Frode Eriksen

Nestleder, bussklubben i Oslo Sporveiers Arbeiderforening, Fagforbundet

Først og fremst rettes sinnet mot arbeidsgiversiden som gir bussførerne et lønnsoppgjør så dårlig at det ikke løser noen av bussbransjens grunnleggende utfordringer.

Oppgjøret løser ikke rekrutteringsproblemet

Bak Bussbransjeavtalen (BBA) fra 2007 lå en erkjennelse av at lønnsnivået til bussførerne skulle heves til et nivå på linje med en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Årets lønnsoppgjør gir vel 94 prosent av dette, etter at bussførerne de siste fem åra har opplevd negativ reallønnsvekst.

Lønnsoppgjøret løser ikke bussbransjens rekrutteringsproblem, en bransje som med en gjennomsnittsalder som i løpet av et par valgperioder passerer pensjonsalderen på 67 år.

• Så mye høyere lønn fikk bussjåførene

Ingen av de tekniske kravene er realitetsbehandlet i lønnsoppgjøret, men gjemt bort i utvalgsarbeid, og bussførere må dermed fortsette å jobbe gratis for å innfri lovpålagte sikkerhetskrav.

• Frykten for tvungen lønnsnemnd i bussbransjen er sterkt overdrevet

Lønnsoppgjøret er ikke hovedproblemet for bussbransjen

Men hovedproblemet for bussbransjen har egentlig ikke noe med lønnsoppgjøret å gjøre. Anbudssystemet som landets fylkeskommuner bruker for å tildele busskontrakter til landets busselskap fungerer som den reneste giften på landets bussbransje. Trepartssamarbeidet er effektivt opphevet, de fylkeskommunale administrasjonsselskapene for kollektivtrafikken bestemmer alt ned til den minste detalj, det være seg farge på stoppknapper, busstyper med manglende førersikkerhet eller rutetider. Bussførernes kompetanse er det ingen som bruker, i det minste ikke formelt.

Normal medbestemmelse på arbeidsplassen finnes ikke, og det er heller ikke arbeidsgivernes feil. For bussførernes arbeidsgivere er minst like mye slaver av anbudssystemet som bussførerne selv. Busselskapene må konkurrere i et miljø der det ikke er stort annet å konkurrere på enn å tyne mest mulig ut av de ansatte. Alle sekunder som kan fjernes, blir fjernet. Enten tiden brukes på sikkerhetssjekk, kjøretider eller pausene på endeholdeplassene. Hver gang et bussanbud utlyses ser en stadig nye kreative spareløsninger fra busselskapenes planavdelinger. Det må til for å vinne anbudskontrakter.

• – Vi har måttet gi opp lønnsøkning for å få lov til å gå på do

Bransjens bødler

Bussbransjens bødler er landets fylkespolitikere. Anbudskonkurransene administreres av egne fylkeskommunale aksjeselskap som har som sitt eneste positive trekk sine fantasifulle navn. Fram, Brakar, Kolumbus, AtB, Ruter eller Skyss for å nevne noen.

For de fleste bussførere handler det om i hovedsak seks mulige arbeidsgivere; Unibuss, Vy Buss, Nobina, Boreal, Tide og Norgesbuss. I tillegg kommer turbussnæringa, som i likhet med rutebussene ligger på sotteseng ved at myndighetene ser mellom fingrene at utenlandske bussførere tar med seg bussen til Norge og kjører for 50 kroner timen.

• Nesten alle støtter de streikende bussjåførene

Skal vi stemme med hjernen eller hjertet?

Nå gjenstår to alternativer for bussførerne som skal stemme før 22. oktober. Stemmer en med hodet blir det ja, står vi klar til et nytt lønnsoppgjør i 2022, omtrent som i de foregående seks, med en intensjon om et lønnsnivå samt noen tekniske krav. Stemmer en med hjertet blir det nei, fortsetter streiken, med krav om at arbeidsgiverne skal forholde seg til inngåtte avtaler og lønnsløftet fra 2007.

I det framlagte forslaget bussførerne skal stemme over ligger det inne et tillegg på 3,5 kroner fra 1. oktober som en kompensasjon for det manglende lønnsoppgjøret i 2018. Det var da frontfagets ramme lå på 2,8 prosent, mens førerne ble avspist med 0,6 prosent. I år er det imidlertid på liv og død viktig å holde frontfagets ramme på 1,7 prosent. Det synes som om arbeidsgiverne pisser på den norske modellen når de bevisst lar være å rette opp skjevheter i lønnsoppgjøret.

Og sender regninga til framtidens bussførere!

Da står vi tilbake med 3 kroner, inkludert krona for fagbrev, samt 2,50 til neste år som kommer i tillegg til et ganske sikkert magert mellomoppgjør.

94 er ikke det nye 100

Når alt kommer til alt kan jeg simpelthen ikke stemme meg selv ned i lønn. Jeg aksepterer ikke at 94 er det nye 100. Jeg har bare ikke samvittighet til å la arbeidsgiverne slippe unna med sine avtalebrudd. Da tar jeg tar heller konsekvensen av det, enten det blir tvungen lønnsnemnd, fordømmelse, sveltihel eller det som verre er.

Årets lønnsoppgjør i bussbransjen er et resultat av oppsamlet skuffelse gjennom mange år. I avtalen de fire forbundene imellom er det forhandlingsutvalgenes samlede stemmegivning som sier noe om et forslag er anbefalt eller ikke. Det er første gang siden BBA ble innført i 2007 at bussførerne har tatt en konflikt på lønnsoppgjøret, og uansett om det blir ja eller nei denne gangen blir det trolig ikke den siste konflikten. Det viktigste våpenet en har i lønnsoppgjøret er ikke selve streiken, men trusselen om streik.

I bussbransjen har trusselen vært heller teoretisk, ettersom de fire arbeidstakerforbundene ikke alltid vurderer situasjonen likt. I år skjedde det imidlertid noe. De fire gikk inn i lønnsoppgjøret med en felles holdning. Og det kan være greitt å ha med seg når neste hovedoppgjør tar til om halvannet år. Uansett flertall i år vil det fremdeles eksistere et stort sprik mellom intensjonen bak BBA og realitetene.

Viktig å stemme

Det viktigste nå er at bussførerne faktisk stemmer ved uravstemninga, slik at en i det minste kan si at vi – fotfolket – for en gangs skyld gir et sterkt og tydelig signal. Streik er et tydelig nok i seg selv, men i det lange løp gis et mye tydeligere signal ved bruk av stemmeseddelen.