Fagbevegelsen har kjempet i mange år for likelønn, men kvinner tjente i 2015 fortsatt bare 88 prosent av menns lønn. En av grunnene er at majoriteten av kvinner og menn velger ulik sektor når de skal ut i arbeidslivet. Ni av ti industriarbeidere er menn, mens kvinnene er i stort flertall i pleie- og omsorgssektoren, der lønningene er lavere.

Så kan vi jo undres over hvorfor det har blitt sånn. Hvorfor verdsettes ikke kvinners arbeidsinnsats like mye som menns, i alle fall ikke i kroner og øre? Henger det sammen med at mannen tradisjonelt har vært familieforsørgeren og at kvinnenes lønn har gått til å spe på husholdningens inntekter? Eller er det fordi kvinner alltid har tatt seg av barn, syke og eldre – riktignok uten å få lønn for det? Hvis det er en gjengs oppfatning at yrket ditt kan utøves av alle, kvalifiserer det kanskje heller ikke til noe særlig i lønn?

Nå har jo verden gått videre siden mannen var hovedforsørgeren i familien, men fremdeles er det altså slik at en industriarbeider med fagbrev tjener rundt 40.000 kroner i måneden i gjennomsnitt, mens en helsefagarbeider med sitt fagbrev tjener nesten 5000 kroner mindre.

Forskerne har pekt på at denne urettferdigheten også kan bunne i at kvinnene ikke er så konkurranseinnstilt som mannlige arbeidstakere, og heller ikke har så lett for å framheve seg selv og kreve mer i lønningsposen. Det er derfor bra at et av Fagforbundets hovedkrav i årets lønnsoppgjør er at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn må reduseres.

Når de store barnekullene fra femtitallet blir modne for sykehjemmet, vil vi trenge tusenvis av nye helsefagarbeidere. Yrket må bli attraktivt for både kvinner og menn. En måte å gjøre det på, er å gi de uunnværlige arbeidstakerne i pleie og omsorg den lønna de fortjener.