Berit Baumberger

berit.baumberger@fagbladet.no

– Hva er din fanesak?

– At foreldre som mister barna sine, ikke skal stå alene. Det er en nemlig en veldig, veldig ensom plass å være. I Landsforeningen for uventet barnedød (LUB) har vi medlemmer som har mistet barna i kreft, i ulykker, i mors liv eller på helt andre måter.

{f1}

– Hva er det som driver deg?

– I 2016 mistet vi vår første datter, Ella Othelie. Hun var prematur og døde 21 dager gammel av blodforgiftning etter en infeksjon. Jeg følte meg helt alene i verden. Det var helt svart, og mine egne tanker var skremmende. Jeg kunne for eksempel ikke har graveredskaper i bilen, for jeg var redd jeg kunne komme på å dra på kirkegården og grave henne opp. Det høres jo ko-ko ut for utenforstående, men jeg fikk hjelp fra LUB til å forstå at det ikke er en uvanlig sorgreaksjon. 

PÅ JOBB: Til daglig arbeider Viviann her på Sandmoen asylmottak sør for Trondheim.

Martin Guttormsen Slørdal

To år senere fikk vi en liten jente, Ellinor. I dag er jeg aktiv for LUB. Jeg driver sorggruppe for fem par, og vi har ulike arrangement og aktiviteter. Å være aktiv i LUB er min måte å være mamma for Ella Othelie på.

• «Min mor, bestemor og oldemor ble alle giftet bort som barn»

– Hva betyr din innsats i den store sammenhengen?

– Barnedød er tabu for mange. Når jeg snakker så åpent, tror jeg det bidrar til at tabuet bygges ned. I dag er det også veldig tilfeldig om man får god hjelp fra helsevesenet eller ikke, og jeg håper mer fokus på temaet kan hjelpe. 

Martin Guttormsen Slørdal