Hilde Lende Aune

Hjelpepleier og yrkesseksjonsleder Helse og sosial, Fagforbundet Askøy

Mandag 10. desember går inn i historiebøkene for meg. I tolv år har jeg arbeidet ufrivillig deltid. Nå skal jeg endelig få en stabil inntekt, pensjonssparing og arbeidshverdag.

Jeg har nemlig endelig fått 100 prosent fast stilling.

Solgt

Veien mot full stilling har vært uforutsigbar og lang. Fryktelig lang.

Jeg begynte min karriere som sommer- og tilkallingsvikar i 2006, og jeg var solgt fra dag én. Det til tross for at jeg både på ungdomsskolen og på videregående sa at jeg aldri skulle bli rumpetørker. Det var nemlig det eneste jeg trodde de drev med på sykehjem, men så feil kan man ta.

Ned i stillingsprosent

Etter hvert tok jeg helsefagarbeiderkurset på Aftenskolen i Kristiansand. Mens jeg tok kurset, fikk jeg et vikariat på hele 19 prosent. Jeg jobbet ekstra både kveld, dag og natt. Jeg sa kun nei hvis jeg hadde jobbet for mange timer eller hvis jeg rett og slett var syk.

En dag nevnte daværende enhetsleder i en bisetning i gangen at jeg måtte komme innom kontoret og skrive under på en kontrakt. Jeg var sikker på at jeg skulle få min første faste stilling i helsevesenet. Vikariatet var ferdig, og jeg gikk ned i stillingsprosent til 14,32. Det var ikke akkurat noe jeg kunne flytte hjemmefra på, men det var i hvert fall fast.

Jobbet gratis

Den dagen jeg fikk mitt første vikariat, fikk jeg beskjed om å melde meg inn i Fagforbundet. Det var moren min, som arbeidet på samme sted, og Therese, plasstillitsvalgt den gangen, som rådet meg til det. Therese, som noen år senere ble hovedtillitsvalgt i forbundet, ble også veilederen min. Hun var det mens jeg samlet timer for å få lov til å gå opp til fagprøven.

Jeg spurte lederen min om jeg kunne få lov til å ha Therese som veileder og om jeg fikk lov til å være på jobb gratis for å få nok timer. Det stemmer, jeg ba om å få jobbe gratis. Jeg fikk tillatelsen.

Slitsomt

I desember 2009 var jeg ferdig utdannet hjelpepleier, og jeg hadde fast stilling på 14,3 prosent. I tillegg fikk jeg så å si alltid en telefon med spørsmål om å jobbe ekstra. Til alle døgnets tider.

Det var så slitsomt at jeg noen ganger hadde lyst til å skru av telefonen. Samtidig jublet jeg hver gang en kollega var syk. Men det synes jeg også var dumt fordi de kjente som regel beboerne bedre enn meg.

Jeg jobbet ekstra på seks forskjellige avdelinger med 48 forskjellige brukere til sammen. Da skal det godt gjøres å bli kjent med alle beboerne, ektefeller, barn, barnebarn, beboernes interesser, pleieønsker og livshistorie.

65 prosent fast

I jaget på ekstravakter ble jeg også aktiv som ungdomstillitsvalgt. Det var først da jeg ble gjort oppmerksom på at jeg kunne få større stilling ved å vise til arbeidsmiljøloven.

Therese hjalp meg med alt. Jeg leverte inn lønnsslippene mine og så gjorde Therese utregningene før hun krevde at jeg skulle få en større stilling. Og jeg fikk det, 65 prosent fast. Jeg var nesten ferdig med pyntestillinger og tullebrøker. Det eneste jeg trengte å gjøre var å bytte arbeidssted. Og det gjorde jeg.

Skeptisk

Mellom 2010 og 2015 jobbet jeg mer enn 100 prosent, men hadde likevel ikke full stilling som hjelpepleier. Høsten 2015 sa jeg opp min trygge 65 prosent stilling. Jeg søkte med skepsis på den ene hjelpepleierstillingen som var utlyst på Askøy. Det var et vikariat på 48 prosent. Det føltes som et nederlag å skulle gå fra å være fast til å bli vikar.

Jeg reiste likevel på intervju og takket ja til tilbudet. Da jeg fikk kontrakten, ble jeg lettet. Jeg hadde fått 48 prosent fast stilling.

Ønskeliste: 100 prosent

1. april 2018 tok kommunen over driften av sykehjemmet jeg jobber på. Vi fikk beskjed om at vi skulle over i årsturnus og delta i et heltidskulturprosjekt. Siden jeg ble valgt til å være plasstillitsvalgt to år før rekommunaliseringen, var jeg en del av planleggingen av turnus og heltidskulturprosjektet.

Ved hjelp av en stillingsbank kunne vi få kollegaer opp i stilling. Selv skrev jeg på min ønskeliste at jeg ville jobbe 100 prosent.

Det tok lang tid før vi fikk beskjed om at vi fikk øke stillingene, men i november var det helt sikkert: Jeg skulle få 100 prosent fast stilling. Jeg nesten gråt av glede. Andre kollegaer fikk også økt sine stillinger.

Forutsigbar

10. desember fikk jeg et nytt liv. Jeg var en av dem som dro opp heltidsprosenten på arbeidsplassen min. Det skjedde takket være tillitsvalgte som har veiledet meg, en forståelsesfull leder og en årsturnus som ga meg gode muligheter.

Jeg elsker at arbeidsuken min nå er blitt forutsigbar, og jeg elsker at jeg slipper å jage etter å få jobbet nok timer hver måned.