Linn Stalsberg

tips@fagbladet.no

– Barn og unge trenger voksne som smiler og ikke gir opp. Det trenger man ikke være ekspert for å forstå eller klare, sier fagansvarlig for oppvekst og inkludering i UNICEF Norge, Kristin Oudmayer.

Hun leder UNICEFs prosjekt «Den ene» og har skrevet flere bøker om mobbing blant barn.

• I denne barnehagen har de funnet et magisk middel mot mobbing

Å være den ene for en annen

Oudmayer forteller at hennes opplevelse er at skoler ikke inkluderer de utover lærere og pedagoger som omgås barna i kurs og skolering i mobbing.

– Alle må med for å lykkes med både forebygging og håndtering av mobbing. Derfor burde både sekretærer, kantinebestyrer, vedlikeholdspersonale, og så videre, ha et minimum av kunnskap i møte med barn og unge, sier Oudmayer.

Hun er overbevist om at disse voksne kan bidra med livsviktige friminutt fra det som er vanskelig.

– For mange barn og unge er det også godt å bli møtt av voksne som ikke skal vurdere dem, og som ikke nødvendigvis kjenner alle detaljer. Det gjør at de kan slappe av og være seg selv i større grad – og da kommer det gjerne noen betroelser også, sier hun.

Hun forklarer at alle voksne som er ansatt i skolen, uavhengig av funksjon, har det loven kaller aktivitetsplikt – det betyr at de ikke har lov til å la være å handle når et barn utsettes for mobbing eller andre former for krenkelser.

Se de barna vi liker dårligst

Gjennom «Den ene» jobber Unicef med å formidle kunnskap om hva som gjør barn og unge sårbare i Norge i dag, og hva det vil si å være en betydningsfull voksen – «Den ene».

Hun utfordrer oss voksne til å se de barna vi kanskje liker aller dårligst, for der ligger det voksne ansvaret. For bak bråket eller det stille, avvisende fjeset, finnes det et barn som lengter etter å være en del av fellesskapet.

– Hvis vi tenker oss om, husker vi dem fra egen barndom, og vi ser dem også rundt oss som voksne; barn og unge som strever med å være en del av fellesskapet. Barn som avviser oss. Den «ufordragelige» jentungen som bråker, banner og ødelegger, begynner Kristin Oudmayer.

• Helsefagarbeider Astrid var en mobber: – Som ny måtte du «ta eller bli tatt»

– Ikke kall barn for «mobbere»

– Slutt å beskrive barn som plager andre barn som mobbere, sier Oudmayer, og viser til at barn som utsetter andre barn for mobbing, først og fremst er barn, og deres atferd og handlinger må alltid forstås som et språk og et uttrykk for noe.

– Det er voksnes ansvar å forstå hva som ligger bak, og ikke minst hjelpe dem å komme ut av rollen de er i. Ingen barn ønsker å være en som skader og ødelegger for andre. Det har vært altfor lite fokus på å forstå hva som ligger bak atferden, sier hun.

Hun legger til at det er vanlig å se at barn som mobber, selv har blitt mobbet. Noen havner også i begge roller.

• Elisabeth (44) ble mobbet – da hun sa ifra, ble hun møtt med et skuldertrekk

Mobbing i endring

– Mange voksne har vanskeligheter med å forstå at mobbingen har endret karakter fra da de var unge. Det betyr ikke at det ikke fantes baksnakking eller utestenging tidligere, men det har blitt mer avansert og sofistikert, sier Oudmayer.

Hun viser til hvordan sosiale medier har gitt «nye» kanaler som gjør at handlingene får sterkere kraft og også kan nå flere på kortere tid.

– Det voksne skal være ekstra på vakt for, er det som er vanskelig å se med det blotte øyet eller som lett kan tolkes som en uskyldig spøk, men som har dypere mening. Jeg tenker da spesielt på kroppsspråk som himling med øynene og «blikking», sier hun.

Hennes oppfatning er at det er særlig tre grunner til at voksne ikke griper inn:

1. Føler at de ikke har nok kompetanse og er redde for å ta feil.

2. De synes ikke det som skjer er så alvorlig.

3. De tror ikke på barn som forteller om det de opplever, og mener kanskje også at det er barnets egen feil at de er i den situasjonen.