Valla: Jeg brenner fortsatt for de samme sakene

Likestilling og kampen for kvinner i lavtlønte yrker har vært den røde tråden gjennom Gerd-Liv Vallas faglige og politiske karriere. I dag lanserer hun sine memoarer i bokform.

2012112010010820131216205956

per.flakstad@fagforbundet.no

I dag klokka ti ble «Gi meg de brennende hjerter – memoarer» lansert.

Spekulasjonene har vært mange i forkant av denne bokutgivelsen fra den tidligere statsråden og LO-lederen. Hvem får sitt pass påskrevet i Vallas memoarer? Stoltenberg, Flåthen?

Ikke like hyggelig for alle

Hun smiler blidt og imøtekommende når vi bringer spørsmålene på bane.

– Jeg er sitert på at ingen trenger å grue seg til denne boka, men det er litt upresist. Det jeg svarte på var om Stoltenberg trenger å grue seg.

– … og?

– Vel, jeg har vært så ærlig jeg kan. Du kommer ikke til topps i politikken og i LO uten å kjempe for det, og disse kampene involverer personer som i dag fortsatt er aktive i politikken og i fagbevegelsen. Jeg ser ingen verdi i å utgi memoarer som bare beskriver en rosenrød virkelighet. Det ligger vel i sakens natur at innholdet ikke kommer til å være like hyggelig lesing for alle.

Mediekritikk

Mediene kommer til å få sitt i boka. Da hun måtte trekke seg som LO-lederen i 2007, fikk hun en massiv mediedekning som hun selv mener var dratt ut av alle proporsjoner sammenliknet med langt alvorligere hendelser. Hun ble også offer for flere negative personkarakteristikker, i noen tilfeller fra anonyme kilder, og mange av dem må ha vært vonde å lese.

– Vi vet at vi stiller oss laglig til for hogg når vi satser på et liv i politikken og på toppen av fagbevegelsen. I slike posisjoner må du finne deg i å få et kritisk blikk på alt du sier og gjør.

– Men, hun tar en kunstpause, – ett sted går grensen, også for oss! Og det skriver jeg om i boka.

– Tar du deg nær av det?

– Det er vel ingen som ikke tar seg nær av negativ omtale. Men det som betyr noe, er at du er trygg på deg selv og dine valg, og selv vet hva du har gjort og ikke gjort. Og så er det viktig å ha gode støttespillere, og Fagforbundets tillitsvalgte og medlemmer har betydd mye for meg, både i 2007 og i tida etterpå, forteller hun

Har en mening om ny LO-leder

To som får fin omtale i boka, er Fagforbundets første lederduo, Jan Davidsen og Tove Stangnes.

– Jeg skriver blant annet at Jan Davidsen hadde vært en meget god kandidat til vervet som LO-leder i 2009 hvis ting hadde utviklet seg litt annerledes fram mot den kongressen, sier Valla.

– I stedet for Roar Flåthen?

Hun smiler igjen: – Det er ikke det jeg sier. Jeg sier at Jan Davidsen, i kraft av sin lange erfaring, sin dyktighet, og med posisjonen som leder i det største LO-forbundet, hadde vært en meget god kandidat.

– Men slik gikk det ikke, og nå står LO foran et nytt ledervalg der både Tor Arne Solbakken og Gerd Kristiansen har meldt seg til tjeneste. Hvem mener du bør bli ny LO-leder?

– Jeg har samarbeidet med både Tor Arne og Gerd, og kjenner begge som kunnskapsrike og dyktige tillitsvalgte. Jeg har nok en mening om hvem av dem som bør velges til leder, men den velger jeg foreløpig å holde for meg selv, sier Valla.

Hun skynder seg også å legge til at det ikke bare er toppledelsen i Fagforbundet som har betydd mye for henne som politiker og LO-leder.

– Jeg har truffet veldig mange tillitsvalgte og medlemmer som har vært kunnskapsrike og dyktige. Mange av dem representerer lavtlønte yrker med stor kvinnedominans, og nettopp dette er en problemstilling som går som en rød tråd gjennom hele mitt liv som politiker og tillitsvalgt, forteller hun.

Etterkrigsgenerasjonen

Hun vokste opp i en liten nordlandsbygd, og likestillingsgnisten ble tidlig tent i unge Gerd-Liv. Hun kunne ikke skjønne hvorfor ikke hun kunne kjøre traktor sånn som gutta. At hun var for liten til å rekke ned til pedalene, var selvsagt bare en liten bagatell i den store sammenhengen.

Derfra har likestillings- og likebehandlingsspørsmålet fulgt henne gjennom hele karrieren, der hun har brutt barriere etter barriere: Hun ble landets første kvinnelige leder av Norsk Studentunion i 1974, senere politisk rådgiver og statssekretær for Gro Harlem Brundtland, og i 2001 ble hun Norges første kvinnelige LO-leder.

Det er denne reisen memoarene hennes handler om.

– Hva vil du egentlig med boka?

– Jeg ønsker å fortelle om ferden fra en liten bygd i Nord-Norge til maktens ulike korridorer i hovedstaden. Samtidig er ikke dette bare en historie om meg, men om vi som vokste opp i etterkrigsårene og de nye mulighetene vi fikk med stipend og studier. Siden fulgte radikaliseringen på 70-tallet, kvinnebevegelsen og EU-kampen.

Dedisert til ungdommen

– Engasjementet mitt startet med likestilling og kvinnekamp, men det var EU-saken som tok det videre og inn i politikken, forteller hun.

Derfra tar hun med seg leserne inn i maktens sentrum, til lukkede rom der få har innsikt i hva som foregår. Hun forteller om det rødgrønne prosjektet som førte til valgseier i 2005 og om utfordringene ved å forene kreftene i LO, som består av flere forbund som ikke alltid har sammenfallende interesser.

– Her ligger erfaringer som må videreformidles til kommende generasjoner. Noe av det som har inspirert meg mest, er å møte engasjert ungdom som lytter, stiller spørsmål og er opptatt av å lære. Jeg ønsker å dedisere boka til ungdommen og til framtida; det er en av grunnene til at den har fått navnet «Gi meg de brennende hjerter», sier Valla.

Frontfagene

Fagbladet har hatt tilgang til kapitlet om hennes tidlige år som LO-leder og de første tariffoppgjørene, der offentlig ansatte i stat og kommune fikk mer enn i de såkalte frontfagene – konkurranseutsatte næringer – som skal legge premissene for tariffoppgjørene i andre sektorer.

Valla var en av arkitektene bak opplegget på begynnelsen av 2000-tallet som ivaretok frontfagsmodellen, men som samtidig bidro til at de offentlig ansatte tok igjen litt av det de var blitt hengende etter i tidligere tariffoppgjør.

– Jeg mener dette var et viktig grep fra LOs side. Hvis vi ikke klarte å ivareta lønnsutviklingen til ansatte i offentlig sektor på en ordentlig måte, kunne vi risikert at for eksempel Fagforbundet ikke lenger var interessert i å være med lenger. Det ville i så fall ha betydd et betydelig svekket LO.

– Frontfagsmodellen betyr ikke – som noen feilaktig tror – at konkurranseutsatt industri skal være lønnsledende. Men deres oppgjør skal legge premisser for de oppgjørene som kommer senere. Hvis en gruppe, for eksempel offentlig ansatte, systematisk har kommet dårligere ut gjennom flere år, kan vi gjøre noe for å rette opp dette uten å kaste vrak på hele modellen, sier Valla.

– Det vil undergrave hele frontfagsmodellen hvis den blir brukt firkantet og ukritisk, mener hun.

Kvinneyrkene

Tariffoppgjørene passet godt inn i den røde tråden som har preget hennes karriere, nemlig kampen for lavtlønte kvinner.

– Hvorfor skal menn jobbe skift, mens kvinner jobber turnus som er dårligere betalt. Hvorfor sliter vi med ufrivillig deltid i typiske kvinneyrker, mens problemet er så godt som fraværende i yrker hvor vi har flest menn, spør Valla, og fortsetter:

– Slike problemstillinger ønsket jeg å gjøre noe med da jeg ble valgt som LO-leder i 2001. Da Fagforbundet ble etablert to år senere, med det resultatet at LO fikk 50.000 nye medlemmer som i stor grad jobbet i lavtlønte kvinneyrker, ble det også mer forståelse for å arbeide med spørsmålene om heltid/deltid og skift/turnus.

– Etableringen av Fagforbundet betydde at jeg hadde bedre forutsetninger for å legge større trykk på saker som alltid har vært viktige for meg, sier Valla.

Og legger til: – Fagforbundet, og det tidligere Kommuneforbundet, har betydd svært mye for meg politisk. Boka kan gjerne leses som en hyllest til forbundet.

Makten ligger i fellesskapet

– Hvor ligger egentlig makten i LO, hos den sentrale LO-ledelsen eller hos ledelsene i de forskjellige forbundene?

– Jeg registrerer at noen spør om det, og jeg tar opp spørsmålet i boka. I motsetning til en del andre lands paraplyorganisasjoner for arbeidstakere, er det LO sentralt som «eier» tariffavtalene. Det inngås ikke en eneste avtale som ikke er oppe til godkjenning i LOs sekretariat der alle forbund er representert. I sekretariatet blir også tariffoppgjørene grundig forberedt, og der jobbes det for å få enstemmige uttalelser på vegne av hele LO. En slik uttalelse har mye større tyngde enn om det skulle komme fra et enkelt forbund.

– Derfor er det i fellesskapet mellom forbundene, kanalisert gjennom LOs politikk, at den største makten ligger.

LO + YS = sant?

– Den makten ville ha blitt enda større hvis de tre store arbeidstakerparaplyene LO, UNIO og YS slo seg sammen. I boka skriver du at dette spørsmålet ble luftet, men at tida ikke var moden. Er dette en mer aktuell problemstilling nå?

– Jeg tror det er urealistisk å få med UNIO på dette, men LO og YS organiserer mange av de samme yrkesgruppene og har mange felles utfordringer og mål. Tenk hvilken kraft det ville hatt om begge ble mer opptatt av hva som forener dem og ikke hva som skiller, og forent kreftene. Det ville ha gitt fagbevegelsen en enda større slagkraft.

– Men YS er jo tuftet på blant annet motstanden mot det fagligpolitiske samarbeidet som LO har med Arbeiderpartiet. Da måtte vel det ha blitt avviklet?

– Det fagligpolitiske samarbeidet har endret seg. Tidligere ble mange LO-medlemmer automatisk også innmeldt i Arbeiderpartiet, men slik er det ikke lenger. Jeg tror fortsatt et slikt samarbeid har noe for seg, derfor bør det ikke avvikles. Men det er samtidig viktig å vise at LO og Arbeiderpartiet er to forskjellige organisasjoner og kan være uenige. Jeg mener også at det er viktig å ta disse diskusjonene åpent. Hvis alle uenigheter avgjøres i lukkede rom, er jeg redd det fagligpolitiske samarbeidet for mange blir sett på som alt for tett og klamt, og det vil etter min mening virke lammende på både Arbeiderpartiet og på LO.

– Politikk utvikles jo nettopp gjennom tøffe diskusjoner, der forslag og argumenter må møte motstand for å vise om de holder eller ikke, sier Valla.

Brenner fortsatt

I løpet av Gerd-Liv Vallas karriere har mye skjedd når det gjelder kvinnekamp og likestilling. Men mye gjenstår fortsatt, og hun brenner stadig for de samme sakene som hun engasjerte seg i for over 30 år siden.

– Først i 2009 gjorde regjeringen noen grep for å sidestille skift og turnus. Og heltid/deltid-problematikken er stadig like aktuell. Dessuten er det fortsatt slik at kvinner tjener mindre enn menn fordi kvinnedominerte yrker har et lavere lønnsnivå, sier Valla.

– Kampen for en sekstimers dag eller 30 timers arbeidsuke vil også være et betydelig likestillingspolitisk løft. Det vil gi kvinner ei lønn til å leve av og ei arbeidstid til å leve med. Det er ikke mulig å gjøre en slik reform i ett stort jafs, men det er fullt mulig å begynne nå og ta den steg for steg, fortsetter hun.

– Samfunnet vårt er preget av en vekstfilosofi og et forbruk som vi, blant annet av klimahensyn, er nødt til å redusere.

– Vi trenger ikke lønnsøkning og kjøpekraftforbedring for alle grupper hvert eneste år.

De som har minst trenger det, men i vårt rike land er det mange som trenger andre goder, for eksempel mer tid. Og da mener jeg arbeidstidsforkortelse til alle, ikke bare småbarnsforeldre.

– I et land hvor de fleste har råd til det meste, blir det viktig å se på hva vi kan gjøre for å gi folk bedre livskvalitet. Da mener jeg sekstimers arbeidsdag eller 30 timers arbeidsuke vil være et viktig tiltak for alle, og ikke minst et av de største likestillingsløftene i moderne tid, sier en stadig engasjert Gerd-Liv Valla.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy