Sterk stemme

– Alt jeg står for fikk en større betydning for meg, sier Bjørn Ihler (20), en av flere sterke stemmer fra de overlevende etter Utøya-massakren.

2012081713452620131216195232

per.flakstad@fagforbundet.no

22. juli 2011: Bjørn Ihler sitter og hører et foredrag om Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara og situasjonen for flyktningene i området. Han opprøres av de menneskelige lidelsene denne konflikten har ført til. Samtidig sniker den passiviserende tanken seg inn om at dette er så langt unna. Folk slåss ikke med bomber og våpen her. Ikke i Norge.

Uten at han vet det, har bomben i regjeringskvartalet nettopp gått av.

Snart skal Bjørn selv bli beskutt, kjenne hvordan dødsfrykten får det til å føles som om sjelen forlater kroppen, og forstår at han tok feil da han trodde at terror og drap var et politisk kampvåpen som ikke ville komme til Norge.

Han måtte flykte for livet, og tok seg samtidig av to gutter på åtte og ni år mens de rømte unna massemorderens kuler.

Juli 2012: – Jeg har det overraskende bra, sier Bjørn Ihler. Vi har bevisst ikke spurt før langt ut i intervjuet. For vi vet at han ikke liker å få akkurat det spørsmålet: Hvordan går det?

– Det er litt slitsomt når folk spør, og jeg kjenner at det ligger en forventning der om at jeg skal beskrive hvor ille jeg har det.

– Jeg har hatt nedturer, noen ganske heftige. Men akkurat nå går det bra. Og da syns jeg det er viktig å akseptere at livet er greit, sier han.

I likhet med alle andre som overlevde massakren på Utøya, har Bjørn Ihler strevd hardt for å finne tilbake til et noenlunde normalt liv. I månedene etterpå måtte han unngå steder med mange mennesker. Han var overfølsom for høye lyder, og hadde vondt for å takle situasjoner der han møtte personer i uniform.

Men han har drevet iherdig egenterapi, ved siden av den psykiske oppfølgingen han har fått fra profesjonelle. Når vi snakker sammen, har han hatt en slags «eksamen» som han kaller det: Metallica-konsert med 40.000 andre på Valle Hovin.

– Og det gikk bra?

– Det gikk kjempebra, smiler han.

– Snart skal jeg til Roskilde-festivalen, med overnatting i telt. Det blir nok den ultimate testen. Jeg håper det blir fint, men må innrømme at jeg både gruer og gleder meg, sier Bjørn.

Den indre motoren har han hatt helt fra han var liten og insisterte på at han ville spille fiolin. Så kom lesegleden, fotointeressen, og deretter animasjonsfilmen «Gurin med reverompa».

– Jeg tror jeg har lest boka om den filmproduksjonen to hundre ganger, forteller han.

Bitene i framtidas puslespill begynte å falle på plass. Bjørn ville jobbe med film- og teaterproduksjon, gjerne kunstneriske uttrykk med et politisk budskap bak.

Dette tok han med seg inn i AUF, der han likte best å jobbe med valgkamp og andre kampanjer. Helst ville han presentere det politiske budskapet på nye og annerledes måter, de gangene han fikk gjennomslag for ideene sine.

Målene han hadde, og framtida han så for seg, er ikke blitt noe annerledes enn de var før 22. juli i fjor. De er bare blitt tydeligere.

– Alt jeg står for, som ytringsfrihet og humanisme, fikk en sterkere mening for meg, forteller Bjørn Ihler.

Allerede på vei hjem fra Sundvollen om natta 22. juli begynte han å legge planer for livet videre. Nå var ikke lenger drap og terror noe som skjer i Vest-Sahara – langt unna – men noe som hadde invadert hans eget liv.

Ett år etter er han i full gang. Ved siden av utdanning i film- og teaterproduksjon ved Liverpool Institute for Performing Arts, har han etablert nettstedet «The Centre for Free and Creative Expression». Han planlegger å vise film på den innpakkede høyblokka i regjeringskvartalet.

Han har også vært med i en BBC-dokumentar om de overlevende fra Utøya, og skal bidra i Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm om 22. juli, både med sin egen historie som overlevende og som assisterende produksjonsleder.

I tillegg er han snart ferdig med en bok som i stor grad handler om året etter Utøya-tragedien. Den skal gis ut med støtte fra Fritt Ord, og kommer i løpet av høsten.

Bjørn arbeider også med å få på plass fond, der kunstnere skal kunne søke støtte til prosjekter om ytringsfrihet og demokrati. Ett av dem, Fønix-fondet, er så godt som på plass. Det skal støtte arbeid mot rasisme gjennom teater for barn, og det skal finansieres gjennom salg av knust glass fra regjeringskvartalet.

– Her ser jeg min framtid, sier Bjørn. – Jeg ønsker å drive med politikk som snakker like mye til hjertet og magen som til intellektet.

– Politikk må ikke nødvendigvis handle om utspørringer og paneldebatter, sier han.

Bjørn Ihler har skaffet seg kontakter i både europeiske og ikke-europeiske land. Han arbeider for at senteret for frie ytringer skal bli noe mer enn en nettportal, et fysisk senter der kunstnere og kulturaktivister fra hele verden kan møtes og samarbeide om ulike prosjekter.

Ytringsfrihet og den frie kunsten er noe som opptar han sterkt. Derfor forsvarte han Café Teatret i Danmark som ville lage en oppsetning med utgangspunkt i deler av massemorderens manifest.

– Jeg mener at en oppsetting som den i Danmark kan være et viktig verktøy i kampen mot ekstremisme, sier Bjørn, som blant annet har hatt engasjementer med ­teknisk produksjon ved Operaen i Oslo.

Grunnholdningen hans som en tilnærmet ytringsfrihetsfundamentalist preger meningene han gir uttrykk for. Han har kritisert støttegruppa etter 22. juli for det han kaller en «lukkethetskultur», og han er ikke enig med Presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, i at drapsmannen fra Utøya gjennom sine handlinger har frasagt seg retten til å delta som likeverdig i den offentlige samtalen.

– Det er en grunnleggende menneskerett å kunne ytre seg, og den gjelder for alle, sier Bjørn.

Samtidig mener han at ytringsfriheten ikke er fullstendig grenseløs: – Den må kunne begrenses eller overvåkes hvis det for eksempel dreier seg om et lands sikkerhet, fortsetter han.

– Det vil alltid være en avveining hvor denne grensa skal gå. Jeg mener at samfunnet vil være tjent med å få ekstreme meninger ut i dagslys, slik at de kan debatteres og møte motstand, i stedet for å surre rundt i lukkede miljøer, der de uten motforestillinger kan vokse seg til «sannheter».

Han har alltid vært glad i å lese, gjerne ­fantasylitteratur, og tilhører generasjonen som vokste opp med Harry Potter-bøkene.

– Jeg synes den onde Voldemort, eller «han hvis navn må være unevnt», i disse bøkene er et slående eksempel på hvilken makt og styrke mennesker eller meninger kan få over oss når vi ikke tør å få dem fram i lyset, snakke om dem og diskutere dem.

– Der syns jeg fortsatt vi har mye å lære av Harry Potter. Som både torde å sette navn på ondskapen, og som tok opp kampen, sier Bjørn Ihler.

Alder: 20

Sivilstatus: Kjæreste

Aktuell som: Overlevde massakren på Utøya. Har i ettertid skrevet mange aviskronikker. Skal være med i Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm om tragedien, og gir ut bok i høst. Medlem av Fagforbundet.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy