Avlaster sykepleierne: Her tar portørene blodprøver og sorterer medisiner

Ugne Joana Gaudiesiute

ugne.joana.gaudiesiute@fagbladet.no

– Det var blå du ville ha, ikke sant? spør pasientportøren.

– Ja, gjerne, svarer sykepleieren.

– Er det en tynnere nål? 

– Ja, det er den minste nåla. Den som blir mest brukt, er jo egentlig den grønne. Det er en litt tjukkere nål, sier portøren.  

Hun informerer klart og tydelig om at det nå kommer et lite stikk.

– Jeg fyller ikke hele glasset nå, altså, forsikrer hun sykepleieren om.

I og med at dette er en treningssituasjon, tapper ikke portøren unødvendig med blod. Under ordinær blodprøvetaking blir hele glasset fylt.

– Gikk det smertefritt? 

– Ja, det gjorde det. Hun kan det her, svarer sykepleieren.

– To og et halvt minutt, sier portøren stolt etter å ha tatt blodprøven.

– Var det en ny rekord? 

– Nei, jeg har vært nede i to, forteller hun.

Pasientportør Elisabeth Jasmine Misund er en av dem som deltar i det nye pilotprosjektet til Akershus universitetssykehus (Ahus). Som en del av prosjektet har portørene på sykehuset fått mange nye oppgaver.

Blant annet kan de nå ta blodprøver. I samtalen over trener Misund på blodprøvetaking på kollega og sykepleier Chaimae Bouiri.

Her får pasientportøren Elisabeth Jasmine Misund ta en blodprøve på kollega og sykepleier Chaimae Bouiri.

Siv Dolmen

Pilotprosjektet på Ahus er et satsingspunkt på oppgavedeling (*2) på den infeksjonsmedisinske avdelingen. Deres mål er å lette på sykepleiernes oppgaver i tillegg til å kunne gi sykehusets portører et kompetanseløft.

• Slik fikk de fart på oppgavedeling fra sjukepleier til helsefagarbeider

En for alle, alle for en

Før har pasientportørene i hovedsak tatt seg av å frakte pasientene fra A til B, mens forsyningsportøren har tatt seg av å forsyne sykehuset og avdelingen med diverse varer og stell. Nå får de nye oppgaver å gi seg ut på.

– Vi hadde en liste på over 40 arbeidsoppgaver fra medisinsk divisjon på vår avdeling, som vi mente kunne løses av andre enn sykepleiere, sier Charlotte Johnsen, som er seksjonsleder på infeksjonsavdelingen.

Av de 40 kartlagte oppgavene i prosjektet er nå 23 av dem satt i gang. (f.v) Seksjonsleder Charlotte Johnsen, forsyninsportør Mariann Kilde og pasientportør Marte Mortensen.

Siv Dolmen

{f1}

Portørfaget bygger videre på helsearbeiderfag, noe som vil si at portører som har tatt fagbrev vil også ha blitt opplært i mye av de samme helsefaglige kompetansemålene som helsefagarbeiderne.

• Stadig flere portører blir faglærte: – Vi kan gjøre mer av sykepleiernes jobb

– Du trenger ikke gjøre en medisinsk faglig vurdering av testresultatet for å ta selve blodprøven. Det er en teknisk oppgave som kan løses av mange yrkesgrupper med grundig opplæring, sier Håvard Kvinge, som er pasientportørenes seksjonsleder.

Kvinge forteller at han ser hvordan portørene stråler av yrkesstolthet etter å ha fått tillit og mulighet til å jobbe med flere oppgaver.

Marte Mortensen (f.h) opplyser alltid pasientene om at hun er portør før hun tar en blodprøve. Det handler om å vise frem at hun gjør mer enn bare pasienttransport.

Siv Dolmen

– Du føler at du blir satt mer pris på, på en måte, sier pasientportøren Elisabeth Jasmine Misund.

Fra trilling til stikking

I løp av arbeidsdagen kan pasientportørene bli funnet rundt om på hele huset, der de frakter pasienter fra en sengepost til en annen.

• Gratulerer med dagen, portører!

Pasientportøren Marte Mortensen får et pling på telefonen. Et nytt oppdrag har kommet inn.

På vaktrommet til portørene har de en operasjonssentral, der deres oppdrag blir bestilt og videre fordelt. Når portørene får et nytt oppdrag dukker det opp som et varsel på en app de har på telefonen.

Siv Dolmen

– Skal vi se, der fikk vi pasient i seng. Vi fikk haster. Og haster, da skal vi helst gå med en gang. Det er ikke sånn ta vi må løpe, men gå med en gang, sier Mortensen.

– Er det noe som heter superhaster? 

– Ja, det er noe som heter kritisk. Da løper du, sier Mortensen. 

Både hun og de andre pasientportørene må kjenne til sykehusets kriker og kroker godt. Det får Marte Mortensen skryt for av pasienten som hun frakter.

Pasientportøren Marte Mortensen slår alltid av en prat med pasientene som hun frakter fra A til B.

Siv Dolmen

– Vi har ikke funnet helt fram enda, så tør du å si det? Nei da, jeg liker å tro at jeg vet hvor jeg skal. Da blir det heistur. Du er ikke redd for å ta heisen? spør Mortensen.

Selv om det fortsatt går mye i frakting av pasienter er Mortensen begeistret over de nye oppgavene. Hun forteller at pasientkontakten blir enda mer tydelig.

{s1}

– Når vi tar blodprøver, så kan det gå ganske fort, men det er det at man er såpass nær dem at da begynner de å spørre om ting. Når man kjører dem, blir det en litt annen sak, sier Mortensen.

Før Mortensen forlater pasientene, sørger hun for at de har alt de trenger. Her forklarer hun pasienten hvordan TV-en på rommet fungerer, og spør om hun vil ha en kaffe.

Siv Dolmen

Portørene går i en ni-ukers turnus, der de blir satt opp hver tredje helg til å ta blodprøver. I løpet av de ni ukene har de totalt syv nattevakter fra klokken 05.20 til 07.20. Dette dekker mandag til søndag.

Foreløpig har det ikke vært noe frafall på disse vaktene.

Pasientportøren Elisabeth Jasmine Misund deler sin kunnskap om blodprøvetaking etter å ha trent seg på sykepleieren Chaimae Bouiri, og gjennomført blodprøven på to og et halvt minutt.

Pasientportøren Elisbeth Jasmine Misund forteller at man ikke alltid kan finne blodårene i armene, derfor har de nå ekstraundervisning i stikking, for å bli trygge på å finne blodårer andre steder på kroppen.

Siv Dolmen

– Det er litt for å sjekke min status i forhold til hvor fort man gjør det, men det kommer jo helt an på pasienten. Noen pasienter kan du bruke fire-fem minutter på, sier Misund.

Selv om det er stas å ha en god tid på blodprøvetaking, forteller hun at man aldri må haste for å få en god tid.

– Man skal aldri stresse blodprøvetaking. Man skal ikke bare stikke for å stikke. Man skal være sikker på at her treffer vi, sier hun.   

Dunk, sa det i rørposten

På medisinrommet møter vi forsyningsportøren Mariann Kilde. Før hadde hun ikke lov til å gå over dørstokken til medisinrommet. Nå har hun fått dispensasjon som følge av prosjektet.

I gangen kan man se et rødt lys blinke. Et varsel på at det har kommet ny rørpost fra apoteket med medisiner som Kilde skal sortere. Dette gjør hun flere ganger daglig.

Forsyningsportør Mariann Kilde henter rørpost flere ganger om dagen. Når den ankommer kan man høre et dunk og se et rødt lys blinke der rørposten ankommer.

Siv Dolmen

– Mange spør hvordan en portør skal kunne håndtere medisiner. Min rolle er ikke å utlevere eller håndtere medisiner overfor pasientene, sier Kilde.

Hun viser til databasen inne på medisinrommet og forteller at hun ikke har noe ansvar for å bestille inn medisiner. Hun tar dem ut av rørposten, skanner dem inn og får opp en melding om hvilken hylle de skal plasseres i.

– 08C6, den skal dit. Det er slike oppgaver jeg gjør ofte, sier hun.

Forsyningsåportøren har lært mye om medisinene inne på mdisinrommet. I datasystemet får hun opp all informasjonen hun trenger om preparatene og hvor de skal plasseres.

Siv Dolmen

Uten autorisasjon til rommet hadde hun heller ikke fått lov til å hente rørpost, selv om den hadde forblitt forseglet.

– Jeg ser at det letter mye av arbeidstrykket for sykepleieren. Ved at jeg bruker tid på å tilrettelegge på medisinrom og blant annet sjekker beholdningen av ulike preparater, gir vi sykepleierne tid til å jobbe mer pasientnært, sier Kilde.

I tillegg til medisinrommet har Kilde fått ansvar for å forsyne og kontrollere akuttrallen. Den inneholder utstyr man har behov for om det skulle forekommet en akutt situasjon.

Her kontrollerer Kilde akuttrallen, som alltid er med i beredskap når det skjer en akutt situasjon. Det er ikke alltid den brukes, men den er likevel alltid med. Da må alt av utstyr være på stell, og det sørger hun for.

Siv Dolmen

Man skulle tro at å forsyne en slik tralle med utstyr allerede var på oppgavelisten til en forsyningsportør, men det er altså helt nytt. Trallen inneholder et medisinskrin, noe som krever særskilt autorisasjon og tilgang til medisinrommet.

Kilde sørger også for at blodprøvetrallene har rett utstyr. Det er her pasientportørene henter sitt utstyr når de skal ta blodprøver.

Siv Dolmen

Graver fram potensial

I tillegg til at prosjektet på Ahus bidrar til oppgavedeling og avlasting for sykepleierne er det også et kompetanseløft for portørene, mener seksjonslederne og portørene selv.

Under opplæringen fikk portørene gode strålende tilbakemeldinger, de var forberedte og engasjerte, fortelle pasientportørenes seksjonsleder Håvard Kvinge (f.v)

Siv Dolmen

Mange er ikke klar over at flere og flere portører får fagbrev, med tanke på at det ble åpnet opp for fagbrev så nylig som i 2016. Derfor er det viktig å bruke portørenes fulle helsefaglige kunnskap og kompetanse, mener seksjonslederen Håvard Kvinge.

Alle portørene som deltar på prosjektet har enten tatt fagbrev eller går på fagbrevkurs. I tillegg har de alle gjennomgått opplæring i sine nye arbeidsoppgaver. Denne bestod av en mer omfattende praktisk del, og en teoridel på samme linje som all annen opplæring på sykehuset.

Charlotte Johnsen, seksjonsleder på infeksjonsavdeling, peker på at fagbrevet i seg selv ikke gjør deg egnet til å ta blodprøver. Det er opplæringen som avgjør hvilke portører som kan ta blodprøver, og oppgaven er basert på frivillighet for dem. 

– På Ahus fikk sykepleiertjenesten ansvar for blodprøver for 15 år siden, i 2008, da vi flyttet inn det nye sykehuset. På mange andre sykehus er dette relativt nytt. Sykepleierne trenes i venepunksjon (*1), men har ikke blodprøver i sin læreplan, sier Johnsen.

{s2}

Pasientportøren Elisabeth Jasmine Misund sier seg enig, og mener at slike oppgaver vil styrke kompetansen i portøryrket.

– Yrket har fått et løft etter at det ble fagutdanning med fagbrev. Jeg mener ting som å ta blodprøver kan løfte faget ytterligere, sier Misund.

Portørene og seksjonslederne sier seg også enige i at det finnes mye mer pontensiale og kompetanse som kan avdekkes i yrket.

Dina Walmann er portørlærling, og er nå utplassert på infeksjonsavdelingen for å prøve seg på portøroppgavene som er omfattet i prosjektet. Alle lærlingene skal være utplassert på avdelingen etter tur.

Siv Dolmen

– Portørene kan være et viktig supplement i sykehushverdagen nå når eldrebølgen kommer for fullt. De kan blant annet bistå i tunge stell hvor det kreves flere pleiere for holde pasientene. Jeg tror at det er mange oppgaver man kan komme langt med i helsevesenet ved å ville pasienten og andre vel, sier Johnsen.

Usikker fremtid

Til tross for at alle parter ser ut til å være fornøyd med prosjektet, er det fortsatt usikkert hva det vil bringe i fremtiden. Prosjektet er under evaluering og skal til slutt resultere i en erfaringsrapport.

{s3}

Det er budsjettert med midler for prosjektet i 2024, men utover det er prosjektets fremtid fortsatt usikker.

Gjennom prosjektet har portørene blitt mye mer integrert i arbeidsmiljøet på avdelingen. Nå kjenner portørene og sykepleierne hverandre ved navn, og jobber for et felles mål.

Siv Dolmen

– Prosjektet må sees på som hva det er. Det er et småskala-prosjekt, som i stor grad er drevet av oss. Det er ikke et overordnet prosjekt på mandat fra sykehusledelsen, og styres ikke av formelle tidsfrister. Oppgavedeling bør finne sted der det er høy arbeidsbelastning, og jeg hadde håpet vi var kommet lenger, for å hjelpe flere avdelinger, sier seksjonslederen Johnsen.

• Lavlønte står i matkø: Dette krever Fagforbundet i lønnsoppgjøret til våren

Seksjonslederne ønsker ikke å kommentere på om flere arbeidsoppgaver vil ha noe å si på lønna til portørene.

– Det er opp til andre enn oss å vurdere, sier Johnsen.

*1 Venepunksjon er punksjon av en vene med en nål. Dette kan gjøres for å ta en blodprøve, eller for å sprøyte noe inn, for eksempel legemidler, næringsstoffer, blod, bloderstatningsstoffer eller kontrastmidler.

*2 Oppgavedeling kan brukes synonymt med oppgavefordeling og oppgaveforsyning. Det handler om rasjonell omfordeling av oppgaver, der målet er bedre dekning av personell og bedre utnyttelse av de tilgjengelige menneskelige ressursene.