Teknologi for velferd eller fremmedgjøring?

Befolkningen blir eldre, og det blir færre til å yte hjelp. Samtidig trenger stadig flere yngre hjelpemidler og støtte. Velferdsteknologi er lansert som det nye løsenet. Betyr det at varm omsorg erstattes med kald teknologi?

2012102313273420131214191139

Betegnelsen velferdsteknologi brukes ofte om teknologi brukt på velferdsområdet i vid forstand. En mer avgrenset definisjon av velferdsteknologi finner vi hos KS, NHO og i NOU nr. 11, 2011:

«Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assi­stanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende, og ellers bidra til bedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.»

Selv med denne avgrensningen er velferdsteknologi et svært vidt begrep. Det favner ulike former for hjelpemidler, roboter, sensorer, bevegelige kosedyr, underholdning og IKT, men også smarthusteknologi. Som det står i utredningen Innovasjon og omsorg: «Både hjelpemidler og omgivelser har avgjørende betydning for god omsorgsutøvelse.»

En utfordring med velferdsteknologien er at omsorgen har gått fra å være et privat anliggende for familie og nære venner, til å bli et offentlig ansvarsområde i velferdsstaten. Med velferdsteknologi kan det se ut som om omsorgen gjøres enda mer relasjonsfjern og instrumentell. Velferdsteknologi blir derfor for mange symbolet på instrumentalisert omsorg.

Et leserinnlegg uttrykker det på følgende måte: «Bestemor vil trolig foretrekke et menneske ved sengekanten og en hånd å holde i når hun ligger der alene, ensom og utrygg. Heller det enn et teknologisk fremmedelement i sengen.» (Sidsel Christensen, GD, 2012)

Mange former for velferdsteknologi gjør det mulig for folk å være selvstendige og bo hjemme. Men når vi teknologiserer hjemmet, er det en fare for at vi blir fremmede

i vårt eget hjem. Når sofaen ser ut som en sykehusseng, og vi omgis av apparater vi ikke helt forstår, kan det være vi mister følelsen av trygghet og hygge. Det vil nok likevel ikke være et så stort problem som vi kanskje kunne tro, siden vi jo allerede fyller hjemmene våre med teknologi av alle slag. Utfordringen er å gjøre velferdsteknologien så brukervennlig, skjult og trygghetsskapende som mulig.

Med teknologien kommer også folk inn i hjemmet. Velferdsteknologer vil installere og vedlikeholde teknologien. Pårørende vil kanskje få enkle vedlikeholdsoppgaver, og må håndtere teknologien ved feil og mangler.

Avansert utstyr fra spesialisthelsetjenesten vil også muligens bli å finne i folks hjem. Hvem som har hvilket ansvar, blir ett av de vanskelige spørsmålene. En annen utfordring blir at leverandører og teknologieksperter får tilgang til data fra våre hjem, inklusive fra bad og soverom. Derfor må vi tenke oss godt om.

Sporingsteknologi er et annet godt eksempel. Det å kunne finne personer som av ulike grunner har mistet evnen til å orientere seg, er viktig for å forebygge skade og fortvilelse. Men hvem er teknologien til for? Er det de pårørende, som blir tryggere og kan slappe mer av? Er det helsepersonell som får en enklere hverdag? «Nå kan vi bare slippe dem ut om morgenen og sanke dem inn igjen om kvelden.»

Sporingsteknologi viser noe av dilemmaet ved velferdsteknologien: Den kan fungere som en ekstra sikkerhet, men den kan også brukes som en erstatning for menneskelig oppfølging og kontakt. Samtidig har den noen bieffekter, gjennom overvåkning av individer, som kan gi uønskede konsekvenser både for individ og samfunn. Vi må vite hvordan vi skal håndtere sporing og sporingsdata på en fornuftig måte.

Velferdsteknologi har som mål å fremme selvstendighet og mestring. Mange typer velferdsteknologi vil sikkert bidra til dette. Det viktige spørsmålet er om det går på bekostning av kontakt og menneskelige relasjoner.

I dag kommuniserer vi med nettbrett, og twitrer med dingser hver eneste dag. Vi når langt flere enn ved direkte personlig kontakt. Det viktige spørsmålet er om det er noe vi mister, og om det er noe ved det direkte møtet mellom mennesker teknologien ikke klarer å fange opp eller kompensere for: Menneskets sårbarhet, avhengighet, håp, skam og behov for trøst.

Sterkt forenklet kan vi si at der teknologien støtter omsorg og mestring, er den et gode, men der den erstatter menneskelig kontakt, bør vi tenke oss om. Vi er ofte på jakt etter enkle løsninger. Aller helst vil vi ha en «omsorgsapp». I stedet bør vi ta utfordringene på alvor: Vi bør være åpne og rause med å utvikle og prøve ut nye typer velferdsteknologi, men samtidig være kritiske når vi vurderer og beslutter hvilke teknologier vi tar i bruk. Hjelpemidler er midler til hjelp, og må ikke bli mål i seg selv.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy