Postbudet Truls: – Jeg ble truet med kniv
Truls liker de lyse oppgangene med postkasserekker han kan vippe opp og enkelt putte brev og små pakker nedi. Dårlig belyste trappeoppganger med postkasser med smale luker og mange navn på er han derimot ikke speselt glad i.
Adrian Nielsen
Fysiske trygdesjekker, blytunge skuldervekser og rått arbeidsmilø. Ikke alt var bedre før, mener postbud Truls Bjerkås.
frf@fagbladet.no
Den 18 år gamle Truls står utenfor Postgirobygget. Året er 1985, gutten fra Vesterålen har ambisjoner. Men høye ambisjoner står ikke på karakterkortet, og unge Truls har ikke kommet inn på et eneste av studiene han søkte på. Nå står han i stedet her, på vei til livets første arbeidsdag, en grytidlig morgen utenfor landets høyeste hus. Bare for ett år, tenker tenåringen,
i det han spaserer inn i den utskjelte bygningen.
– Hva var det du skulle bli da? spør en nysgjerrig kollega som har overhørt samtalen.
– Samferdselsminister tenker jeg, svarer postbudet med et nesten usynlig smil.
• Dette blir viktigst for LO-forbundene i 2020
Legger ned eget forbund
I 2008 fantes det 8.278 postbud i Norge,
men siden har tallet stupt. Ti år senere var det bare 3.636 igjen. Bare i løpet av 2020 blir
2.000 stillinger borte. I august i år arrangerte LO-forbundet Postkom sitt aller siste landsstyremøte. Fra 1. januar ble Truls Bjerkås og resten av postens fagorganiserte medlemmer overført til Fagforbundet.
Tok knekken på kollegene
Frostrøyken til én kvinne og tolv rødkledde menn med lang ansiennitet fyller det ombygde parkeringshuset i Bjerregaardsgate på St. Hanshaugen i Oslo. Truls har blitt 52 år, klokken er så vidt passert åtte, mannen på truck roper «flytt deg!» uten å senke farten og fyren med gullring i øret banner og sverter uten at noen
ser ut til å skjønne hvorfor.
– Det var mye tøffere språkbruk i gamle dager. Hvis vi hadde hatt metoo på 80-tallet så hadde mange i Posten mistet jobben, mener Truls og presser kroppsvekten forsiktig over bunkene med fargerike pakker fra Lensway, Plan, Kicks, Bli vakker og Kina for å få plass til alt i den elektriske tralla. Han trykker lue og votter ned i sekken med matpakke, setter farten mot utkjørselen og tenner en røyk.
NEI TIL REKLAME: Hele 90 prosent av husstandene på St. Hanshaugen har reservert seg mot reklame, noe som har gjort at Posten har tapt ytterligere inntekter.
Adrian Nielsen
52-åringen skryter av de gode dekkene på posttralla idet han krysser Ullevålsveien og ankommer dagens første stopp; Oslo katedralskole. I gamle dager gikk de inn på kontorene og leverte posten personlig, forteller han. Truls savner ikke den tida der. Ikke savner han de blytunge postveskene som tok knekken på flere av kollegaene hans, heller. Han smetter inn på prestisjeskolen og kommer tomhendt ut igjen etter få sekunder. Truls krysser Frimanns gate, kler på seg bærevesten og legger brevene for hele neste kvartal oppi den lille luken.
– Hadde vi hatt denne før i tiden kunne mange rygger vært reddet, konstaterer han og forsvinner inn bak en tung tredør.
Selv om de kjenner ruten sin godt, må postbudene holde tunga rett i munnen. I enkelte oppganger er det hyppige flyttinger, og Truls og kollegaene må derfor alltid følge med på hvilket navn som står på hvilke postkasse.
Adrian Nielsen
En halv milliard i statsstøtte
Det er mer enn traller og bærevester som har forandret seg i løpet av de 34 årene Truls Bjerkås har jobbet som postbud, eller postmann, som han ble kalt den gangen. I 1995 var det hele 2.400 postkontorer i Norge, men etter 19 år
med Post i Butikk er det i dag under 30 igjen.
Samtidig har brevvolumet stupt med 65 prosent de siste 20 årene. Posten har mistet en stor del av inntektsgrunnlaget, og staten bruker i dag en halv milliard kroner i året på å få den posten som er igjen ut til postkassene. Postrutene har blitt lengre og for å redusere utgiftene skal husstandene fra sommeren av bare få post to og en halv dager i uka.
Truls må lære seg en ny rute for å fylle en fulltidsstilling. Halvparten av kollegene mister jobben.
En veldig viktig, rød konvolutt
– Jeg ble trua med kniv en gang! sier postbudet plutselig i det han kommer ut av et par høye tredører i Wesselsgate.
Det var på den tiden Trygdeetaten sendte ut sjekker i karakteristiske, knallrøde konvolutter den 20. hver måned. «Et sirkus hver gang», erindrer 52-åringen, som hadde ansvar for de kommunale gårdene på Sandaker. Her stod beboerne og ventet på ham hver gang sjekkene var på vei. Truls var fortsatt fersk i jobben da det en formiddag manglet én rød konvolutt. En beboer i gården hadde flyttet til den andre siden av bygget, og Truls hadde sendt trygda i retur,
til den rusa mannens store fortvilelse. Selv husker han ikke lenger helt hva som skjedde, annet enn at det blanke knivbladet plutselig skinte mot ham.
– Jeg skjønner han jo på en måte, da. Men jeg hadde jo ikke gjort noe feil!
Ga førerkort til oppsagte
De som har fått beholde jobbene på sentralen på St. Hanshaugen, har fått garantert jobb frem til 2027. Truls føler seg ikke helt sikker på om de kommer til å ha bruk for ham riktig så lenge, men han orker ikke å bekymre seg over fremtiden heller. Det hele ligger langt utenfor hans kontroll. Det er godt å vite at kollegene som har mistet jobben før ham både har fått varsel i god tid og gode omskoleringsmidler. Til og med buss-sertifikat har arbeidsgiveren spandert på ansatte de ikke lenger har hatt bruk for. I det han nærmer seg et av byens aller siste postkontorer på St. Olavs plass, har snø blitt til regn og Truls fryser på fingrene. Han har snart gått halvparten av dagens 25.000 skritt i det han forsvinner inn døren og under sperrebåndet for å fylle den tomme vogna med nye småpakker.
– Ville du blitt postbud hvis du skulle velge
på nytt?
– Det tviler jeg på. Men jeg har jo aldri jobba med noe annet – jeg kjenner ikke til et annet liv.
Hadde vi hatt denne bærevesten før i tiden kunne mange rygger vært reddet