Vernepleie: Små skritt mot store mål

Tålmodighet, optimisme og målbevissthet må være hovedingrediensene i enhver vernepleier. For det ligger langvarig og hardt arbeid bak et steg framover for en bruker med nedsatt evne til å lære.

2005082116252920131216040637

Vestenga avlastningshjem skal være et godt sted å bo for mennesker med utviklingshemninger. Her skal jeg møte en ildsjel av en vernepleier. I mitt hode er vernepleiere eksponenter for atferdsterapi, og på veien opp til Ryen stasjon fylles hodet av vage minner om avisartikler fra 1980-årene om Skinner, Arild Karlsen, Emma Hjort og Sol med merker etter hardhendt behandling. Jeg er svært skeptisk til en metode som mange oppfattet som maktmisbruk.

Valg uten kval

Vel framme på Vestenga blir jeg vitne til et møte mellom Ann-Heidi Mathisen og brukeren, la oss kalle ham Geir. Hun er relativt nyutdannet vernepleier, han bor her annenhver uke. De to, begge i midten av 20-årene, er mye sammen og de kjenner hverandre godt. Ann-Heidi forteller om atferdsterapi og viser hvordan den brukes i praksis. Det er ikke første gang hun møter motforestillinger, og hun ler like hjertelig imøtekommende av mine forestillinger som av Geirs iver etter å høre musikk. Ann-Heidi og Geir trener nemlig på dette med å velge. Hun holder piktogrammer foran ham mens han velger bildet av den gjenstanden han vil ha. Som ungdommer flest syns han kassettspilleren med dansemusikk er mer forlokkende enn både stearinlys og frukt, så Ann-Heidi setter i gang kassettspilleren gang på gang. Det er Geirs premie for å ha klart å velge, og han er like fornøyd etter ti ganger som han var første gang.

Motivering

Sammen med en annen vernepleier har Ann-Heidi arrangert seminar for alle ansatte på Vestenga. De er overbevist om at deres fag kan by på metoder som også andre faggrupper med fordel kan bruke. – Metodene forutsetter at alle som er i kontakt med beboeren, er innforstått med og arbeider etter de samme prinsippene, opplyser Ann-Heidi. Grunnen er at hvis en bruker skal motiveres til å lære noe, må alle reagere positivt når han eller hun viser framskritt. Mennesker med utviklingshemninger har ikke de samme forutsetningene som oss andre for å lære å mestre situasjoner. – Men muligheten skal de få. Det er her vår utfordring som omsorgspersoner ligger, mener vernepleieren. Hun er overbevist om at nøkkelen til økt livskvalitet ligger i å lære mer, kunne mer og fungere bedre.

Målretta miljøarbeid

Tilrettelegging for læring er for Ann-Heidi ensbetydende med målretta miljøarbeid. – Dette er en arbeidsform som involverer alle som omgir den personen vi arbeider med. Vi kartlegger hva han kan og hva vi tror han vil klare og ha glede av å lære før vi setter oss et mål. Personalet kartlegger også hva brukeren setter ekstra stor pris på for å bli enig om hva som kan friste ham til å velge den ønskede atferden. – Når vi er blitt enige om mål og premier, eller forsterkere som vi kaller det, lager vi en målvalgsplan. Her beskriver vi hvordan omsorgspersonene skal gå fram for å nå målet. I målvalgsplanen må det i tillegg stå hvordan vi skal reagere overfor brukeren. For at vi skal kunne avgjøre om han gjør framskritt, er det viktig å registrere hva han og vi andre gjør. Vi skal ikke bare synse noe om en utvikling. Vi skal kunne dokumentere den. Dokumentasjonen danner grunnlag for evaluering av tiltaket.

Mål og metoder

Etter seminaret om målretta miljøarbeid satte de opp mål for tre av brukerne. – En skal lære å smøre brødskiver uten hjelp. En annen skal trille seg til matbordet selv, og den tredje skal lære å uttale vann. – For å kunne ha forventninger om å nå målene, må vi velge en metode, understreker Ann-Heidi. Som atferdsterapeut henter hun metoder fra anvendt atferdsanalyse. Det vil si en av flere former for forsterkninger. Metodene bygger alle på antakelsen om at hvis en handling har en positiv konsekvens, er det større sjanse for at brukeren vil gjenta den enn hvis den ikke utløser ønsket respons. Og Geir overbeviser. Han har tydeligvis lært noe om å velge. Han velger konsekvent bildet av kassettspilleren. Ikke en av 20 ganger har han tatt feil. Og jeg har lært at atferdsterapi kan være noe helt annet enn den maktmisbruken vi leste om i avisene for 20 år siden.

Hvordan møte uønsket atferd

Et eksempel på problematisk atferd kan være selvskading. Ann-Heidi forklarer at noe, for eksempel en høy lyd, kan forårsake selvskading. Selve selvskadingen betegner hun som respons. Utfordringen for omsorgspersonene er å møte handlingen på en hensiktsmessig måte. – Hvis vi trøster og klapper vedkommende, gir vi en positiv forsterkning på at vedkommende slår seg. Det er stor risiko for at han vil skade seg selv neste gang det oppstår høye lyder. – Utfordringen i dette tilfellet blir å handle slik at vi ikke øker, men reduserer motivasjonen for selvskading. Hvis vi tror en bruker skader seg selv for å oppnå oppmerksomhet, bør vi overse det når han skader seg selv. – Ofte er det ren og hjelpeløs frustrasjon som ligger bak selvskading. Da kan det hjelpe å lære brukeren å unnslippe for eksempel støy. Blir han flinkere til å kommunisere, kan han si fra at den lyden ønsker han ikke. Eller han kan lære å fjerne seg fra støykilden.

Innlæring av ønsket atferd

Hvis en beboer skal lære for eksempel å sette bort koppen etter et måltid, kan foranledningen være at en omsorgsperson viser ryddetegnet. Hvis beboeren da rydder, kan forsterkningen bestå av ros, eller noe annet han setter pris på. – Hvis han ikke begynner å rydde når vi viser ryddetegnet eller ber ham rydde, kan vi gå direkte inn og hjelpe fram den handlingen ved hjelp av for eksempel håndledelse. Men håndledelse skal alltid trappes ned slik at atferden blir etablert, sier Ann-Heidi.

Forsterkninger

Positiv forsterkning er alt som, når det opptrer i forbindelse med en handling, øker sannsynligheten for at denne vil gjenta seg. Kontinuerlig forsterkning er den strategien vi velger når vi skal etablere atferd. Forsterkning forekommer heile tida. Intermitterende forsterkning, eller forsterkning som brukes av og til, bruker vi ved innlært atferd. Hvis en person for eksempel har lært å flytte rullestolen bort til spisebordet, trenger han ikke å få en forsterker hver gang. Det kan være nok med en forsterkning innimellom for å opprettholde atferden.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSHS

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy