Alexander Olaus Bommen

Seksjonsleder for kirke, kultur og oppvekst, Fagforbundet i Vestfold

De som står nærmest barn med store utfordringer i skole og barnehage, er ofte fagarbeidere og assistenter. Men deres stemmer høres sjelden. Når ansatte må uttale seg anonymt om vold, trusler og en uholdbar arbeidshverdag, bør alarmen gå. Hvorfor er det så stille om dem som står i stormen hver eneste dag?

Veldig krevende situasjoner

I både skole og barnehage finnes det en pedagogisk bemanningsnorm – altså et krav til hvor mange pedagoger det skal være per antall barn. I tillegg har hver avdeling i barnehagen og hver klasse i skolen et visst antall fagarbeidere og assistenter som skal bidra i det daglige arbeidet.

Ofte er det nettopp vi – fagarbeidere og assistenter – som står nærmest barna med de største utfordringene. Vi møter barn med ulike diagnoser og vansker, som kan vise atferd som å kaste ting, slå, sparke eller rope skjellsord. Det stiller enorme krav til vår tålmodighet, kunnskap og evne til å stå i krevende situasjoner – dag etter dag.

Taushet og frykt

Det er sjelden man hører om hva vi som fagarbeidere og assistenter faktisk står i. Når det snakkes om utfordringer i skolen, handler det som oftest om lærere og pedagoger. Når vi først sier noe, velger mange av oss å være anonyme. Hva sier det om situasjonen?

Hva er vi redde for? Noen frykter reaksjoner fra ledelsen, andre fra foresatte. Mange sitter igjen med følelsen av ikke å være gode nok i jobben – til tross for at vi håndterer noen av de mest krevende situasjonene i hele utdanningssektoren.

Og så er det ledere som mener at vi – som voksne – må «tåle litt» fra barna. Ja, vi tåler mye. Men skal det være greit å bli spyttet på, slått, sparket eller utsatt for trusler som en del av jobben?

Skolen er mer enn lærere og ledere

Når lærere eller skoleledelsen møter utfordringer, får de – med rette – oppmerksomhet. Men hva med oss andre? Fagarbeidere og assistenter er like viktige brikker i skolen og barnehagen. Vi står ofte i de samme, eller enda tøffere, situasjonene – flere ganger om dagen.

Det er på tide å snakke om hele laget – for hele laget må med.

Vold og trusler – vår arbeidshverdag

Jeg kjenner ansatte som går gråtende hjem fra jobb, ikke fordi jobben er utfordrende i seg selv, men fordi de har blitt utsatt for vold. Dette er ikke overdrivelser – det er virkeligheten i skolen.

Vi er de første barna møter om morgenen. Vi hjelper dem gjennom skoledagen, og vi er ofte de som tar imot frustrasjon, sinne og fysisk utagering. Eksempler på trusler vi hører er «Jeg skal knuse trynet ditt!», «Jeg skal drepe deg!», «Jeg skal drepe barna dine!», «Din jævla hore!» og «Forbanna homo!»

Når slike hendelser skjer daglig, hva gjør det med oss? Hvordan påvirker det vår evne til å være de trygge, stabile voksenpersonene barna trenger?

Altfor ofte blir vi bedt om å ta barna ut av klasserommet for å «unngå forstyrrelser». Men hva lærer vi dem da? At de blir skjøvet vekk – i stedet for å få hjelp?

Vi har relasjonene. Vi er ressursen. Men uten støtte og tilstrekkelige ressurser settes vi i en umulig situasjon.

Vi må ta vare på de ansatte

Det er på høy tid å snakke åpent om det økende voldsproblemet i norsk skole. Vi vet at ikke alle barn har traumer eller diagnoser, men vi ser en voksende tendens til at noen lærer at vold og trusler er gode virkemidler.

Og hvem går det mest utover? De voksne barna er tryggest på.

Men hva gjør det med oss voksne? Hva gjør det med arbeidsmiljøet? Arbeidsmiljøloven er tydelig: Alle ansatte har krav på en trygg arbeidshverdag. Likevel ser vi gang på gang at lovverket ikke brukes til å beskytte oss.

Skal vi virkelig forstå oss i hjel på barnas utfordringer – uten å sette grenser?

Jeg har jobbet med barn i over 25 år. Jeg elsker jobben min. Jeg ser menneskene bak utfordringene. Jeg snakker med barna, kollegaene og foreldrene. Jeg vet hva vi står i, hver eneste dag.

Jeg har blitt sparket, slått med balltre og skistaver, truet med kniv, spyttet på og klort. Likevel går jeg på jobb – fordi jeg bryr meg.

Men det må finnes grenser.

Hvorfor er fagarbeiderne tause i debatten?

Når vold i skolen diskuteres, handler det nesten utelukkende om lærere og skoleledelse. Men hva med oss? Dette skjer ikke bare i storbyene. Det skjer også i små bygder – ofte med færre ansatte og enda mindre støtte.

Mange steder motarbeides vi når vi prøver å rapportere. Når vi skriver avvik, får vi beskjed: «Dette må du regne med i jobben din.» Skal vi virkelig akseptere dette som en del av hverdagen?

Hvordan skal vi kunne stå i dette yrket i ti, tjue eller tretti år til, dersom systemet ikke beskytter oss?

Nå må noen våkne

Vi trenger mer kompetanse i skolen – men vi må også begynne å bruke og verdsette den kompetansen vi allerede har. I stedet for å hente inn eksterne spesialister som ser på situasjonen utenfra, må vi lytte til dem som står midt i det – hver eneste dag.

Flere diagnoser gir ikke automatisk økte ressurser. Resultatet? Flere utfordringer. Mindre støtte. Enda større belastning på oss som allerede er presset.

Hvor mange i skolen er sykmeldt på grunn av vold og trusler? Jeg har ikke tallene, men jeg er sikker på at det er mange.

Vi må begynne å ta dette på alvor. Vi som står i det, vet hva som trengs. Vi har skoene på – og vi kjenner dette på kroppen.

Tiltak – ikke bare på papiret

Hvert år lages det nye rapporter, strategier, temadager, skjemaer og kurs. Likevel skjer det lite. Hvorfor? Fordi vi som jobber i skolen, sjelden tas med i beslutningene.

Det hjelper ikke med enda et skjema. Det hjelper ikke med flere kurs – om vi ikke har nok ansatte på jobb.

Vi vet hva som trengs. Spørsmålet er bare: Når skal noen begynne å lytte til oss som ikke er lærere i skolen?

Ikke glem oss. Ikke se ned på oss. Vi er fagfolk.