Sissel M. Rasmussen
Hjelpepleier
Norge roper etter oss, men vil egentlig ikke ha oss.
Dette er selvsagt satt på spissen, men hvordan skal vi ellers tolke at det – selv etter mange års innsats – fortsatt virker som en utopi at folk skal kunne søke fulle stillinger.
Allerede før pandemien visste vi som jobber med helse hvor viktige vi er for Norge. Og vi vet at det vil bli et stort behov for kunnskapen vår i fremtiden. Pandemien har fått oss alle til å innse at behovet for helsearbeidere allerede er her. Rundt om i Norge finner vi ansatte som jobber overtid, som må utsette ferier og som stiller opp for andre døgnet rundt.
Deltidsansatte og vikarier jobber fulltid, og det gjorde de også før pandemien. Behovet er der, og det vil ikke forsvinne. Befolkningen blir eldre og vi trengs stadig mer. Selv om dette er noe både vi som jobber i helsevesenet og de som styrer oss vet, så lyses det fortsatt ut deltidsstillinger som ikke er nok til å dekke det reelle behovet. Vi ansatte jobber og jobber, men får ikke noe fast og forholde oss til. Jeg blir forbanna, jeg blir lei meg og jeg får lyst å gi opp.
Jeg har skrevet mye om ufrivillig deltid, og som tillitsvalgt og tidligere leder i Fagforbundet Ung er dette et at temaene jeg har jobbet mest med. Men til hvilken nytte? Jeg sitter fortsatt med en deltidsstilling selv etter å ha jobbet for hele stillinger siden jeg var 18. Dette er nå 15 år siden. Og jeg spør: Hva må til for at kommunene og politikerne – både lokalt og sentralt – skal forstå at de trenger oss, og at de må gjøre noe med deltidsproblematikken før det er for sent.
Ungdom velger vekk helsefagene fordi de ikke ønsker å utdanne seg til en deltidsstilling og lav lønn. Dette ødelegger for et utrolig flott yrke. Det å være hjelpepleier gjør meg stolt, og jeg angrer ikke på min utdanning. De siste årene har jeg allikevel vurdert å ta ekstrajobb i butikk. Og jeg er ikke den eneste.
Gi oss retten til å jobbe heltid i faste stillinger og en lønn vi kan leve av. Gi oss muligheten til å gjøre en god jobb for Norge og for de som trenger oss.
Jeg blir forbanna, jeg blir lei meg og jeg får lyst å gi opp.
Ingun A. Mæhlum
Per Flakstad
HJELPE: – Jeg vil gjerne formalisere kunnskapen og hjelpe andre i samme situasjon som jeg har vært i, sier Katrine Skårnes som har fått et tilrettelagt tilbud slik at hun kan ta utdanning som advokatsekretær.
Per Flakstad
FØLG OPP: - Følg opp ansatte som har opplevd dramatiske ting. Ledelsen må vite hva som trengs, for de vet ikke selv hva de trenger.
Werner Juvik
FRUSTRERT: I perioder har jeg rett og slett følt meg trakassert, sier Anita Vedvik.
Per Flakstad
KABAL: Stillingene Drammen kommune har utlyst har flere ulike stillingsprosenter.
Vidar Eriksen