Bjørn A. Grimstad

bjorn.grimstad@fagbladet.no

De to fagligpolitiske samarbeidspartnerne vil demme opp for regjeringens privatiseringspolitikk. Og beholde eller vinne makten i flest mulig kommuner i lokalvalget i september. Det er bakgrunnen for at de nylig lanserte plattformen Fellesskapets helse- og omsorgstjeneste.

Spiller på lag med Arbeiderpartiet

Fagforbundets leder Mette Nord sitter i sentralstyret i Arbeiderpartiet og Samarbeidskomiteen mellom LO og Ap, som har vedtatt plattformen. Fredag snakket hun til Arbeiderpartiets landsmøte.

– Vi vil se Arbeiderparti-politikere over hele landet som går i spissen for at kommunene skal bruke makta si til å kreve orden og ryddighet i arbeidslivet, sier hun.

– Uakseptabelt

Mette Nord mener det er uakseptabelt at veldig mange kvinner i dag ikke kan leve av jobben sin og trekker fram at åtte av ti helsefagarbeidere jobber deltid. Derfor mener hun høstens valg blir viktig, når 370.000 medlemmer skal velge sine arbeidsgivere.

– Det blir vårt felles ansvar å vinne valget, for å sette full gass i arbeidet som nå er i gang for å gi trygghet i arbeidshverdagen. Trygghet til å leve gode liv for de som jobber, og der de ansatte får skape gode liv for brukere av tjenestene, sier Nord.

• Velgerne mener Arbeiderpartiet har den beste helsepolitikken

Fagbladet har brutt ned plattformens innhold til åtte kjerneutfordringer LO og Ap ser i helse- og omsorgssektoren, og dertil passende løsninger. Plattformen i sin helhet kan du lese litt lenger nede i saken.

1. Fremme en heltidskultur i helse- og omsorgstjenesten

Utfordring: Omtrent halvparten av de ansatte i kommunesektoren jobber deltid. Det fører til stressende jakt på vakter, vansker med å få banklån og liten økonomisk uavhengighet. Det fører også til mye administrasjon og lite forutsigbarhet for pasientene.

LO og Aps tiltak: Kulturendring og overordnede strategier skal føre til at kommuner øker grunnbemanningen og flytter midler fra variabel til fast lønn. De bør også opprette ressursbanker som fungerer som interne bemanningsbyrå. De kan også planlegge turnus for et helt år om gangen.

• Slik skal Oslo kommune sørge for at over 70 prosent jobber heltid

2. Kompetansereform for eldreomsorgen

Utfordring: Det er et voksende behov for både generell og spesialisert kompetanse i helse- og omsorgsyrkene. Dette kommer både av en aldrende befolkning med komplekse sykdomsbilder og at ny teknologi blir tatt i bruk.

Tiltak: Ansatte skal gis rett og mulighet til å ta etter- og videreutdanning. Alle kommuner bør ha kompetanseplaner, som følges opp jevnlig. Ansatte skal læres opp til å ta i bruk digitale løsninger.

{u1}

3. Motarbeide at svensk modell blir innført

Utfordring: Høyreregjeringa vil innføre fritt brukervalg i kommunene, etter modell fra Sverige. Da vil kommunene plikte å informere om alle private tilbydere som oppfyller minimumskravene. LO og Ap mener dette strider mot norske grunnverdier, da pasienter kan kjøpe seg til bedre tjenester. Høyre avviser denne påstanden og mener modellen er nyttig for å utnytte ledig kapasitet hos private tilbydere.

Tiltak: Kjempe mot at den svenske modellen i helse- og omsorgstjenestene blir en realitet. Videre bør man skille mellom ideelle og kommersielle aktører, hvor ideelle aktører er et viktig supplement til offentlige helse- og omsorgstjenester.

• Jonas vil at kommunene skal stoppe Ernas politikk

4. Styrke de forebyggende tjenestene

Utfordring: De sosiale helseforskjellene øker i Norge. Forebyggende innsats må intensiveres på flere områder. Blant disser er vold og overgrep, muskel- og skjeletthelse og tilbakefall etter sykehusopphold. Barn og unge er spesielt utsatt for psykiske helseplager. Mangel på kompetanse og lite tilpassede tjenester går utover personer med utviklingshemning.

Tiltak: Forebyggende arbeid må få flere ressurser ved å øke den sosialfaglige kompetansen, bedre samspill mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og sosialtjenester. Kommunene bør satse på boligsosialt arbeid og sikre individuelt tilpassede tjenester for utviklingshemmede.

5. Sikre studie- og lærlingplasser der folk bor

Utfordring: Behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgstjenesten øker. Helsefagarbeidere er en avgjørende del av bemanningen på norske sykehus og i kommunene, i gode team rundt pasienter og brukere.

Tiltak: Sikre at det er utdanningsmuligheter i hele landet og praksisplasser for helse- og omsorgsyrkene. Det er flere måter å organisere fagopplæringen på, blant annet hovedmodellen og vekslingsmodellen.

6. Behovet for en bedre samhandlingsreform

Utfordring: Samhandlingsreformen, som skulle føre til bedre flyt mellom sykehus og kommune, har feilet på mange områder. Dårlig samarbeid mellom spesialist- og primærhelsetjenestene gjør pasienter til kasteballer.

Tiltak: Bedre helsetjenester gjennom sterkere kommuneøkonomi. Bedre samarbeidet mellom helseforetak og kommune. Avlaste fastlegetjenesten ved å utnytte andre helsepersonellgruppers kompetanse.

7. Styrke de akuttmedisinske tjenestene i utkantkommuner

Utfordring: Flere steder i landet svekkes det akuttmedisinske tilbudet gjennom kutt i antall ambulanser, forslag om nedleggelse av ambulansebåter og usikkerhet om ambulansehelikoptrene.

Tiltak: Styrke kommunale legevakter og utrykningstjenester som et supplement til akuttmedisinske spesialisthelsetjenester.

• Bare én ambulanse var uten feil da Arbeidstilsynet kontrollerte

8. Nyttiggjøre ansatte og deres kompetanse best mulig

Utfordring: Det vil være et stort behov for helsepersonell i framtidens helse- og omsorgssektor.

Tiltak: Flest mulig tar i bruk sine ressurser på den plass de best kan gjøre en god jobb. Utvikle LEON-prinsippet, som tilsier at behandling og hjelp bør gis etter lavest effektive omsorgsnivå. Her vil helsefagarbeidere spille en viktig rolle. Utvide perspektivet fra eldreomsorg til andre grupper, som yngre brukere med funksjonsnedsettelser.

• Raymond Johansen gir større stilling til alle som vil ha

• Fagforbundet og LO saksøkte kommuner som lyste ut deltidsstillinger

• Sjekk hva du krav på når du skal jobbe i påska

Klikk her for å lese hele Ap og LOs fellesplattform

Felles plattform mellom LO og Arbeiderpartiet for å fremme en heltidskultur i helse- og omsorgspolitikken og for å forhindre en todeling av helse- og omsorgstjenesten.

Vedtatt i Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet 18.03.2019

Innledning

Høsten 2019 er det lokalvalg. Da avgjøres det hvordan tjenestene nærmest folk, de lokale helse- og omsorgstjenestene, skal innrettes i landets kommuner. Vårt felles mål er at folk i Norge skal få trygg hjelp fra kompetente fagansatte. Det krever at kommunene dyrker en heltidskultur, med liten bruk av midlertidig ansatte, vikarer og innleide. I tillegg må kommunestyrene kunne stå imot det sterke ønsket om privatisering som høyreregjeringen signaliserer.

Det er kommunene som står overfor de største utfordringene i helse- og omsorgspolitikken. De er våre viktigste folkehelseaktører. De har ansvar for helsefremmende arbeid og forebygging, og behandling og oppfølgning av pasienter. De siste årene har kommunene opplevd en forskyvning i ansvarsfordelingen mellom sykehusene og kommunens helsetjeneste. Pasienter skrives ut tidligere og kommunene sitter mer og mer med ansvar for oppfølging av pasientgrupper med komplekse sykdomsbilder.

Dessverre har kommunene ikke fått de ressursene som skulle gjøre dem i stand til å bære det økte ansvaret. I tillegg opplever folk utrygghet flere steder i landet, på grunn av en gradvis svekkelse av det akuttmedisinske tilbudet. Det skal ikke være bostedsadresse og økonomi som er avgjørende for om folk mottar et livreddende tilbud eller ikke.

Høyreregjeringen har i Granavollen-plattformen presentert en storstilt privatiseringssatsning. Etter «svensk modell» vil de gjøre det enklere for kommersielle aktører å ta over helse- og omsorgstjenester. En slik utvikling ønsker ikke vi. Vi vi heller satse på en felleskapets helse- og omsorgstjeneste. Denne plattformen er utrykk for våre felles mål og peker på de satsningsområdene vi mener er nødvendige for å bygge felleskapets helse- og omsorgstjeneste.

8 felles satsningsområder

Vi vil særlig fremheve følgende åtte innsatsområder:

1. Fremme heltidskultur i helse- og omsorgstjenesten

2. Kompetansereform i eldreomsorgen

3. Forhindre svenske tilstander i eldreomsorgen

4. Styrke de forebyggende tjenestene

5. Sikre studie- og lærlingeplasser der folk bor

6. Behovet for en samhandlingsreform 2.0

7. Styrke de akuttmedisinske tjenestene i utkantkommuner.

8. Dele på oppgavene

1. Fremme heltidskultur i helse- og omsorgstjenesten

Ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal ha en anstendig lønn, gode arbeidsvilkår og en rettferdig pensjon. Om lag halvparten av de ansatte i kommunesektoren jobber deltid. Deltidsansatte må ofte stresse for å fylle opp stillingsprosenten, de har vanskeligere for å få banklån, og kan oppleve det vanskelig å være økonomisk uavhengig.

For arbeidsgivere bør det være åpenbart at det både er større kostnader og mer byråkrati knyttet til flere deltidsstillinger. For pasienter og brukere blir effekten av høy vikar- og deltidsbruk ukjente ansikter og varierende kompetanse. Derfor må vi bygge en heltidskultur i kommune-Norge. Det handler ikke bare om organisering av turnus og arbeidstidsordninger, men også holdninger, forankring, kultur og normer.

Kommuner bør ha en strategi for heltidskultur i pleie- og omsorgssektoren. De kan kartlegge muligheten for å øke grunnbemanningen og sørge for at man lokalt flytter midler fra variabel lønn til fastlønn. De kan opprette ressursbanker internt som dekker behov på tvers i organisasjonen, slik at deltidsstillinger kan omgjøres til heltidsstillinger, og de kan planlegge turnus for et helt år om gangen. Flere virkemidler leder til samme mål: en arbeidsplass der folk har faste og hele stillinger.

2. Kompetansereform for en eldreomsorg i takt med tiden

Fremtidens eldre vil være fysisk friskere, men samtidig ha behov for mer tilpassede løsninger etter hvert som den enkeltes sykdomsbilde blir mer komplekst. Det er et voksende behov for både generell og spesialisert kompetanse i helse- og omsorgsyrkene.

Derfor må kommuner satse på å bygge kompetanse kontinuerlig og gi alle arbeidstakere rett og mulighet til å ta etter- og videreutdanning. Alle kommuner bør ha overordnede, strategiske kompetanseplaner. Kompetanseplanlegging må skje både på et strategisk og operativt nivå, og det må følges opp jevnlig. Digitale løsninger og velferdsteknologi i eldreomsorgen gir nye muligheter, men kommunene må også investere i at ansatte får opplæring og fortrolighet med å ta disse løsningene i bruk.

3. Forhindre svenske tilstander i eldreomsorgen

Høyreregjeringen har gitt et privatiseringssignal for helse- og omsorgssektoren. De vil innføre fritt brukervalg i kommunene etter modell fra Sverige. Vi mener det er et skille mellom ideelle og kommersielle aktører. I lang tid har ideelle aktører vært et viktig supplement til offentlige helse- og omsorgstjenester, og dette bør videreføres.

Den svenske modellen er imidlertid designet for at det skal bli lettere for kommersielle aktører å etablere seg. Den er en fast-track for privatisering, der regelverket om anskaffelser settes til side, og der kommunene plikter å informere eldre om alle private aktører som oppfyller minimumskravene. Aktørene må tilby en grunnleggende tjeneste, men deretter kan de ta ekstra betalt for bedre kvalitet. En av grunnverdiene i det norske samfunnet er at trygghet i alderdommen har du rett på, det skal du slippe å kjøpe. Regjeringens linje er å legge til rette for en annen samfunnsmodell enn vi har i dag. Vi vil kjempe mot innføringen av en «svensk modell» i helse- og omsorgstjenestene.

4. Styrke de forebyggende tjenestene

Folkehelsearbeidet begynner i kommunene og er avgjørende for å utjevne sosiale helseforskjeller. Skal slike tiltak være effektive må de treffe bredt, uavhengig av sosial bakgrunn, slik som for eksempel skolemat kan gjøre.

Skal helse- og omsorgssektoren bli bærekraftig, må vi forebygge mer. Det er nødvendig for å realisere idealet om tidlig innsats, der folk får hjelp før plager blir til lidelser. Dette gjelder innenfor barn og unges psykiske helse, for forebygging av vold og overgrep, muskel- og skjeletthelse og for at brukere utskrevet fra sykehus ikke får tilbakefall eller forverring av sykdom. Vi mener kommunene må prioritere de forebyggende tjenestene og sikre at forebyggingskompetanse bygges opp i hele helse- og omsorgssektoren.

Andelen av folk med psykiske helseplager øker, særlig blant barn og unge, og det er store udekte behov for tjenester. Sosialfaglig kompetanse er helt nødvendig for å sikre forsvarlige tjenester. Det er viktig både for å oppdage psykososiale utfordringer, og for at de som lever i utsatte livssituasjoner får nødvendig og riktig hjelp. Boligsosialt arbeid er viktig for å skaffe boliger til vanskeligstilte og styrke mulighet for å mestre boforhold. Behandlingen i spesialisthelsetjenesten og den helse- og sosialfaglig innsatsen kommunalt må samspille og være helhetlig.

Personer med utviklingshemming har svakere rettssikkerhet enn øvrig befolkning på flere områder. Utfordringer er gjerne at tjenestene ikke blir individuelt tilpasset eller at det er mangel på kompetanse. Dette fører til manglende prioritering av forebyggende tiltak og øker faren for bruk av tvang. Vi vil sikre de kommunale helse- og omsorgstjenestene til personer med utviklingshemming slik at ivaretakelsen blir forsvarlig.

5. Sikre studie- og lærlingeplasser der folk bor

Behovet for arbeidskraft i sektoren øker kraftig fremover. Da er det nødvendig at det finnes utdanningsmuligheter i hele landet, og at kommunene tilbyr praksisplasser for helse- og omsorgsyrkene.

Helsefagarbeidere er en avgjørende del av bemanningen både på norske sykehus og i kommunehelsetjenesten, i gode team rundt pasienter og brukere. Det er mange måter å organisere fagopplæringen på og hovedmodellen for fagopplæring er den vanligste. Vekslingsmodeller, der eleven kan begynne i lære allerede fra Vg2 samtidig som man har perioder på skolen kan, fungere godt for enkelte. Det er imidlertid en krevende opplæringsmodell som fordrer omfattende samarbeid mellom skole og virksomhet.

6. Behovet for en samhandlingsreform 2.0

Samhandlingsreformen handlet om bedre folkehelse og bærekraftige helse- og omsorgstjenester. Man skulle forbygge mer, behandle tidligere og samhandle bedre – rett hjelp, på rett sted, til rett tid. Særlig viktig var pasientforløpet: Flyten mellom kommune og sykehus og innad i avdelinger og enheter på sykehus og i kommuner.

I dag er det for lite kapasitet og kompetanse i kommunene, og ikke godt nok samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. For mange pasienter blir kasteballer mellom spesialist- og primærhelsetjenester. En presset fastlegetjeneste må avlastes ved å utnytte andre helsepersonellgruppers kompetanse.

Den faglige og teknologiske utviklingen går raskt. Samtidig som sykehusene kan behandle stadig flere pasienter som før ikke kunne behandles, så vil stadig flere få sin behandling i sin hjemkommune eller hjemme. Det krever imidlertid at kommunene og deres helsetjenester settes i stand til å håndtere disse oppgavene. Det krever en sterkere kommuneøkonomi. Og det krever bedre samarbeid mellom helseforetak og kommune.

7. Styrke de akuttmedisinske tjenestene i utkantkommuner

Mange innbyggere i kommune-Norge har fått kjenne på det å ikke føle seg trygg i hverdagen. Beredskap svekkes ved å kutte i antall ambulanser, forslag om nedleggelse av ambulansebåter og usikkerhet om ambulansehelikopterberedskapen. Den viktigste helsetjenesten er å sikre øyeblikkelig hjelp. Befolkningens opplevelse av utrygghet er reell og denne skal tas på alvor. Ambulansetjenesten handler om trygghet i hverdagen, at man vet at man kan bli tatt hånd om av en tjeneste av høy kvalitet.

Det skal ikke være bostedsadresse og økonomi som skal være avgjørende for om du mottar et livreddende tilbud eller ikke. At vi får en styrking av de kommunale legevakter og kommunale uttrykningstjenester er helt nødvendig, men dette blir aldri et alternativ til nåværende akuttmedisinske spesialisthelsetjenester. Når sekundene teller er det kun rask og faglig transport som gjelder.

8. Dele på oppgavene

Selv om vi har fått et økt innslag av teknologi og digitalisering så er det få sektorer i samfunnet som er så avhengig av personell som helse- og omsorgssektoren. Nær sagt all undersøkelse, behandling, rehabilitering, pleie og omsorg gjøres av mennesker. Kvaliteten bestemmes av helsearbeidernes kunnskaper, ferdigheter, holdninger og personlige egenskaper.

Med dette som bakteppe er helse- og omsorgssektoren avhengig av å ivareta sine personellressurser på en god måte. For å få en best mulig utnyttelse av ressursene er vi avhengig av at flest mulig får ta i bruk sine ressurser på den plass de best kan gjøre en god jobb. I den sammenheng er det viktig å videreutvikle LEON-prinsippet, som tilsier at behandling og hjelp bør gis etter lavest effektive omsorgsnivå. Helsefagarbeidere må spille en viktig rolle i fremtidens helse- og omsorgstjeneste.

Mange oppfatter og omtaler helse- og omsorgstjenestene som eldreomsorg. Det er viktig at vi utvider dette perspektivet, da det er en kjensgjerning at disse tjenestene bistår vel så mange yngre brukere med funksjonsnedsettelser. Tjenestene må tilpasses dette og innrettes helhetlig og individuelt. Sosialfaglig kompetanse er viktigere enn noen gang for å skape helhet i stadig mer spesialiserte tjenester. Faggrupper med helhetlig sosialfaglig kompetanse er helt nødvendig. Alle med behov for helse- og omsorgstjenester må ses i en samfunnsmessig sammenheng og i lys av livssituasjonen vedkommende befinner seg.