Bjørg Aftret

redaksjonen@fagbladet.no

Siden 12. mars i fjor, da koronaviruset kom til landet med nordmenn på skiferie i Italia og Østerrike, har hjemmekontor blitt den nye normalen for svært mange. Bare arbeidstakere i såkalt samfunnskritiske yrker – som blant andre helsearbeidere, bussjåfører og renholdere – er fysisk til stede på jobb, samme sted som før pandemien.

Alle andre, det vil si alle som kan, har flyttet jobben hjem. Til stua, kjøkkenet eller soverommet. Til og med på badet har tre prosent av de spurte i en undersøkelse fra Australia opplyst at de jobber, om vi skal tro det de sier.

Det som i hvert fall er sikkert, er at arbeidslivet på bare noen måneder har endret seg totalt. Nå kommuniserer de fleste av oss digitalt. Til og med lunsjen og fredagspilsen blir avviklet via PC-skjermen. For et år siden var det nok ingen som trodde at vi skulle omgås kollegene våre på denne måten.

• Døden på skrivebordet: Betyr korona slutten for åpne kontorlandskap?

Utfordrende

– Da jeg ble sittende hjemme i mars i fjor, var det med to unger i stua, forteller Marie Nesset.

Hun bor på Inderøy og jobber med oppfølging av lærebedrifter og lærlinger. Arbeidsplassen ligger i Fylkets Hus på Steinkjer, en halvtimes kjøretur unna.

– Den første tida var krevende, ikke minst fordi ungene på sju og ti hadde hjemmeskole. De skulle både ha mat og hjelp til skolearbeidet.

Ektemannen, som har beredskapsansvar for ambulansetjenesten, dro på jobb.

– Det var utfordrende. Ikke minst slet ungene mine med å forstå at når jeg satt med «headset» på hodet, betød det at jeg var opptatt i møter.

Siden Marie også er rådgiver for yrkesopplæringen for frisører, restaurant- og matfag pluss salg, var jobben ekstra krevende de første ukene av pandemien. Frisørsalongene ble stengt, og lærlingene hadde ingen steder å gjøre av seg. Det samme skjedde også med elevene i de andre yrkesfagene.

{f1}

• Torbjørn Røe Isaksen: Hjemmekontor ikke et lovløst område

Mange hjemme

I starten av pandemien jobbet nær halvparten av alle yrkesaktive hjemme, viser en kartlegging basert på 950 respondenter over hele landet som analyseselskapet Kantar gjorde for Transportøkonomisk institutt (TØI).

Der kom det også fram at hele 47 prosent mente de var like effektive eller mer effektive på hjemmekontoret enn på sin vante arbeidsplass.

For Marie Nesset har det fungert fint å jobbe hjemmefra, særlig etter at ungene hennes igjen fikk komme tilbake på skolen.

– Jeg er vant til nettbasert jobbing og hadde allerede god erfaring med møter på Teams. Dessuten har det vært en fordel å sitte hjemme når SFO ble stengt og ungene kom tidligere hjem enn normalt, forteller hun og tilføyer:

– Det jeg savner mest, er den daglige praten med kollegene. Vi samarbeider greit på avstand og har digitale treff, men det blir ikke det samme. På den positive siden er jeg tvunget til å bli mer selvstendig. Riktignok er det krevende å holde arbeidstida – det er lett å logge seg på før og sette seg ned igjen om kvelden, sier hun.

• Sarah (19) er lærling på hjemmekontor: Slik jobber kommunen for å få tak i ungdommer

Jobber mer

En ny undersøkelse blant medlemmene i Tekna viser at fire av ti synes det er vanskelig å skille mellom jobb og privatliv på hjemmekontoret. Tre av ti sier at de jobber flere timer enn før, og åtte av ti svarer at egen produktivitet er uendret eller økt.

Så kanskje er det en grunn til å rope varsku?

– Ja, svarer direktør Pål Molander i Statens arbeidsmiljøinstitutt, STAMI.

For selv om mange setter pris på den fleksibiliteten jobbing hjemmefra innebærer, er ikke alt bare bra. Denne jobbhverdagen har også en risiko, mener han.

{u1}

– Det kan være fint med større kontroll over egen arbeidssituasjon, men over tid er faren stor for at forskjellen mellom jobb og fritid forsvinner. Det blir en ubalanse i livet. Når også arbeidsgivere kanskje forventer at fleksibiliteten må gå begge veier, og tenker at det er uproblematisk å ta kontakt om jobbrelaterte ting på sein ettermiddag og i helgene, mister vi det pusterommet vi så sårt trenger.

• Bankrådgiver på hjemmkontor: Når jeg løser en sak, er noen kunder så lettet at de begynner å gråte

Vil tilbake til jobben

Hjemmekontortilværelsen forsvinner nok ikke med det første. Fortsatt anbefaler regjeringen hjemmekontor for alle som har mulighet til det. TØI-undersøkelsen viser at hele 61 prosent har hjemmekontor fordi arbeidsgiver pålegger eller anbefaler dem det. Likevel – mange begynner å bli lei.

– Begeistringen for hjemmekontor har nok avtatt. Det viser seg at belastningen med å jobbe så mye alene tiltar over tid. Det gjør den selv om du i stedet for å mingle på jobben kanskje dekker et grunnleggende psykisk behov ved å gå tur med naboen. Men da blir jo ikke praten jobbrelatert. Når vi har så liten kontakt med kollegene våre, taper vi noe underveis, sier Pål Molander.

Det er altså slik at alt henger sammen med alt. I starten er alle med på dugnaden, men når dugnaden aldri tar slutt, er det vanskeligere å motivere seg. Over tid kommer derfor ulempene fram.

– Det er selvsagt for tidlig å konkludere. Men motivasjonen var nok høyere i april i fjor enn den er nå. Skal vi fortsette på samme måte mye lenger, blir det krevende, sier Molander.

Han mener vi på hjemmekontoret over tid kan få en svakere tilknytning til arbeidsfellesskapet. Det kan også lett skje at arbeidsgivere ser seg tjent med å viske ut skillet mellom en fast og en løsere arbeidstakerrolle, spesielt når arbeidstakere selv ønsker fleksibilitet. Fra et fagforeningsperspektiv er dette neppe noe å applaudere, mener Molander.

– Arbeidslivet og resultatene vi skaper sammen taper på at vi ikke lenger møtes ved kaffemaskina, sier STAMI-direktøren.

• Undersøkelse: Hjemmekontor har gitt vektøkning og dårligere helse

Kommet for å bli

Men hjemmekontor er likevel kommet for å bli. Også etter pandemien. En undersøkelse som Manpower gjennomførte blant 2150 yrkesaktive i Sverige, Finland og Norge, viser at 27 prosent av alle nordmenn som ble spurt, gjerne fortsetter å jobbe hjemmefra i en eller annen form etter pandemien. 19 prosent ønsker å fortsatt jobbe i en form for virtuelle team når normalhverdagen kommer tilbake. Nær halvparten av de spurte oppgir at de savner arbeidsplassen.

Tar hensyn

Også Hanne Bjerke (64) savner arbeidsplassen. Hun er innkjøpsrådgiver i Vestfold offentlige innkjøpssamarbeid. Nå er det en evighet siden hun har vært på kontoret i det gamle rådhuset i Stokke. I stedet er kontoret flyttet til firemannsboligen i Holmestrand.

Hanne Bjerkes kontor er flyttet til firemannsboligen i Holmestrand.

Werner Juvik

– Jeg flytter meg litt rundt. Fra kjøkkenbordet til sofaen og skrivepulten som står på gjesterommet, avhengig av om mannen min, som er pensjonist, er hjemme, forteller Hanne.

– Han tar hensyn, og legger gjerne turene til møtene mine på Teams, fortsetter hun.

Siden Hanne har digitale arbeidsoppgaver, spiller det liten rolle om hun er fysisk på jobb eller på hjemmekontor. Hun synes det er deilig å slippe lang reisevei.

– Jeg trives i mitt eget selskap, og siden nedstengingen er midlertidig har jeg bestemt meg for ikke å sutre. Dessuten er vi som kan jobbe hjemme privilegerte. All respekt til dem som ikke har den muligheten, og som møter smitterisikoen hver dag, sier hun.

Det er ikke alle forunt å ha hjemmekontor. Og det kan få konsekvenser, mener STAMI-direktør Molander.

– Det er en viss fare for at vi er med på å utvikle et hierarki, et A- og B-lag i arbeidslivet, sier han.

Han er redd pandemien kan ha vært med på å skape større avstand i arbeidslivet. Mens hjemmekontoristen har så stor frihet at han kan være på hytta og spenne på seg skia midt på dagen, må helsearbeidere møte på jobb til en krevende arbeidshverdag, og i disse tider med smittetrykk, uten så mange påvirkningsmuligheter.

• Fire av ti jobber fortsatt hjemmefra

Arbeidslivet forandret

Foreløpig vet vi likevel altfor lite om hvordan koronakrisen har påvirket arbeidslivet, og ikke minst arbeidsmiljøet. Men vi vet at mange, svært mange, hevder pandemien har forandret arbeidslivet for alltid. Heretter blir det færre fysiske møter, færre reiser og mer digital jobbing.

Samtidig kommer det ikke på tale å kvitte seg med kontorene, ifølge kontorekspertene. Ikke foreløpig, i hvert fall.

Men mange arbeidsplasser var allerede før pandemien i gang med å bygge om kontorene, til flere kreative møteplasser, til et annet arbeidsliv som også tar høyde for at medarbeiderne ikke er fysisk på jobben hver dag, men utfører noen av arbeidsoppgavene hjemme. «Hybridløsninger» kalles det som mange spår blir det nye arbeidslivet.

Men hjemmekontor setter spor. Tilbake til undersøkelsen i Tekna, så vitner den om at flere nå melder om både fysisk og psykisk slitasje etter alle disse månedene hjemme.

Bekymrete tillitsvalgte

– For hvor ble det av arbeidsmiljøloven? Sittekomforten? De tilpassede PC-skjermene? Avtalene de tillitsvalgte i samarbeid med arbeidsplassen i årevis har kjempet for? spør Trond Finstad, leder av Yrkesseksjon kontor og administrasjon i Fagforbundet.

Norske hjemmekontorregler er fra 2002 og overhodet ikke tilpasset en pandemisituasjon. Faktisk råder det full forvirring. Derfor har Fagforbundet sammen med andre LO-forbund pekt på flere mangler og bedt om en midlertidig ordning slik at arbeidsgivere og arbeidstakere vet hva de skal gjøre så lenge pandemien varer.

I møter med Arbeids- og sosialdepartementet har Fagforbundet bedt om klarere regler både for arbeidstid, arbeidsutstyr, arbeidsforhold og ikke minst ulykke- og skatteregler.

For hva er egentlig arbeidsgivers ansvar når arbeidstakerne sitter på hjemmekontor? Det lurer Finstad i Fagforbundet på. I tillegg deler han STAMI-direktørens bekymring for at arbeidstakerne vil miste lagfølelsen. Arbeidsplassen har nemlig en egenverdi både for personlig utvikling og som samlingsplass og kunnskapsarena, påpeker Finstad.

Undersøkelsen til Tekna avslører også at 28 prosent opplever en større grad av helseutfordringer og både fysisk og psykisk slitasje som følge av hjemmekontor. 35 prosent sier at de føler seg isolert eller ensomme, og 12 prosent svarer at de har følt seg så nedstemt at de har hatt behov for å snakke med noen om det.

• 2020: Et år fylt av frykt og yrkesstolthet

Risikofaktor

– Alenearbeid er en kjent risikofaktor. Når vi ikke får dekket vårt grunnleggende psykiske behov om sosial kontakt, viser forskningslitteraturen at risikoen for mildere psykiske lidelser øker. Dessuten er det krevende med fjernledelse, sier Pål Molander.

Han framholder at det er mye mer krevende å lede digitalt og med distanse. Det er to fallgruver man som leder kan gå i, enten at man følger opp så tett at det kan oppleves nærmest som overvåking, eller at lederen blir altfor distansert og oppleves som fraværende.

– Viktige faktorer som å oppleve tillit og muligheter til å påvirke eget arbeid virker best
i kombinasjon med sosial støtte og muligheter til å få og gi konstruktive tilbakemeldinger. Selv om vi nå er vant til digitale flater og å kommunisere på denne måten, blir det over tid vanskeligere å få til denne gode miksen når vi ikke får møte hverandre ansikt til ansikt, sier han.

Det er Hanne Bjerke enig i. I sommer møttes kollegene noen ganger for å spise lunsj ved Bygdetunet i Stokke. Nå er det av og til lunsj på Teams.

Hanne Bjerke prøver på å få arbeidsdagen hjemme så lik den på kontoret som mulig.

– Hvis jeg ikke slarver med kolleger på Teams i lunsjpausen, gjør jeg noe helt annet, som å lese ei bok, sier hun.

Selv om Hanne i prinsippet kan sitte hvor som helst og jobbe, har hun et stort behov for å møte på arbeidsplassen igjen. Også for fysiske seminarer og konferanser. Å delta på webinarer er ikke det samme.

– Vi kolleger spøker om at vi trenger et 14-dagers sosialiseringskurs den dagen vi får komme tilbake på kontoret igjen. Så ja – jeg ser fram til den dagen pandemien er over, for jeg er egentlig en sosial type, sier Hanne Bjerke.

– Det gikk fint i starten, men nå kommer slitasjen, sier psykologiprofessoren

Med hjemmekontor og så mye samvær bare i den nærmeste familien blir livet ensformig. Barn og voksne sitter oppå hverandre, og det er ingen forskjell på hverdag, helg og fritid.

Psykologiprofessor Fanny Duckert er redd vi ikke tåler dette stort lenger.

Psykologiprofessor Fanny Duckert.

Olav Olsen

– Må vi, så må vi. Men mange kjenner på stress og får lavere toleranse overfor de nærmeste. Vi mennesker er sosiale og trenger avbrekk i møte med andre. Nå mangler vi pausene der vi kan forlate hjemmet og få impulser fra andre arenaer. Før nedstengningen ble vi sett og fikk dekket våre behov på skolen, jobben eller i andre sosiale sammenhenger.

Noen fikser dette intense hjemmelivet godt. Langt verre er det for dem som er sårbare. For denne gruppen har pandemien ført til store problemer, som depressive tanker, depresjon og spiseforstyrrelser.

– Når jobbtilhørigheten blir borte etter måneder på hjemmekontor, får vi ikke den bekreftelsen mange av oss trenger. Da blir vi veldig sårbare, sier Duckert.

Hun mener det dessuten er et paradoks at hjelpetilbudet til folk som sliter, også foregår på skjerm.

– Skjermsamtaler er nødvendigvis ikke den kontakten vedkommende trenger, sier hun.

Psykologiprofessoren mener at ledere skal være oppmerksomme på at kommunikasjon utelukkende på e-post og møter på Teams og Zoom har sine baksider.

– Jeg har en følelse av at noen ledere har abdisert. Med kommunikasjon på digitale flater mangler vi mye av det nonverbale språket som vi trenger for å føle oss trygge. Denne kontakten holder ikke når du som leder ikke bare skal passe på at folk er produktive, men også ta vare på dem sosialt, mener Duckert.