Fra grasrota

Mange brannfolk jobber deltid, de utsettes for traumer, og de rykker ut på stadig flere helseoppdrag

2019071008145120190710081936
IKKE BARNEMAT: Det er ikke akkurat barnemat det disse brannfolka går gjennom, skriver grasrotstemme Gunhild M. Kvåle.

IKKE BARNEMAT: Det er ikke akkurat barnemat det disse brannfolka går gjennom, skriver grasrotstemme Gunhild M. Kvåle.

Illustrasjon: Øivind Hovland

Kjære brannfolk, dette er en hyllest til dere.

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Jeg opplever at vi ofte glemmer en yrkesgruppe som vi er totalt avhengige av, nemlig brannfolkene. De fleste av oss ønsker og av og til krever et brannvern som er på pletten like etter at vi har tilkalt dem. Men hvor mye vet vi egentlig om hvordan arbeidet deres er?

Vet for eksempel dere at de fleste brannfolk er deltidsansatte? Når vi snakker om deltidsstillinger, tenker nok flere av oss på helsesektoren. Men dette er altså utbredt blant brannfolk også, særlig på små plasser. Selv om de har sin hovedarbeidsplass et helt annet sted, i en privat bedrift eller i en annen kommunal avdeling, må de forlate den øyeblikkelig når alarmen går. De må altså være ytterst fleksible, og de må ha en arbeidsgiver som forstår at de plutselig kan forsvinne fra hovedarbeidsplassen sin.

Det er også slik at det meste av opplæringen av de deltidsansatte skjer internt. Det er et stort ansvar å legge på skuldrene til brannsjefen og nestkommanderende. For det er ikke akkurat barnemat det disse brannfolka går gjennom.

Stortinget har bevilget 45 millioner til fagskole for brannfolk. Ingen vil si hvorfor ingenting har skjedd

Traumer

De må gjennom fysiske tester for å klare å utføre arbeidet, og de må gjennom kunnskapstester for å vite hva slags branner som krever hva av dem. I distriktene er også ganske vanlig at brannvesenet er først på hendelsesstedet ved branner og ulykker. Det vil si at de også må kunne det helsepersonell egentlig har ansvaret for.

I tillegg er redningspersonell utsatt for dobbelt så mye posttraumatiske stresslidelser (PTSD) som folk flest. Det viser internasjonal forskning som NRK skrev om i 2018. En militærpsykolog sier i intervjuet med NRK at det er større sjans for å utvikle PTSD ved å være vitne til en ulykke enn det er å være utsatt for selve ulykken.

Brannfolk, i likhet med ambulansepersonell, vet ikke alltid sikkert hva som vil møte dem på hendelsesstedet. Tenk å ha en jobbhverdag hvor det som til dels er uforutsigbart er det eneste forutsigbare man har. For å takle dette år etter år, trengs en sterk psyke og et godt støtteapparat.

Branninspektør redder liv før ulykken skjer

For trangt budsjett

Hvem er det som da har ansvar for å være støtteapparatet til brannfolk? Igjen faller nok det ansvaret som oftest på brannsjefen. Og det er ikke bare å debriefe brannfolka rette etter en ulykke. Dette må følges opp over tid, noe som ikke kan være enkelt hvis brannfolka er på andre arbeidsplasser det meste av tiden.

Kan ikke brannsjefen bare kalle inn de berørte konstablene i ny og ne, da? spør du kanskje. Jo, de kunne brannsjefen ha gjort hvis budsjettet tillot det. Stadig vekk opplever etater å få sine budsjett skåret inn til beinet samtidig som arbeidsmengden øker i takt med ansvaret.

Har ikke råd

Jeg er dypt takknemlig for den innsatsen brannfolka gjør og den faglige kompetansen de har i kommunen min Kvinnherad i Hordaland. Dette fikk vi nok en gang bevist i løpet av et døgn i mai. Da måtte mange frivillige brannkonstabler i kommunen hanskes med to skogbranner, en husbrann og et branntilløp på et sykehjem.

Sammen med industribrannvernet dro brannfolka dette i havn. Det vi «vanlige» ansatte tar for gitt, som rene arbeidsklær, hviletid og pauser, var noe de ikke kunne tillate seg. Innimellom disse hendelsene ble det ikke store tiden til debriefing fordi man i stedet prioriterte at alt teknisk utstyr fungerte som det skulle.

I tillegg til at jeg er dypt takknemlig over innsatsen de gjør, har jeg så stor respekt for hva brannfolk må hanskes med av utfordringer både på det fysiske og det mentale plan. Vi har ikke råd til å miste disse dyktige fagfolkene i deltidsstillinger som kanskje lever med traumer fordi budsjetter ikke vier nok plass til dem.

Stadig vekk opplever etater å få sine budsjett skåret inn til beinet samtidig som arbeidsmengden øker i takt med ansvaret