Hilde M. Hølmebakk

Systemforvalter FDV

Jeg har en voksen venninne som jobber som sykepleier i hjemmetjenesten i en liten norsk by. De siste årene har hun nesten aldri overskudd til å være sosial i fritiden. Hun er utslitt etter jobb og sene vakter, og på vei inn i det vi kaller «utmattelse», «utbrenthet», «å møte veggen». Det bekymrer meg.

Hun er smadret av summen av jobb hun skal gjøre. Harde turnusordninger og hektiske dager hvor hun etter endt vakt likevel føler at hun ikke strekker til. Krav om loggføring og dokumentasjon og en ustrukturert hverdag fordi hun hele tiden må hoppe fra den ene pasienten til den andre. Detaljstyring og skjemavelde skal følges. Og mye skal dokumenteres.

Vi er nok mange som har venner som står i den samme situasjonen som min venninne. Lærere, sykepleiere, hjemmehjelpere, barnehageansatte og leger som slukes av arbeidsmengden. Vi hører om dem, gang på gang.

Krever mye

Tidligere i høst ble et avisinnlegg delt som en farsott på Facebook. En mor tok til orde for mye sutring og klaging fra foreldre på et foreldremøte. Innlegget traff noe i tiden, om de kravstore foreldrene. De kravstore mottakerne av offentlige tjenester.

Slik har det ikke alltid vært. Som ung husker jeg hvordan det nesten var skummelt å gå bort til skranken og snakke med en byråkrat på ligningskontoret. Der stod jeg med lua i hånda og unnskyldte meg nærmest for å være til bry overfor det offentlige.

Slik er det ikke lenger. I dag har de fleste av oss en forventning om at det offentlige er til for oss. Det offentlige skal levere våre - borgernes - tjenester. Det har foregått en markant endring i det offentliges rolle overfor innbyggerne som er i tråd med denne omdreiningen.

På mange måter er det bra, selv om det er slitsomt og krevende for de ansatte som må stå i de omstruktureringsprosessene som vår moderne tid krever.

Samtidig er det noe grunnleggende galt når de som jobber med noe av det viktigste i vårt samfunn - barna, de syke og de gamle - kvier seg for å gå på jobb.

Sporveien T-bane i Oslo er på verdenstoppen i effektivitet: Fagforeningen forklarer suksessen med et samlet selskap i kommunal regi

Systemet sliter henne ut

Min venninne tok ikke sykepleierutdannelsen for prestisjens skyld eller for å bli rik.

Det som driver henne er selve arbeidet med pasienten. Hun ønsker å ta vare på mennesker i en sårbar livssituasjon. Mange på livets siste reis. Hun elsker selve jobben sin, det er systemet rundt - konteksten - som sliter henne ut. Under utdannelsen var det mye fokus på forebygging. Men det er så og si aldri tid til det i det daglige. Det blir brannslukkingsarbeid.

Og det er tungt i lengden. Både fysisk og psykisk.

Krav om effektivisering går ut over tiden med brukerne. Krav om dokumentasjon og loggføringer spiser også av denne tiden.

Kortest mulig tid

Pårørende, ja folk flest, krever mer av de offentlige tjenestene. Dessuten blir kjøp og salg av omsorgstjenester underlagt de samme mekanismene som økonomiske transaksjoner. Samtidig er regnestykket litt mer sammensatt og komplisert.

Min venninne skal produsere tjenester og man kan spørre seg: Hva er et godt resultat? For en bedrift er det måloppnåelse ut i fra en strategi som gir økonomisk gevinst (merverdi). Enkelt og greit.

Men hva er et godt resultat for min venninne som er hjemmesykepleier?

Stort sett alle mennesker liker å stelle seg litt om morgenen. Hvis min venninne skal hjelpe fru Gundersen med morgenstellet, er det et godt resultat å gjennomføre morgenstell på kortest mulig tid?

Og hvem konkurrerer den institusjonen hun jobber på, altså tjenesten, med? En ting er at private og offentlige aktører konkurrerer, men har det også blitt slik at man konkurrerer innen det offentlige? Vi vet at skoler konkurrerer om best karaktersnitt på elever. Konkurrerer venninna mi med hjemmetjenesten i samme by?

«Det er svært upresist å kalle innsparingene for effektivisering, når det er ansatte som betaler for konkurranseutsettingen»

Kollektivet

Skal du yte offentlige omsorgsoppgaver skal ikke det være som å arbeide på et samlebånd. Vi bør se etter andre områder å effektivisere på, som ikke går ut over selve tiden med de gamle, de syke og barna.

Vi bør alle stoppe opp og tenke over hva vi forventer. Vi kan ikke være individualister og forvente at vi får alt det vi peker på. Det offentlige må prioritere. Det må tas valg.

En lærer på et foreldremøte med kritiske foreldre må tenke på klassen som en helhet selv om det gjør det vanskelig å møte krav fra foreldre som bare tenker på sitt eget barn.

På samme måte bør vi tenke på det offentlige samfunnet generelt. Vi er ikke tjent med å utdanne yrkesgrupper som risikerer å bli syke og utbrente.

Effektivisere annerledes?

Det er viktig å huske på at det gjøres mye fantastisk arbeid i kommunene. Folk finner innovative løsninger, behandler pasienter og får dem friske. Barn får pedagogiske tilbud på skoler og i barnehager, dag etter dag.

Dessverre er det når noe svikter at vi hører om det. Det er det mediene skriver om. Ikke de gode historiene.

Kanskje det offentlige kan spare og effektivisere på andre felt enn direkte tid med brukerne? Dokumentasjon er en ting – informasjon er noe annet. Er alle dokumentasjonskrav nødvendige? Er alle lover og forskrifter hensiktsmessige? Kan man gjøre arbeid innen det offentlige mindre byråkratisk? Hvilke teknologier kan hjelpe oss i den retning?

Jeg spiller ballen videre til politikerne, for smertegrensen til min venninne og mange andre med henne er i ferd med å bli nådd.