OLA TØMMERÅS

ola.tommeras@fagbladet.no

Som fagforeninger flest har sporveisforeningen, eller formelt Oslo sporveiers arbeiderforening (OSA), eksistert for sine medlemmer. Men denne foreningen har mer enn tariffer og arbeidernes rettigheter på merittlista. Uten OSA ville ganske sikkert Norges hovedstad sett annerledes ut – uten både trikker og skinner.

HISTORISK: Ove Tønnessen fører Ljabru-trikken, en gang på 70-tallet.

Privat

Skulle byttes ut

– Ville egentlig hovedstaden vært den samme?

– Det tror jeg nok ikke, sier Ove Tønnessen, som i dag er pensjonisttillitsvalgt i OSA. Slagene om trikken og hovedstadens infrastruktur begynte for alvor for 59 år siden. Han har vært med i femti av dem.

Tønnessen entret Kolsåsbanen – Avløs-basen – som konduktør i mars 1966. Da var det allerede vedtatt å fase ut trikken til fordel for moderne dieselbusser.

{F1}

Skrotet vedtaket

Vedtaket om å skrote trikkene i Oslo ble aldri effektuert, i motsetning til i Bergen der trikkevognene ble dumpet i byfjorden i 1965.

I Oslo vant trikkeforkjemperne fram. Skroting ble utsatt, og på midten av 70-tallet ble vedtaket strøket. Men det skjedde ikke av seg selv. OSA sto i kampens midte, som lobbyist med tyngden av mer enn 80 prosent organiserte blant de sporveisansatte.

125 ÅR: Fagforeningen Oslo sporveris arbeidsforening er 125 år i år. Ove Tønnessen har vært med i 50 av disse årene. Han forteller om kampen for både trikken og de ansatte.

Ola Tømmerås

Begynte samme dag

Den unge Tønnessen meldte seg på Oslo sporveiers personalkontor senvinteren 1966. Han var skolelei og tenkte å skaffe seg jobb fram til sommeren.

– Kan du møte på kurs klokka 17 i kveld? spurte personalansvarlig. Det kunne han. Siden har han vært der.

Dette var fire år før den store kollektivtrafikkstreiken i 1970 – en streik som skulle forme fagforeningens framtid.

• Her kan du bo i et jaktslott på øyperle

Samlet på nettene

Fagbladet lar Tønnessen begynne sin historie nettopp den turbulent høsten 1970.

– Året før hadde avgangsfrekvensen for sentrumstrikkene blitt redusert på dagtid, og ansatte var satt opp på delte skift – et i morgenrushet og et på ettermiddag/kveld, forteller han. Slik skulle trikken drives billigere. Konflikten var i gang.

– Den høsten leide vi Saga kino på nattestid og kalte inn til møte etter at de siste trikkene var parkert. Slik kunne flest mulig delta, minnes Tønnessen. Det var natt. Saga kino ble fylt opp. Folk var forbannet.

Streiken samlet

19. oktober 1970 gikk de sporveisansatte ut i streik. Alle trikker i Oslo stoppet i 16 dager.

Streiken ble en vekker for mange, også Ove Tønnessen.

– Jeg var egentlig ikke politisk engasjert og hadde ikke noe forhold til fløyene i fagforeningen. Det var én for Arbeiderpartiet – en fløy med sterk partilojalitet – og en med NKP-folk. Etter streiken sto vi samlet, forteller Tønnessen.

Han ble også klubbleder og ganske snart valgt inn i styret i OSA. Der satt han mens det stormet som verst for skinnegående transport i Oslo på 70-tallet.

Redning fra Düsseldorf

I 1976 måtte det på ny jobbes for å redde trikken. Materiellet var gammelt. Store investeringer var påkrevet, og utfasing var jo for lengst vedtatt. Mange mente busser kunne gjøre jobben bedre.

– Da fikk vi opp en leddtrikk fra Düsseldorf for å vise fram. Den hadde automatisk åpning av dører, moderne førerplass og komfortable seter. Politikere var imponert, forteller Tønnessen.

Vinden snudde til trikkens fordel.

– Faktisk fikk vi god hjelp av Høyre den gangen, minnes han,

Resultatet ble at Oslo bestilte 40 tilsvarende trikker som testtrikken fabrikken i Düsseldorf hadde sendt nordover. Alle 40 er fortsatt i tjeneste. De fleste av trikkene ble produsert på Strømmen verksted på lisens fra Düsseldorf, og de holder fortsatt.

Sparekrav

80-tallet startet med krav om å spare penger.

– Det ble mange runder med rasjonalisering, forteller Tønnessen. Sporveien gikk over til enmannsbetjente vogner og ubetjente småstasjoner på T-banen.

Tønnessen tok jobben med å regne på bonuser og kompensasjoner for de ansatte. Regnearkene har han fortsatt.

– Det at vi effektiviserte, betød mye for å redde trikken. Vi kunne påvise at det ble mer økonomisk gunstig enn buss, forteller han.

Kan ikke hvile

Rune Aasen er leder av OSA i dag. Det har han vært mens Høyre og Frp styrte og delte Sporveiene opp i et titalls små selskaper der alle bestilte fra alle. Daværende samferdselsbyråd Jøran Kallmyr (Frp) startet en anbudsprosess for å la private overta. Men før han fikk fullført, mistet Frp byråden for samferdsel til Venstre etter valget i 2011.

– Vi fikk Venstre med på laget. Byråd Ola Elvestuen og senere Guri Melby lot oss bestemme selv. Da beviste vi at vi kunne drifte minst like effektivt som private, bare vi fikk fred, forteller Aasen.

Sporveien er i dag kåret til et av verdens mest effektive kollektivselskap, og skal snart kjøre med nye trikker. OSA har hele veien stått sentralt i utviklingen, men 125-åringen hviler ikke.

– Det kommer nye kommunevalg. Risikoen er der for nye forsøk på å tukle med sporveien, sier Rune Aasen.