Fra grasrota

Kjenner du en radikal, populistisk, ufaglært kommunist?

2018121011271520181212130646
TA SRPÅKET TILBAKE: Vi må ta språket vårt tilbake og sørge for at arbeiderklassens språk ikke drukner i skravlekassen, mener grasrotstemme Ole Roger Berg.

TA SRPÅKET TILBAKE: Vi må ta språket vårt tilbake og sørge for at arbeiderklassens språk ikke drukner i skravlekassen, mener grasrotstemme Ole Roger Berg.

Illustrasjon: Øivind Hovland

Arbeiderklassens ord forsvinner og begrepene våre får en ny betydning. Vi må ta språket vårt tilbake.

Bussjåfør i Trondheim

I det siste har jeg tenkt over alle ordene våre som med tiden har fått en negativ klang og på alle ordene våre som plutselig betyr noe annet enn hva de gjorde før. Og ikke minst har jeg tenkt på hvordan noen misbruker ord for å forskjønne virkeligheten.

Alle har vel hørt at Høyre vil modernisere arbeidsmiljøloven, men det er løgn. De vil reversere loven og svekke en lov som er laget for å beskytte arbeiderne. Det er ikke modernisering de driver med. Det er bakstreversk.

Norsk politi er noe av det regjeringen ønsket modernisert. Det har resultert i nærpolitireformen, som i senere tid er blitt det mest groteske eksemplet på et ord som dekker over hva som egentlig skjer. Nærpolitireformen skal effektivisere politiet og gi bedre tjenester til folk, men flere har gjennomskuet spinndoktorens ordmanipulering og tatt til motmæle mot den sentraliseringen som egentlig foregår.

Positiv klang

Så har vi de ordene som har fått en negativ klang, som for eksempel «radikal». I dag forbindes mange ordet med noe negativt. Ordet kommer av det latinske ordet «radix», som betyr «rot», som i røtter. Da jeg var ung, hadde ordet radikal en positiv klang. Vi som var radikale ville ha positive endringer i samfunnet både for arbeidere, kvinner og andre grupper uten særlig mye makt.

Nå brukes ordet om folk som skaper terror og frykt. I dag lages det også handlingsplaner mot radikalisering.

Her er fire endringer som kan gi én million nordmenn bedre pensjon – hvis venstresida får flertall

«Populisme» er et annet ord som av mange brukes om noe annet enn sitt opphav. Ordet kommer av latin og betyr folk. Det er en politisk strategi blant partier og bevegelser som påberoper seg å representere folket, altså grasrota, framfor eliten. Med andre ord går populisme ut på å ta hensyn til folket.

I dag er populisme derimot blitt til et skjellsord som brukes som en hersketeknikk for å utdefinere politiske motstandere.

«Fy» ord

Og så har vi kommunisme, da. Det ble til et «fy» ord under den kalde krigen. Men kommunismens grunntanke er faktisk ganske vakker: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov».

Og det er nesten ingen som bruker ordene kapitalisme eller kapitalist lenger. Det til tross for at dette et to meget presise beskrivelser av vårt nåværende økonomiske system og de som nyter fruktene av det.

Nye ord skaper avstand

Så har vi de ordene som brukes feil. «Migrant» brukes for eksempel ofte i stedet for «flyktning.»

Arbeiderpartiet har fått sitt eget migrasjonsutvalg, og de har lagt fram sine planer som skal stramme inn på flyktningpolitikken. Det er ikke så enkelt å rakke ned på en som har flyktet fra krig og forfølgelse. En migrant blir derimot ofte assosiert med en lykkejeger. Det blir derfor mer positivt å referere til en migrant framfor en flyktning.

Ellers er det ingen som snakker om «problemer» lenger. Nei, nå har vi bare «utfordringer». Det høres mer positivt ut.

Og hva med «skattebyrde»? Skatt er en måte å fordele godene på i vår velferdsstat, og det er helt nødvendig for at alle skal ha tilnærmet like vilkår. Skatt er ingen byrde, men et redskap til fordeling.

Lenger, ikke viktigere

Vi har også de ordene som jeg mener blir misforstått. Høyere utdanning, for eksempel. Ja, for hva betyr det? Det høres veldig viktig ut. Men da må vel noen ha lavere utdanning også. Betyr det at en type utdanning ikke er verdt noe eller at den er mindre viktig?

– Barnevernsansatte med bakgrunn fra høyere utdanning kan bidra til å skape en språklig barriere med foreldre

Vi må heller si at noen har lengre utdanning enn andre, ikke at den er viktigere. Vi trenger folk med alle slags utdanning, og vi trenger fremdeles noen uten formell kompetanse for å få dette samfunnet til å gå rundt.

«Ufaglært»

Og så har vi det verste ordet jeg vet om, nemlig «ufaglært». Flere både skriver og snakker om ufaglærte arbeidere, altså noen av våre kollegaer som ikke har et papir på at de har bestått en fagprøve. Men at de mangler papir på sin kompetanse, betyr ikke at de er dårlige i faget sitt.

Flere av disse kollegene har så mye realkompetanse at de er bedre i faget sitt enn en som nettopp har avlagt fagprøve.

Endelig kan du søke om å ta fagbrev på jobb med full lønn

«Ufaglært» er en nedverdigende betegnelse som vi må slutte å bruke. De kan heller kalles arbeidere uten formell kompetanse. På den måten understreker vi at de kan ha mye realkompetanse.

Vi må ta språket vårt tilbake

Det er noen som stjeler språket vårt. I hvert fall betydningen av ordene våre, og det kan vi ikke godta.

Vi må ta språket vårt tilbake og sørge for at arbeiderklassens språk ikke drukner i skravlekassen. Språk er makt.

Kommunismens grunntanke er faktisk ganske vakker: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov»