NTB

Onsdag går LO og NHO i gang med forhandlingene om årets lønnsoppgjør. LO har to hovedkrav: Et generelt lønnstillegg til alle og et ekstra løft for dem med lavest lønn. Sistnevnte gjelder grupper som i fjor tjente under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, altså rundt 430.000 kroner.

Et slikt lavlønnstillegg har vært et krav fra LO i bortimot alle såkalte mellomoppgjør de siste årene. Likevel har avstanden mellom de lavest og de høyest lønte fortsatt å øke.

Tall fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) og Statistisk sentralbyrå (SSB) har vist at kjøpekraften til de lavest lønte har stått på stedet hvil de siste ti årene, mens de med middels lønn og særlig de ti prosentene med høyest lønn har hatt reallønnsvekst.

• Her er LOs krav i lønnsoppgjøret

En av fire

Selv om LO eventuelt skulle få gjennomslag for lavlønnskravet hos NHO, tviler LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad på at ulikhetstendensen vil endre seg dramatisk i år.

Forklaringen er enkel: Mens LO forhandler på vegne av store deler av det organiserte arbeidslivet, er mange av de lavest lønte arbeidstakerne verken medlemmer av et fagforbund eller ansatt i en bedrift med tariffavtale.

– Vi mangler dessverre ferske tall på dette, men statistikk fra 2012 viste at kun 25 prosent av de lavest lønte var dekket av tariffavtale. I dag er det grunn til å tro at det er ennå færre, for går vi tilbake til 2007 var tallet 40 prosent, sier Bjørnstad til NTB.

– Vi har i veldig liten grad virkemidler til å fange opp denne gruppen i tariffoppgjøret, fortsetter han.

– Treffer gruppen over

FAFO-forsker Bård Jordfald bekrefter dette bildet.

– Vi har ikke gjennomført noen nyere studier, men vi vet at mange av de lavest lønte jobber i bransjer der både organisasjonsgrad og tariffavtaledekning er lav, sier han til NTB, og trekker fram flere likhetstrekk i gruppen med lavest lønn:

* De jobber i tjenesteytende del av privat sektor.

* Mange av dem er unge, og mange jobber deltid, gjerne innen handel.

* Det er også en betydelig andel voksne over 30 år, typisk innen hotell og restaurant, bemanningsforetak, i taxi- og transportnæringen, eller frisørbransjen.

* De er i hovedsak norske, men en økende andel er utenlandske.

– Dette er det vanskeligste terrenget å organisere, og tilleggene som framforhandles mellom partene i arbeidslivet, treffer hovedsakelig lønnsgruppa som ligger hakket over disse, sier Jordfald.

• Nå tar eierne mer av verdiskapninga: Arbeidsfolk må få en større del av kaka, krever LO-lederen

Bekymret

Bjørnstad sier det er flere grunner til å være bekymret for todelingen av arbeidsmarkedet man nå begynner å se konturene av.

– Det norske samfunnet er i utgangspunktet ganske likt, men vi ser i verden rundt oss hva det betyr hvis forskjellene blir for store. Det bidrar til segregering av befolkningen, og det bryter ned tillit og demokratiforståelse i samfunnet, sier han.

– Heldigvis har vi i Norge ennå ikke kommet til punktet der dette virker nedbrytende, men det er grunn til å advare mot denne utviklingen, understreker sjeføkonomen.

Bjørnstad er også bekymret for at det uorganiserte arbeidslivet skal begynne å sette standard for den organiserte delen.

– Vi ser hvordan uorganiserte bedrifter i konkurranse med organiserte i enkelte bransjer presser gjennom en forståelse av at tariffavtalene må svekkes. Det er urovekkende, sier han.

Allmenngjøring

Ideelt sett ser LO at økt organisasjonsgrad er «førstelinjeforsvaret» mot økt ulikhet. Et mer organisert arbeidsliv er også et ønske fra arbeidsgiversiden NHO.

Der dette ikke når fram, er det imidlertid behov for andre tiltak, mener Bjørnstad.

– Hvis vi mislykkes i å gjøre noe med organiseringsgraden må vi se på allmenngjøring som redskap. Vi har allerede gjort dette i byggebransjen, renholdsbransjen, elektrobransjen og nå sist hotell- og restaurantbransjen, sier han.

– I tillegg må vi styrke arbeidslivssentrene, straffe dem som begår arbeidslivskriminalitet og se på kompetansepolitikken, sier Bjørnstad.

• LO vil kjempe for de lavlønte i lønnsoppgjøret. Her overleveres kravene