynner på yrkesfaglige studieprogram i videregående skole fullfører utdanningen.

Mangler kunnskap

Skolemyndigheter, lærere og bekymrede foreldre rister på hodet over det store frafallet, og manglende motivasjon hos elevene blir ofte trukket fram som en viktig årsak.

– Hvordan kan elevene være motiverte for noe de ikke aner hva er? spør Emrullah Gürsel, tillitsvalgt for Skolenes landsforbund (SL) og selv ungdomsskolelærer. Han mener mye av frafallsproblemene bunner i at mange 16-åringer mangler tilstrekkelig kunnskap og erfaring for å gjøre et yrkesvalg.

– Mange vet ikke hva valget deres i videregående skole betyr. De kjenner ikke arbeidslivet og vet lite om hva slags jobber de yrkesfaglige programmene kvalifiserer for.

Ansvarsfraskrivelse

Gjennom faget utdanningsvalg har ungdomsskoleelevene mulighet til utplassering i arbeidslivet, men her er det mange barrierer for en ungdom uten kontakter, framholder Gürsel:

– Problemet er nettverket. En ungdomsskoleelev trenger kontakter i arbeidslivet for å få praksisplass, og en del elever har en far, mor, tante eller onkel som kan hjelpe. En som vet noe om yrket eller kan formidle kontakt. Men mange elever, ikke minst minoritetsspråklige, mangler denne muligheten for å få informasjon eller hjelp til en praksisplass. En erfaring som vil gi dybdekunnskap og bidra til å øke elevenes motivasjon for å ta utdanning.

– Man kan ikke kritisere ungdommene for å være umotiverte når de ikke en gang får mulighet til å prøve seg, sier Gürsel og fortsetter:

– Jeg er så lei av myndighetens ansvarsfraskrivelse på dette området. I stedet for å gjøre noe, dytter de ansvaret over på individet, så kan den enkelte ungdom gå og skamme seg hvis han eller hun ikke klarer å skaffe seg praksisplass.

Nytt klasseskille

– Når en elev selv ikke klarer å skaffe praksis i yrkeslivet, skal vi da akseptere at det ikke går? I så fall blir det de sterkestes rett som får råde, mens de svakeste får lide. Slik skaper vi et nytt klassesamfunn, sier ungdomsskolelæreren.

Han mener det er på høy tid at statlige myndigheter tar tak i problemet.

– Dette er snakk om strukturelle hindringer, og det er mer enn rådgiverne og lærerne kan klare.

– Vi kan ikke bare ringe til et sykehjem og si at nå har vi noen elever som gjerne vil være der i tre dager. Når bedriftene får utgifter som følge av samarbeidet skole–arbeidsliv, blir det begrensede muligheter. Myndighetene må legge inn penger i stedet for vakre ord.

– Skolene trenger hjelp til å finne praksisplasser slik at alle får de samme mulighetene, sier Gürsel.

Støvsugerselger

Problemene med å skaffe praksisplasser i ungdomsskolen forplanter seg til neste nivå. På Sandaker videregående skole står Toril Haraldsen foran tavla i det tomme klasserommet. Hun vet mye om umotiverte elever.

– Mange elever trenger forståelse og bevisstgjøring av hva som kreves i arbeidslivet. Dette krever en systematisk prosess som parallelt med kulturforståelse vil gi elevene nødvendige knagger å henge teorien på, sier Toril Haraldsen.

Da hun begynte i lærerjobben for et halvt år siden, kom hun fra næringslivet der hun hadde jobbet med salg og relasjonsbygging. Selgererfaringen var god å ha da hun skulle finne praksisplasser for elevene – for det var ikke enkelt:

– Mange bedrifter har dårlige erfaringer med å ta inn ungdom, og da jeg begynte å ringe rundt, skjønte jeg raskt at tabbekvoten var oppbrukt på mange arbeidsplasser.

Når jeg kunne gå god for elevene, og tilby arbeidskontrakt og tett oppfølging, åpnet det seg likevel noen muligheter. Men jeg følte meg mange ganger som en støvsugerselger. Og det tok tid – mye mer tid enn jeg hadde forestilt meg, sier Toril Haraldsen.

To verdener

Selv om jobben med å skaffe praksisplasser var tung, valgte Toril Haraldsen likevel å være selektiv med plassene hun fikk tilbud om:

– For at praksisplassene skal ha en verdi, må elevene ha mulighet til å lære noe om arbeidslivet, ikke bare stå i en krok for seg selv og rydde.

En praksisplass må bygges opp i fellesskap og samarbeid om tydelige mål, og da kan det være for enkelt å overlate til den enkelte elev å skaffe seg praksisplass.

– I dag befinner arbeidslivet og utdanningsmyndighetene seg i hver sin verden, og det er stor usikkerhet på begge sider. Skole og næringsliv må finne sammen for å bygge systematisk kompetanse for opplæring i arbeidslivet, sier læreren som akkurat nå ser fram til å puste ut i sommerferien. Om hun vender tilbake til klasserommet i august er fortsatt uvisst. Næringslivet er også et alternativ for skolefolk.

Imen Bouazzati har satt seg klare mål - og akter å nå dem. Men bare tre av de 17 klassekameratene hennes fullfører første år på videregående skole.

– Jeg søkte service og samferdsel fordi jeg har lyst å jobbe på kontor etter utdanningen, sier Imen. Høsten 2007 begynte hun på Sandaker videregående skole, og nå på tampen av skoleåret har hun praksis i butikk en dag i uka.

På klesbutikken Catch på Furuset Senter står kundene i kø, og Imen kniper litt tid til å la seg intervjue mens hun henger opp nye varer på klesstativene.

Helst ville hun hatt praksisplass på kontor, men det var ikke mulig å få til. Men erfaring fra butikk er også nyttig å ha med seg, mener hun.

– Her lærer jeg for eksempel å møte kunder, og det vil jeg også ha nytte av senere. Men det er utrolig slitsomt å jobbe her, smiler Imen, som ikke er fristet til å forandre planene sine og satse på en framtid som butikkmedarbeider:

– Jeg har søkt reiselivslinja på Vg2, og håper at jeg kommer inn. Målet mitt er å jobbe i et reisebyrå, sier Imen Bouaazzati – som ikke er i tvil om at hun skal fullføre utdanningen på normert tid.

54 prosent av elevene som begynte på yrkesfaglig studieretning fullførte opplæringen (gutter 49 prosent, jenter 61 prosent).

84 prosent av elevene som begynte på allmennfaglig studieretning fullførte utdanningen (gutter 80 prosent, jenter 88 prosent).

Foreldrenes utdanningsnivå har stor betydning for om elevene fullfører videregående opplæring. Mens 89 prosent av elevene som har foreldre med høyere utdanning fullførte, var det bare 46 prosent av elevene med foreldre med grunnskole som høyeste utdanning som fullførte utdanningen.

Sammenlikner man elever med minoritetsbakgrunn og elever med majoritetsbakgrunn med like karakterer fra grunnskolen og like høyt utdannede foreldre, har minoritetselevene høyere sannsynlighet for å fullføre videregående opplæring.

Blant førstegenerasjons innvandrergutter fra ikke-vestlige land, er det 70 prosent som ikke fullfører påbegynt opplæring i yrkesfaglig studieretning.

I Finnmark fullførte 50 prosent av elevene påbegynt videregående utdanning. Høyest gjennomføringsgrad hadde Oppland, Møre og Romsdal og Rogaland (73 prosent).

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy