Gunhild M. Kvåle

Hovedverneombud i Kvinnherad kommune

Ventetiden.

Ja, for vi er på en måte inne i en ventetid nå. Vi har fått summet oss litt fra sjokket, og vi har preppet oss for noe vi egentlig ikke vet hva vi skal preppe oss for.

Vi har kjent på hvordan det er å skulle kombinere hjemmekontor sammen med skoleoppfølging av barn og aktivisering av de aller minste.

Vi har fått kjenne på savnet hvordan det er å ikke kunne ha fysisk kontakt med dem som står oss nær, og vi har kjent på redselen for å miste noen av våre.

Vi har heiet og klappet for alle dem som gjør det de kan for å holde AS Norge i gang, men hva nå?

Vi har vært optimistiske og hjelpsomme. Vi har sagt at «selvsagt skal vi trå til om det trengs».

Vi har blitt ordenspoliti, og har kjeftet på dem (som etter vår mening) ikke har fulgt reglene – enten det gjelder hamstring, hytteturer eller sosialt samkvem.

Når har det gått litt over to uker siden vår trygge hverdag ble snudd opp-ned. Vi begynner å bli «vant med» at antall smittede stiger, men hva nå?

Vakum

Vi lever i et vakum. Vi har vært gjennom tunge perioder med permitteringer. Folk er, med rette, urolige for jobbene sine, hus og hjem, privatøkonomien osv.

Vi legger ikke store planer for verken påske, 17.mai-feiring eller sommerferie – for vi vet ikke hva som vil skje. Vi har kommet til et punkt der vi kanskje innser dette, men det er vondt og skremmende å kjenne for mye på den følelsen, for vi vil jo helst ha det slik vi er vant til.

Men hva venter oss? Vet vi innerst inne at den store bølgen snart vil treffe oss. Og hva da? Er vi klare for den? Den som vi ikke engang vet når kommer, hva den bringer med seg eller når den vil dø ut?

Klarer vi å holde iveren og entusiasmen oppe? Klarer vi å stille med nok folk til å ta over stafettpinnen når helsepersonellet, renholderne, sjåførene, de butikkansatte blir syke?

Hel ved

Jeg vil påstå at det er i løpet av de neste ukene vi får se hva slags tæl det er i oss, for det er da vi må trå til.

Det er i ukene og månedene som ligger foran oss at vi må vise at vi er hel ved.

Vi har en indre styrke i oss, og den kommer ikke frem før vi er tvunget opp i et hjørne.

Det er da vi må rette ryggen og tenke: Dette skal vi komme oss gjennom – i fellesskap.

Vi skylder våre foreldre og besteforeldre, våre barn og barnebarn og ikke minst; oss selv å kjempe og stå på det ekstra som kreves for å få dette gode landet vårt opp på fote igjen.

La det være drivkraften vår fremover nå og ikke skyldfordelingen. For den tid kommer nok da alt skal evalueres og pekefingre vil bli rettet, men nå; nå må fokus være å holde skuta flytende.