Derfor må Raymond ta grep om Oslo-søpla

2016122210473620161222104737
Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og byråd for miljø og samferdsel Lan Marie Nguyen Berg (MDG) har en stor ryddejobb å gjøre i renovasjonsetaten i Oslo.

Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og byråd for miljø og samferdsel Lan Marie Nguyen Berg (MDG) har en stor ryddejobb å gjøre i renovasjonsetaten i Oslo.

Ola Tømmerås

hege.bakken@fagbladet.no

Forrige uke kom gladnyheten om at de ansatte på Madserud sykehjem går opp 50.000 kroner i årslønn når Oslo kommune tar over driften etter det kommersielle selskapet Norlandia.

Det rødgrønne byrådet i hovedstaden viser med dette at lovnaden om å ta tilbake driften av kommersielle selskaper når kontraktene går ut, er mer enn valgflesk.

Kontrasten kunne ikke vært større til det som skjer i renovasjonsetaten. Søpla flyter, Oslo-folk er frustrerte, klagehaugen vokser og de ansatte og regelverket som skal beskytte dem, tynes til det ytterste.

Norgeshistoriens største renovasjonsoppdrag, som ble vunnet av det private firmaet Veireno – fordi de var billigst – har bokstavelig talt vist seg å være en real drittpakke, servert av det borgerlige byrådet før de gikk av i fjor høst.

Men ikke et pip fra byrådsleder Raymond Johansen og co., verken om å rekommunalisere søpla eller å stramme inn på en virksomhet som truer den norske arbeidslivsmodellen. Dette snakkes det om både i og utenfor fagbevegelsen.

Så hvorfor er det så stille? Hvorfor sender ikke det rødgrønne byrådet det samme krystallklare signalet til renovasjonsbransjen som de har gjort i pleie og omsorg? Hvorfor snakkes det ikke like varmt og inkluderende om rekommunalisering av renovasjonsbransjen?

Det Oslo har opplevd i høst, er konsekvensen av en borgerlig politikk som kler partiene i byrådet dårlig. Særlig med tanke på at Oslo skal være utstillingsvindu for et mulig nytt regjeringsalternativ.

Når en offentlig tjeneste settes på anbud til laveste pris, så åpnes samtidig dørene på vidt gap for å skvise alt som heter tariffer, lønninger og rettigheter. Alt må gjøres billigere og mer effektivt samtidig som operatøren skal ha overskudd og eierne utbytte. Dette går ofte ut over kvaliteten på tjenesten. Men den største prisen er det de ansatte som betaler.

Fagbladet har i flere år fulgt renovasjonsbransjen, både i kommuner med renovasjon i egen regi, og kommuner som har satt den på anbud. Dette viser to forskjellige verdener. I kommuner som drifter renovasjonen selv, står de ansatte i jobben i årevis, med trygge arbeidsvilkår, pensjon og rettigheter.

Det typiske i kommuner som Oslo, er at tjenesten baserer seg på arbeidere fra land med lavt lønns- og kostnadsnivå og høy arbeidsledighet – ansatte som er villige til å risikere helsa for minstelønn etter tariff, som løper raskere og godtar overtidskrav langt utover lovens bestemmelser. En ny Fafo-rapport dokumenterer at de siste årenes arbeidsinnvandring, særlig fra Øst-Europa, har skapt større lønnsforskjeller i Norge og at dette lavtlønnspresset vil øke i årene som kommer. Derfor trenger vi politikere som tør å regulere dette markedet slik at vi kan bevare den norske arbeidslivsmodellen.

Arbeidstilsynet er ikke ferdige med sine undersøkelser av Veireno, men Fagbladet har fått tilgang til timelister som viser at de ansatte har ekstreme arbeidsdager og uker og trolig flere brudd på arbeidstidsbestemmelsene.

I januar 2016 stod polske Marcin Marys fram i Fagbladet og fortalte om beinharde dager da det samme selskapet gikk inn med tilsvarende lavpriskonsept i Vestfold. Marys var blant mange ansatte som ga opp etter fem uker. Det gikk på helsa løs. Men nye arbeidere fra Litauen, Bulgaria og Romania ble hyret inn.

Selskapets direktør, Jonny Enger, tok samtidig ut et utbytte på åtte millioner kroner fra Veireno, sponset av folks renovasjonsgebyr i Oslo og Vestfold. Det er like mye som han tjente på sine to andre selskaper tilsammen. I tillegg kommer en årslønn på 2,6 millioner kroner. Totalt håvet Enger inn en renovatørs årslønn hver eneste uke året gjennom.

Det er flere slike eksempler. Storebror RenoNorden har gitt eierne sine 100 millioner kroner i utbytte de to siste årene. De som betaler for denne utbyttefesten, er husstandene i de 121 kommunene som har kontrakt med RenoNorden.

Det som er rart, er at de rødgrønne i Oslo – i alle fall utad – viser så liten vilje til å endre på denne anbudspolitikken. Stikk motsatt av hva de rødgrønne valgte å gjøre i Trondheim.

Byrådsleder Raymond Johansen har riktig nok engasjert et revisjons- og advokatfirma til å granske renovasjonsanbudet i Oslo. Uansett hva disse måtte finne ut, er det til syvende og sist politikerne som selv må finne ut om de ønsker en renovasjonsetat som støtter opp under den norske arbeidslivsmodellen eller en som hele tiden vil utfordre den.

Det valget bør ikke være så vanskelig. Særlig ikke for Raymond Johansen og et Arbeiderparti som har ambisjoner om å vinne tilbake regjeringsmakten ved neste års stortingsvalg.

Hvorfor sender ikke det rødgrønne byrådet det samme krystallklare signalet til renovasjonsbransjen som de har gjort i pleie og omsorg?