KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

Jonas Gahr Støre varslet nylig at Arbeiderpartiet vil gå til valg på en omfattende tillitsreform i offentlig sektor. Også de andre rødgrønne partiene og fagbevegelsen har tatt til orde for en slik reform. Får vi et nytt flertall etter valget neste år, kan det derfor være duket for at markedstenkningen må vike for en ny måte å styre offentlig sektor på.

• Aline spurte barnevernet om de kunne ta vare på henne. Hun kom aldri hjem etter det

– De rødgrønne partiene skal ikke få lov å glemme at en tillitsreform også må gjelde barnevernet, sier forfatter av den ferske rapporten «Barnevern i markedsliberalismens tidsalder» og rådgiver i alliansen For velferdsstaten, Cathrine Strindin Amundsen.

Hun håper et rødgrønt flertall vil gjøre alvor av det de har sagt de vil gjøre. Og at rapporten kan hjelpe politikerne litt på veien når de skal meisle ut en ny modell.

– Jeg har forsøkt å forstå barnevernet. Beskrive hvor vi står i dag og peke på noen hovedstolper i en framtidig tillitsmodell.

• Tidligere barnevernsleder fyrer løs mot budsjettkutt i ny spenningsroman

Ikke nådd målene

Barnevernsreformen i 2004 skulle sikre bedre faglig og økonomisk styring av barnevernet, likeverdige tilbud i hele landet, bedre samarbeid og bedre tjenester i kommunene og faglig videreutvikling av tjenestetilbudet. Men målene ikke er nådd, slår rapporten fast. Tvert imot er det de mest sårbare barna som sviktes mest i dag. Amundsen gir måten barnevernet er organisert, finansiert og ledet på, skylda for det. New Public Management-tenkningen der alt måles og telles, og tjenester bestilles og kjøpes i et konkurransemarked med stort innslag av kommersielle aktører, gjennomsyrer barnevernsfeltet, men duger ikke.

– Barnevernet har utviklet seg til et «markedsbarnevern». Den delen av systemet som er knytta til kjøp, salg og konkurranse er så framtredende og stor at det påvirker hele barnevernets arbeid, sier Amundsen, som mener markedsbarnevernet må erstattes med det hun kaller «samfunnsbarnevernet».

{f1}

Må fases ut

– Ditt hovedbudskap er rett og slett at det er nødvendig å skifte ut dagens system skal kvaliteten på barnevernet bli bedre. Men hvorfor fungerer markedsmodellen dårlig?

– Markedsstyringen ligger både i at den private og kommersielle andelen av barnevernet er blitt veldig høy, og i markedsretting av det offentlige barnevernets egne tjenester, sier Amundsen, som peker på at selve målet for Bufdir som fagdirektorat er å standardisere, strømlinjeforme og kvalitetssikre hele barnevernets faglige praksis.

– Rammene rundt førstelinjas arbeid legges jo der. I systemene, i finansiering, i ledelse, i organisering. Summen av det blir mindre faglig tillit til førstelinjen. Det blir mindre handlingsrom. Samtidig som barns og familiers medvirkning holdes fram som viktig i alle politiske dokumenter, har vi et system som nærmest strider mot tankegangen om at ungenes egen stemme skal bli hørt.

• Røde kommuner privatiserer mindre enn blå kommuner

Ikke valgfrihet

Amundsen trekker fram at det offentlige har valgt å holde seg med lav beredskap i institusjonsbarnevernet i forhold til behovet. Dermed finnes ofte ikke rett plass til barn som trenger hjelp.

– Ergo så tar man det som finnes innenfor rammeavtalene, eller så går man ut og kjøper tjenesten som enkeltkjøp. Det kan være både ideelle og kommersielle, men veldig ofte kommersielle. De lokale barnevernstjenestene har ikke noe reelt valg. De må ta det Bufetat tilbyr. Da er spørsmålet hvilken valgfrihet og medvirkning som ligger i en sånn prosess.

Barnevernsansatte må bli bedre på dokumentasjon og rapportering. Helsetilsynet har dokumentert at det er viktig og en mangel.

– Men vi må også snakke om hva som er tilbudet i enden av beslutningene. For det hjelper lite at de gjør en god utredning og finner det rette tiltaket for en familie og en unge om tilbudet ikke finnes.

• «Det er ikke noe galt i å tjene penger hvis du driver en kiosk, men litt mer underlig om det er barnevernsbarn som er bedriften din»

{u1}

Mer å spille på

Fagorganisasjonene snakker ofte om at vi må ha et breiere tiltaksapparat. Mye ligger nettopp der, mener Amundsen.

– Vi trenger et system og et barnevern som understøtter kjerneoppdraget, som faktisk er å hjelpe unger og familier, ofte med sammensatte problemer. Da må det være mulig å tenke mer helhetlig og å samarbeide. Systemet nå ligger langt bedre til rette for sammenlikning enn samhandling.

– Hva mener du med det?

– I konkurranse skal det sammenliknes, og man skal vinne. Hele anbudssystemet, pluss at det kjøpes inn tjenester fra kommersiell virksomhet i det kommunale barnevernet, gjør at konkurranselogikken overstyrer samarbeidslogikken, som handler om at ressurser må møte hverandre.

– Det å ha plasser stående tomme, sånn at det kunne vært et apparat der ute som kunne vært mer treffsikkert i forhold til ungenes behov, vurderes som kostnadsdrivende. Derfor driver man med lavest mulig beredskap sjøl så ikke mye står tomt.

Svingninger i markedet

Markedstenkningen preger Oslo Economics analyse ( 2019) av konkurranseforholdene i markedene for barnevernet. Her sammenliknes svingningene i antall barn som har hjelpebehov med variasjonen i etterspørsel i kraftmarkedet og i kollektivtrafikken.

– Da tenker jeg at vi har kommet veldig langt i markedslogikken overfor unger i barnevernet når det er en farbar måte å argumentere.

På den andre siden står Barneombudet, helsetilsynet, riksrevisjonen og barnevoldsutvalget. Alle sammen peker på at det barnevernet trenger, er bedre samarbeid og samhandling.

– Tjenestene må møte hverandre – folk må kunne jobbe sammen på tvers av ledere, på tvers av organisasjoner og arbeidsplasser. Det står ikke på dem som jobber i tjenestene – dette handler om verktøyene de har fått. Rammene rundt arbeidet deres.

Massiv kritikk

– Er disse rammene også forklaringen på at norsk barnevern får massiv kritikk fra mange hold, og at saker havner i EMD som har avsagt fellende dommer?

– Det er selvfølgelig sammensatt, og jeg har ikke hatt muligheten til å gå inn i de dommene, og har ikke kompetanse til det heller. Det ligger mye i forvaltning, jus og lovanvendelse, som også er en del av det barnevernet holder på med, sier Amundsen, som likevel mener det er grunn til å se nærmere på hvorfor saker ender i omsorgsovertakelse, eller hvordan samarbeidet har vært i alle sakene der barnevoldsutvalget konkluderer at det har gått skikkelig galt. Dessuten er systemet indirekte ansvarlig for alle flyttingene unger i barnevernet må tåle selv om de faglig sett ikke er til barnets beste.

Mangler basistilbud

Sånt skjer stadig vekk fordi vi ikke holder oss med et offentlig barnevern som har en beredskap.

– Det offentlig mangler også et basistilbud på flere av de områdene der barnevernet må levere tjenester. Derfor har heller ikke det offentlige kompetansen til å kvalitetssikre det kommersielle tilbudet, sier Amundsen, som drar en sammenlikning med helsevesenet for øvrig:

– Ville vi akseptert at «nei denne kirurgien er komplisert så det er det kun den kommersiell virksomhet som kan utvikle og drive med? Nei, det er akkurat som Barneombudet sier: Det offentlige må ha tilbud til de mest sårbare ungene innenfor systemet. I stedet kjøper man en skreddersydd løsning av en kommersiell aktør. Jeg mener det er fullstendig fallitterklæring at ikke barnevernet og spesialisthelsetjenesten sammen skulle greie hjelpe unger som har behov for det.

Samarbeid i høysetet

Hva kjennetegner samfunnsbarnevernet rapporten tar til orde for? På 1990-tallet hadde vi et lite og svakt barnevern, som kan betraktes som et umodent samfunnsbarnevern. Amundsen understreker at ingen vil tilbake dit. I dag er det et helt annet fokus på barns rettigheter, og det brukes langt flere ressurser på feltet.

– Men vi må fase ut anbudssystemet og inngå langsiktige rammeavtaler med ideelle aktører. Gjør vi det, vil ikke samfunnet ha behov for alle kostnadene som påløper med bare å holde byråkratiet i gang rundt anskaffelser. Da vil Bufdir bli et mer reint fagdirektorat, sier Amundsen og poengterer at det heller ikke skal være begrensninger i når det statlige barnevernet kan bistå og samarbeide med kommunene.

Tillit til ansatte

Grunnbemanningen må bli bedre og ressursene sildre ned til førstelinja der ungene er.

– I samfunnsbarnevernet må ressursene møte hverandre og samarbeidet stå sentralt. Det forutsetter også at man har tillit til førstelinja og utøvelse av faglig frihet. Altså at man ikke skal bindes opp i standarder og ferdige pakker.

– Men noen standarder må det vel være?

– Vi er langt forbi noen standarder i barnevernet. Det har alltid vært standarder i velferdstjenestene. Alle skjønner at det er lurt med gode rutiner som kan ettergås for sårskift. Barnevernet er et strengt lovregulert felt som må ha stringent praksis, for eksempel for bruk av tvang, og det må selvfølgelig dokumenteres. Men det trykket som er på standarisering og kvalitetssystemer i dagens barnevern, er ikke primært skapt for at kvaliteten inn mot ungene skal bli så mye bedre. Den er skapt for at man skal kunne sammenlikne og sette pris, sånn at økonomistyringa ikke går over styr.

• Etter 20 år forsto «Maria» hvorfor hun var så trist: – Det handlet om mamma og pappa

Erfaringskunnskap

Det er også en sterk føring at alt skal være kunnskapsbasert eller evidensbasert. Amundsen mener det er viktig at ansatte også får bruke erfaringsbasert kunnskap i fagutøvelsen.

– Hva er kunnskap og evidens? Er ikke det praktisk erfaring ute i yrket også. En nøkkel til godt samfunnsbarnevern er at den praktiske erfaringa veldig mange besitter, blir anerkjent. Samtidig må det selvsagt gis ressurser til at alle kan delta i fagutvikling.

– Tillitsvalgte i Bufetat opplyser at det gjøres et arbeid der for å samle inn praksisnær kunnskap som skal brukes i fagutvikling?

– Jeg er klar over at det skjer, og det er veldig bra. Men mulighetene deres til delta i sånn prosesser kunne vært mye større. Praksisnær utvikling av tiltak bør vær en integrert del av måten barnevernet jobber på og ikke prosjektbasert.

I skuddlinja

Amundsen opplever at barnevernsansatte kjenner seg igjen i virkeligheten rapporten beskriver. Hun mener det offentlige ordskiftet om svikt og mangler i barnevernet dreier seg for mye om førstelinja. At bare ansatte får mer kompetanse, og det blir mer jus og forvaltningskompetanse inn i masterutdanningene, så faller alt på plass.

– Jeg mener førstelinja ikke må finne seg i at det er dem som skal stå i skuddlinja nå. Tidligere har mantraet vært at den gode læreren avgjør om vi har en god skole. Nå avgjør den gode barnevernsarbeideren om vi har et godt barnevern. Men den situasjonen vi har i norsk barnevern med mye svik og svikt, både i alvorlige og mindre alvorlige saker, hviler absolutt ikke på førstelinja aleine. Det handler også om systemfeil.

Les mer om barnevern:

• Vold mot ansatte i barnevernet

• Ideelle aktører taper anbud

• Dropper søksmål mot barnevernsleder

• Barneombudet bekymret

• Aline kom aldri hjem

• Ansatte krever flere stillinger

Tillitsvalgt: – Systemkritikken er berettiget

Tillitsvalgte mener rapporten gir et godt bilde av svikten i barnevernet.

Bjørn Ingar Skogvang er i hovedsak enig i kritikken i rapporten, men mener bildet er noe mer nyansert.

Kai Hovden

– Jeg har lest rapporten og synes i all hovedsak den er veldig bra. Det er en utfordring for oss at barnevernet er styrt av markedsliberalistiske prinsipper. Det gjør at barna ikke får det tilbudet de kunne fått. Kritikken som kommer i rapporten er berettiget og den støtter seg på tidligere rapporter fra flere miljøer som peker på disse utfordringene, sier Bjørn Ingar Skogvang, virksomhetstillitsvalgt Fagforbundet Barne-, Ungdoms- og Familieetaten (Bufetat).

– Denne rapporten er noe av det bedre jeg har lest. Den belyser problemstillingene i barnevernet på en glimrende måte, sier Kjell Arne Lie, som jobber i barneverntjenesten i Horten kommune og leder faggruppe barnevern i Fagforbundet.

– En glimrende rapport, mener Kjell Arne Lie.

Werner Juvik

Negative følger

Lie sier seg helt enig i forfatterens hovedbudskap: Måten barnevernet er organisert og finansiert på fremmer ikke det bærende element i velferdssamfunnet, å sikre dem nederst ved bordet riktig og god hjelp.

– Kommersialiseringen har hatt negative konsekvenser for velferdstjenestene våre, og særlig barnevernet. Jeg klarer ikke forstå hvorfor vi lar fellesskapets penger som skal finansiere gode tjenester havne i lommene på enkeltpersoner, sier Lie.

Han mener eksemplene på at dagens markedsmodell ikke gir bedre tjenester er blitt for mange.

– Det er sant at det også gjøres mye godt arbeid. Men kritikken av det norske barnevernet kommer fra både Helsetilsynet, fra EMD (Den europeiske menneskerettighetsdomstolen) og andre kritiske røster. Alle tar ikke feil. Det er for mange historier som viser at barnevernet ikke gjør jobben godt nok, sier Lie, som også har jobbet i den private delen av barnevernet.

– Det er for mye fokus på å tjene penger i det private barnevernet. Min erfaring er at de etiske føringene kommer i bakgrunnen.

Mange mener økt kompetanse er viktig for å bedre kvaliteten på barnevernet. Lie har liten tro på at det vil løse situasjonen.

– Problemene forsvinner ikke selv om flere ansatte har master når inntjening og utbytte står i sentrum. Det som trengs er bedre tid til å undersøke og følge opp barn og familier. God organisering må bygge på hva barn og familier trenger av hjelp.

Bommer litt

Skogvang mener barnevernet må gå bort fra mye av den feilaktige tellingen som er i dag, fordi det telles på utførte oppgaver og ikke kvalitet.

– Samtidig er det slik at noen standarder er viktige. Vi må ha noen rettesnorer å jobbe etter, og ikke minst må arbeidet som gjøres dokumenteres. Det meste vi rapporterer er ikke noe vi nødvendigvis blir målt på, det er dokumentasjon for hvordan vi har jobbet med barnet, sier Skogvang som har litt problemer med å se hva man skal erstatte dette med.

Han stiller seg også spørrende til at rapporten betrakter standardisert forløp som en problematisk utvikling som fjerner det faglige skjønnet. Selv om det er rom for forbedringer, mener han kritikken her bommer litt.

– Det er en standardisering som ikke skal fjerne det faglige skjønnet, da det meste faglige en gjør er utenfor standarden.

Utvikler metoder selv

Men han er veldig enig i at evidensbasert kunnskap ikke er det eneste saliggjørende.

– I Bufetat bruker vi nettopp spisskompetansemiljøene for å samle inn praksisnær kunnskap som vi igjen bruker i kombinasjon med forskning og fagmiljøer for å lage metoder og modeller vi tenker kan være gode i Norge. Så her skulle jeg ønske rapporten også hadde med seg det arbeidet som gjøres. Vi importerer ikke bare metoder, vi utvikler de selv.

Skogvang trekker fram at det også gjøres mye spennende arbeid i Bufetat for å løse utfordringen knyttet til barn med komplekse behov, forbedring av byggene til barnevernet, kompetansesatsing og mye annet.

Han er tillitsvalgt for ca 1300 som jobber med dette til daglig.

– Jeg skulle ønske hun hadde kontaktes oss om en del av disse tingene så vi kunne nyansert det litt. Men hovedtrekkene i rapporten er gode og det er et veldig viktig tema. Barneverntjenester basert på marked er ikke bra. Vi ønsker oss mindre anbud og konkurranser og kanskje noe mer i retning av familievernet, hvor vi faktisk finansierer ideelle stiftelser over statsbudsjettet for å levere familievern, om vi ikke skal drifte alt selv.