Somalilands sterke kvinner

Til forskjell fra det Somalia vi stadig hører om, med pirater og terrorister, er Somaliland – den nordlige delen som løsrev seg fra Somalia i 1991 – rolig.

2013021809004720131216214836

Lang vei mot likestilling

Kvinnelig utdanningsminister

Rydder opp

Tidligere flyktning

Prisbelønt barnehjemsleder

Samarbeider

Omskjæring

Kampen for stemmene

Fordi Somaliland ennå ikke er et internasjonalt anerkjent land, har det ikke tilgang til internasjonale avtaler og lån, noe landet sårt kunne trenge etter ødeleggelsene i borgerkrigen og bombingen av de største byene i 1988.

Likevel har det skjedd en enorm utvikling de siste tjue årene, ikke minst takket være den økonomiske støtten som kommer fra landsmenn som er bosatt utenlands.

Det er langt igjen til det blir likestilling mellom kjønnene i Somaliland, men kvinnene er sterke og lar seg ikke lett undertrykke. Det er nok å kjempe for. Her er ingen velferdsordninger, trygdeordninger eller pensjon, og heller ingen fagforeninger som kan slåss for dette.

For å forsørge seg og sine barn, tar kvinnene det de kan få av jobber; de vasker på de mange hotellene, selger klær og gull på markedet, frukt og te på gata, og ikke minst den narkotiske planten khat, som er etterspurt blant mennene. Stadig flere kvinner tar høyere utdanning, og gjør seg bemerket i det offentlige samfunnet.

Det er fortsatt tussmørkt den morgenen jeg møter Somalilands utdanningsminister, Zamzam Abdi Aden, på barnehjemmet Hargeisa Orphanage Centre. Hun stikker ofte innom på vei til jobb for å sjekke om alt er i orden. Da hun ble utnevnt til minister i 2010, ble dette barnehjemmet ett av hennes ansvarsområder.

– Kvart på sju er jeg på plass på kontoret. Da får jeg litt tid for meg selv før det blir for fullt av folk som kommer innom, sier hun.

Mange kommer uanmeldt. Hennes dør er alltid åpen for lærere, foreldre, byråkrater, politikere og folk flest. Så fremt hun er der. Hun reiser også rundt og åpner nye skoler, inspiserer gamle, er på møter og konferanser, mottar utenlandske delegasjoner og uttaler seg i mediene.

Som minister har Aden innført fri grunnskole for alle barn, doblet lærernes lønn, bygget nye skoler og klasserom, og innført stipendordning for vanskeligstilte jenter.

– Visst er det slitsomt å rydde opp i tjue års rot, tjue år! Men jeg er sta, og skal klare det, sier Aden bestemt.

Ministeren har god kontakt med lokalt baserte organisasjoner, blant annet Flyktninghjelpen, som sammen med det internasjonale Redd Barna og Care Inter­national skal gjennomføre et utdan­ningsprogram som EU nettopp har bevilget 40 millioner euro til.

Da hovedstaden Hargeisa ble totalødelagt i 1988, flyktet Zamzam Abdi Aden til fots til Etiopia. Der var hun i flyktningleir til 1990, og kom seg etter hvert til England.

I England arbeidet hun i det somaliske miljøet, men slo seg ikke til ro, og reiste tilbake til hjemlandet der hun ble aktiv i forskjellige organisasjoner. Hun startet Somaliland Women’s Political Forum i 2000, som blant annet engasjerte seg i menneskerettigheter.

Arbeidet med menneskerettigheter førte til at hun ble arrestert av den forrige regjeringen.

– Jeg oppdaget korrupsjon i et departement, og du vet, jeg bløffer ikke, så jeg fikk en jurist til å hjelpe meg med å bevise det. Derfor ble jeg arrestert, forklarer ministeren.

Da lederen for opposisjonspartiet stilte som presidentkandidat i 2010, tok Aden aktivt del i valgkampen. Han vant, og Aden ble etter hvert utnevnt til utdanningsminister. Som tidligere lærer og rektor er dette et område hvor hun får brukt engasjementet sitt fullt ut.

En annen kvinne fra Somaliland, som etter mange år i England har flyttet hjem for å arbeide for et mer demokratisk Somaliland, er Asha Mohamoud Qalib.

Som flyktning ble hun raskt opptatt med frivillig arbeid blant sine landsmenn i England, og samarbeidet med politikere, politiet og skolen. For innsatsen fikk hun priser på både lokalt og nasjonalt nivå.

Men hjertet hennes var i hjemlandet, og hun kom tilbake i 2010. Da barnehjemmet i Hargeisa trengte ny leder etter at den forrige styreren døde, tok Qalib på seg ansvaret for nesten 400 barn.

Den forrige styreren sørget for at barna fikk omsorg og stell, men det var absolutt rom for forbedring. Bygningene var nedslitte, og det manglet mye utstyr. Etter Asha Mohamoud Qalibs inntog er barnas klær rene, lekeplassen er fri for søppel, bygningene har fått ny maling, og hele området har fått et nytt preg.

– Den tidligere styreren var snill og hadde omtanke for barna, mener Asha, men tillegger: – Han var mann!

Det måtte kanskje en kvinne til for å få en forandring. Eller to kvinner.

Utdanningsministeren og Asha arbeidet sammen da de begge bodde i London, og i sin nye posisjon har Aden sørget for at barnehjemmet får støtte fra regjeringen, og det er underlagt hennes departement.

– Det kommer stadig inn nyfødte barn som er funnet forlatt av sine mødre, sier Asha. – Noen adopteres bort, og adoptivforeldre foretrekker jenter. De er visst snillere og gjør mer nytte for seg!

Det er stor overvekt av gutter blant dem som vokser opp på barnehjemmet. De viktigste grunnene til at desperate mødre forlater de nyfødte barna, er fattigdom og skammen ved å få barn uten å være gift. Men voldtekt har også blitt et stort problem, og mange graviditeter er antakelig et resultat av dette.

Skikken med omskjæring er fremdeles utbredt i Somaliland. Mange kvinneorganisasjoner arbeider med å opplyse om hvor galt og skadelig det er, og utviklingen går sakte, men sikkert, i riktig retning.

Kvinnene som utfører omskjæringen, tilhører en minoritetsgruppe. Organisasjonen Voice of Somaliland Minority Women, som kjemper for rettighetene til diskriminerte minoritetskvinner, prøver blant annet å skaffe andre jobber til omskjærerne. Men arbeidsløsheten er stor, og mange ønsker fremdeles denne «tjenesten», så det er ikke lett å overtale dem til å skifte beite.

Lederen for minoritetskvinnenes organisasjon, Nimco Iid Salan, er sykepleier og har sett hvilke lidelser omskjæring kan føre til.

– Et annet godt argument mot denne praksisen er jo at det slett ikke er en muslimsk skikk, sier hun.

Men selv om det tar tid å endre tradisjoner, er ikke Salan blant dem som gir seg så lett.

– Min mor tar vare på barna mens jeg jobber, og neste år vil jeg videreutdanne meg og bli i stand til å gjøre mer for å hjelpe mitt folk, sier hun.

De tre sterke kvinnene har måttet kjempe for sin posisjon i et mannsdominert samfunn. I siste lokalvalg var 140 av 3600 kandidater kvinner, men bare 10 ble valgt.

Regjeringen ville ha kvinnekvote, men fikk ikke medhold i parlamentet. Bare én kvinne sitter i parlamentet, og én i overhuset. Det sies at kvinner ikke stemmer på hverandre; de har fremdeles ikke tiltro til at kvinner kan nå fram. Dette jobber mange kvinneorganisasjoner med å forandre.

En ung kandidat sier at hennes drøm er at også menn en dag skal stemme på kvinner. Kanskje er det en fjern drøm, men hun er sikker på at den dagen kommer.

Tidligere Britisk Somalia. Del av Somalia 1960–1991.

Selvstendig republikk fra 1991, men fortsatt ikke internasjonalt anerkjent.

Hovedstad: Hargeisa.

Befolkning: Rundt fire millioner; 60 prosent er nomader.

Analfabetisme: Rundt 50 prosent.

Barnedødelighet: Over ti prosent i første leveår.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy