TITTI BRUN

titti.brun@fagbladet.no

– Jeg hadde nok et grådig enkelt syn på hvem som trengte sprøyter, kondomer og sårstell. Jeg blei helt satt ut den første dagen. De var som deg og meg og alle andre. Folk kom i dress eller vanlige klær. De var unge, som vennene mine. Og de trengte bokser med 30 rene sprøyter, og jentene trengte kondomer nok til nattas arbeid, husker Anita.

Hun var nyutdannet Steinerpedagog og hadde sin første vakt som miljøarbeider i sprøytebussen. På samme arbeidssted som sosionomstoresøster Tove allerede hadde jobbet i fem år.

– Det var så sterkt. Hundrevis av menneskeskjebner kom så tett og ble nære. Jentene på strøket var ekstra vennlige mot meg; «du er ny i luka, du».

Sterke møter som også har inspirert søstrene Bøygard i deres låtskriving. Før sommeren holdt de release party for sin nye cd, i en park på Grünerløkka i Oslo. I friluft for at brukerne deres skal kunne være til stede og høre.

Og det er de. Noen med knekk. Andre mer anonymt blant publikum. Innimellom sitter også familie og pårørende til noen av menneskene som søstrene jobber med til daglig. Mange blir berørt av tekstene og melodiene.

Noen ganger har brukerne av sprøyteluka behov for å ta en telefon, det kan være til hjelpeapparatet, lege eller familie. Da sitter miljøarbeideren sammen med dem.

– Det er ofte såre og vonde følelser vi ansatte kommer i kontakt med. Det er god terapi å skrive, også som grunnlag for debrifing når ting virkelig går inn på oss i jobben, sier Tove.

Denne kalde kvelden ringte ei ung jente hjem.

– Den gangen skrev jeg ned hele samtalen. Når jeg leste det etterpå, så jeg at det var en sterk billedgjøring av hvordan folk har det.

«Koma heim» er nedtegnelsen av jentas telefonsamtale med moren sin.

E berre lurde på om e kunna få koma heim Berre for i nått På nattheimen er det fullt og i kjellar'n på stasjon Er det kaldt og rått E berre lurte mor, for det er endå'kji for seint Og no i kveld er e nesten rein

Sprøyteluka er åpen hver kveld fra halv fem til halv tolv. Hver kveld er 4–500 mennesker i alle aldre innom for å få rene sprøyter, kondomer, slå av en prat, komme inn til en litt lengre samtale, og ikke minst; få stelt hovne, blodige, verkfylte sår.

E ha siti heile dagen på Tøyen T-banestasjon E er kald heilt inn te margen Og kroppen er full ta infeksjon

Det første de gjør når de kommer på jobb, er å sjekke Blåboka. Den er hemmeligstemplet og nedlåst. Der står det informasjon om barn som er ettersøkt av politiet, barnevernsvakta eller institusjoner.

– Vi har total taushetsplikt. Unntaket er barn. Da har vi meldeplikt. Vi kjenner alle nye fjes – enten de er unge eller eldre, sier Tove.

Det er riktignok ikke så ofte barna kommer hit, de vet om meldeplikten.

– De er kjappe i luka, og vanskelige å få i tale, men vi prøver hver gang. Og det har hendt at vi har valgt å følge etter dem.

E ha hovna opp i tryne så e kan'kji tene peng E er blakk og sjuk og lei meg Mor – no vil e berre heim

Søstrene er oppvokst øverst i Votndalen i Ål i Hallingdal. Tove spilte gitar og munnspill. Allerede i 8-års alderen skrev hun historier til Norsk Barneblad og triste skillingsviser om folk som flytta fra bygdene. Som hestejente i Statene opplevde hun møter med folk som ble syke uten forsikringer og sikkerhetsnett. De måtte selge alt de eide. Det vekket hennes politiske engasjementet. Tilbake i Norge ble hun valgt inn på fylkestinget for Arbeiderpartiet, og satt i sentralstyret for AUF. Etter noen ekstrem-aktive politiske år, møtte hun veggen. Nå har hun valgt å konsentrere seg om musikken i tillegg til jobben. Der er hun tillitsvalgt. Fortsatt er hun brennende engasjert.

Også lillesøster Anita skrev fortellinger og dikt. Hun fikk tildelt trekkspill som instrument. Det var veldig gøy – veldig kort.

– Hvor kult er det å spille trekkspill som gryende tenåring, sukker hun. Trekkspillet ble solgt i en blakk periode. Dessuten ville hun egentlig alltid synge. Det gjør hun nå, begge synger, skriver tekster og melodier. Anita er tillitsvalgt for Fagforbundet. Og nytt trekkspill er også kommet på plass igjen.

– Tonene er vakre på en litt trist måte.

E er så slitin – ha'kji sove på fleire døgn Over alt e kjem er døradn stengd Alt bi bedre i morgo om e fær litt søvn

– Vi jobber med smittevern, og vi ønsker at brukerne skal komme ut av det med helsa i behold. Og å gjøre hverdagen litt lettere der de er. For den er tøff, sier Anita.

– Alle politikere skulle jobba en kveld i luka, det ville vært lærerikt.

E ska'kje bli – e ska'kji plage deg med renn E ska'kji spørja ette pillu ell peng Alt e treng no mor, er ei seng

Tilbake i parken på Olav Ryes plass går Bøygard-konserten mot slutten. En deilig parkdag i sola for alle slags folk. Unge. Gamle. Noen med gravide mager. Og et utdrikningslag.

Gutta fremst foran scenen har vært att og fram bak buskene et par ganger, andre sitter stille og støtt og lytter. Det gjør godt å bli sunget om – og for. Tekstene er livsnære.

Jenta som ba om å få komme hjem; hun fikk komme hjem den kvelden.

De så henne aldri igjen i luka.

Det kan enten være et godt tegn – eller et dårlig tegn.