Kan akademiseringen av sykepleiefaget ha gått på bekostning av yrkesrelevansen?

2017112810374820171130085344

Sidsel Hjelme

Sykepleiefaget har vært preget av profesjonskamp og akademisering. Men hvilke konsekvenser har dette hatt for et fag som krever høy grad av praktisk relevans i yrkesutøvelsen?

Sykepleie brukes ofte som eksempel på en vellykket profesjonaliseringsprosess. Sykepleierne har fått kontroll over en viktig yrkesutøvelse i velferdsstaten gjennom å dyrke frem en akademisk kunnskapsbase, godkjent i utdanningssystemet.

Det viktige i slike profesjonaliseringsprosesser er å forsøke å nærme seg gruppene som står over dem i statushierarkiet, i sykepleiens tilfelle legene og medisinen. Sykepleierne har for eksempel vist at de har kompetanse og kvalitet, altså at faget utgjør en profesjonell kunnskapsbase. Samtidig er det viktig å avgrense nedover, altså å sikre at andre grupper ikke jobber seg oppover i statushierarkiet og får rett til å utøve sykepleiernes oppgaver. Sykepleiens vitenskapelige avgrensning har altså ikke bare foregått mot medisin, det har vært en grensedragning mot de andre pleie- og omsorgsyrkene.

– Det er de med fagbrev i bunnen som er a-laget, og vi teoretikere er misunnelige på dem

Sykepleierutdanningen ble tidlig påvirket av amerikanske tradisjoner for videreutdanning. Der søkte man spesialisering mot medisinens tradisjoner. Det var lite eller ingen oppmerksomhet omkring vitenskapsteori, etikk og omsorg. I løpet av 1950-, 60-, og 70- tallet ble det stadig vanligere for norske sykepleiere å søke seg til utlandet for å få mer kunnskap, og USA ble et populært studieland.

De første «Amerikafarerne» i sykepleie ble også lærere på Norsk Sykepleierhøyskole når de kom hjem. «Amerikalinjen» som de også ble kalt, ble en innflytelsesrik kunnskapselite i Norsk Sykepleierforbund, som tidlig stimulerte til denne utviklingen. Gjennom stipendmidler oppfordret forbundet til å ta universitetsgrader og anbefalte utdanningsinstitusjoner for studentene (ofte Teachers College ved Columbia University i New York). Det var vanlig at stipendmottakeren forpliktet seg til å søke stilling ved Norges Sykepleierhøyskole når utdanningen var ferdig.

Av mange ble «Amerikalinjen» sett på som en ensretting av undervisningen. At den var for mye orientert mot medisinstudiet. Motsvaret ble dermed å knytte seg til en mer samfunnsvitenskapelig tradisjon fremfor den medisinske tradisjonen. Spesialistkompetansen som ble bygget, var dermed formet etter legenes modell, men der samfunnsvitenskapen satte rammer for innholdet.

Silje vil være en rågod helsefagarbeider – lei av alt maset om videreutdanning

Norsk Sykepleierforbund har vært skeptiske til forslag om yrkesfaglige veier inn i sykepleie. Forslaget har kommet opp i forskjellige former opp gjennom årene, også i den foreløpig siste stortingsmeldingen om utdanning i helse- og velferdsutdanningene «Utdanning for velferd. Samspill i praksis», (Stortingsmelding 13, 2011–2012). Her foreslår myndighetene å gjennomføre forsøk med en såkalt yrkesfaglig vei (Y-veien). Dette prøves nå ut som tre-terminsordning ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Utdanningen tas over tre år som normalt, men med to sommerterminer. Opptaket til tre-terminsordningen er basert på fullført og bestått VG1, VG2 og fagbrev som helsefagarbeider, motivasjonsbrev og et intervju. Ordningen er altså basert på at kandidater med yrkesutdanning i helse- og sosialfag kan tas opp til tilrettelagte studier i høyere utdanning.

Sykepleierforbundets offisielle argumentasjon for å sikre at de har rett til å utføre spesifikke arbeidsoppgaver, har vært å fremheve at det er kvaliteten i arbeidet som står på spill. Men også profesjonaliseringsargumentet har ligget til grunn.

I 1968 foreslo for eksempel den såkalte Bjørnsson-komiteen at hjelpepleierutdanningen skulle gi grunnlag for en avkortning i sykepleierutdanningen. Komiteen ønsket et trinnvis utdanningssystem for helse- og sosialsektoren, der sykepleierutdanningen skulle foregå i videregående skole i form av yrkesutdanning over ett år. Deretter som to år på høyskolenivå.

Ifølge NIFU-forsker Håkon Høst kunne endringene på den ene siden «ses som en anerkjennelse av at hjelpepleierutdanningen la det første grunnlaget for utdanning til sykepleier. På den annen side betydde det at sykepleierutdanningen ikke ble en treårig høyere utdanning som bygget på eksamen artium, men en toårig utdanning som bygget på en videregående yrkesutdanning».

Norsk Sykepleierforbund var negative til en slik utvikling. Det tok sin tid før Bjørnsson-komiteens innstilling ble behandlet i Stortinget i 1976. Derfor startet forbundet å utarbeide sin egen modell for grunnutdanning i sykepleie. Deres argumenter for treårig grunnutdanning for sykepleie førte dermed til at Bjørnsson-forslaget ikke ble vedtatt.

2017: 33 helsefagarbeidere begynner på sykepleiestudiet

Sykepleierforbundet gir ikke særlig rom for tvil om hva de mener om å innføre Y-vei for kandidater med yrkesutdanning i helse- og sosialfag. Forbundet ønsker krav til studiekompetanse for opptak til høyere utdanning og at det skal arbeides for karakterkrav knyttet til opptak. Begrunnelsen er at dette vil opprettholde den faglige kvaliteten.

Når du er ferdig utdannet sykepleier, er du kvalifisert for praktisk, klinisk sykepleie, men også for videre utdanning og akademisk arbeid. Denne tosidigheten gjelder ikke bare for sykepleie. Yrkesrettede høyere utdanninger står på mange måter i en evig klemme her. På den ene siden skal de kvalifisere til praktisk yrkesutøvelse gjennom et utdanningsløp. På den andre siden har de også et klart akademisk mandat om å utvikle faget. I tillegg er det mange drivkrefter som er med på å dra utdanningene i en mer akademisk retning, både nasjonalt og internasjonalt, ofte beskrevet som «akademisk drift».

Akademisk drift innebærer en individuell og institusjonell utvikling mot stadig høyere status. Det er for det første en tendens til at organisasjoner imiterer andre organisasjoner som oppfattes å ha høyere status.

Ofte er det fagpersonalet ved utdanningsinstitusjonene som er drivkreftene i slike prosesser. De legger ofte press på ledelsen for å få bedre forskningsbetingelser, muligheter til å utvikle studieprogram på stadig høyere nivåer, og dermed begynne å ligne mer på universitetene.

Ledelsen har på sin side et ønske om å heve organisasjonens status, og ønsker dermed at personalet i større grad skal drive akademisk forskning og benytte seg av tradisjonelle akademiske undervisningsformer. På denne måten er undervisningspersonalet og institusjonen deltakere i gjensidig forsterkende prosesser. Prosessene forsterkes gjennom akkrediteringsprosesser (i Norge er det Nokut som har ansvar for disse) som bruker klassiske akademiske kriterier for å bedømme utdanningenes kvalitet. I sum skapes et selvforsterkende akademisk driv.

På 1990-tallet kom høyskolereformen, og med den skjedde det en stor omveltning i sykepleierutdanningen. Det faglige målet med reformen var å heve kvaliteten i høyere utdanning og forskning. Dette skulle skje ved at institusjonene ble bedre på det de var gode på, og samarbeide med andre på områder de selv sto svakere. Rammeplanen som var gjeldende før innføringen av høyskolereformen, var med vilje formulert vidt for å gi de enkelte sykepleierutdanningene mest mulig frihet. Rammeplanen som ble fastsatt i etterkant av høyskolereformen i 2000, vektla i større grad standardisering. Sykepleierutdanning skulle være sykepleierutdanning, uansett studiested.

Spenningen mellom den akademiske og den praktiske orienteringen i sykepleie ble på mange måter forsterket gjennom høyskolereformen, ved at utdanningen ble dreid i en mer akademisk retning.

Sykepleierutdanningens rolle som en generalistutdanning ble satt under press, hevdet enkelte, gjennom denne vektleggingen av akademiske tradisjoner. Den treårige sykepleierutdanningen skulle først og fremst utdanne sykepleiere til å utføre praktisk sykepleierarbeid. Den akademiske orienteringen utfordret dette synet.

Som et motsvar ble praksisstudiene løftet frem til å ha en tydeligere posisjon enn før, men ble kritisert av dem som mente at forskning og teori var viktig for å utvikle selvstendige og omstillingsdyktige yrkesutøvere. Dreiningen mot det akademiske kom også til uttrykk gjennom innføringen av en felles lov for universiteter og høyskoler, som slår fast at alle høyere utdanningsinstitusjoner skal drive forskning og utviklingsarbeid. Motsetningen mellom det akademiske og yrkesorienteringen ble understreket ved at loven sa at sykepleien er en yrkesutdanning (som gir assosiasjoner til videregåendenivået), samtidig som den skal være forskningsbasert.

– Sykepleierne kjemper en æreløs kamp

Sykepleiefaget trekkes ofte frem som det vellykkede profesjonsprosjektet. Årsaken til det, mener flere, er at de som har vært drivkrefter for utviklingen, har lykkes i å bruke kunnskapsutviklingen som verktøy for å sikre sykepleiens status. Ikke minst har utdanning vært viktig i lønnskampen for sykepleie. Men spørsmålet er om denne akademiseringen har ført til at utdanningen har blitt mindre relevant for utøvelsen av yrket.

Hvis vi går litt tilbake i historien, stod sykepleien overfor følgende spørsmål: Skulle man vektlegge den mer formaliserte «nursing science», med idealer hentet fra medisinens teoretiske og abstrakte kunnskap? Eller skulle man drive forskning i samarbeid med sykepleiens praksisfelt? Det ble valgt en fremgangsmåte som på mange måter kan virke paradoksal sett i dagens lys. Dreiningen av sykepleie mot de ikke-biologiske og ikke-teknologiske temaene var et forsøk på å praksisrette sykepleiefaget.

Sykepleierforbundet har på samme tid både jobbet med å styrke det akademiske kunnskapsgrunnlaget og med å fremheve viktigheten av å styrke praksisundervisningen. Det ligger derfor en dobbelthet i Sykepleierforbundets strategi på dette området.

Vi kan si at det doble arbeidet forbundet har gjort med praksisretting og akademisering, har gjort sykepleierne i mindre grad i stand til å møte arbeidsgiveres forventning om å overføre kunnskap. Og det er denne spenningen man ser resultatet av i diskusjoner om praksisretting og akademisk orientering. Norsk Sykepleierforbund argumenterer på den ene siden for profesjonell autonomi basert på deres særegne kunnskapsbase, samtidig som sykepleieprofesjonen må svare for krav om yrkesretting og relevans fra offentlige og private arbeidsgivere.

Strategien med å fremme sykepleiens eksklusive kunnskapsgrunnlag kan dermed sies å ha gått på bekostning av den direkte nytten av sykepleierutdanningen. Dette er en problemstilling som til en viss grad rammer alle profesjoner som står i spenningen mellom det akademiske og det yrkesrettede. Profesjonskampen har stått høyt på agendaen i sykepleiefaget. Man har sett viktigheten av å bygge profesjonen for å stå best mulig rustet blant annet i lønnskampen. Spørsmålet er hvilke konsekvenser en slik utvikling kan ha hatt for et fag med høye krav til relevant praksiskunnskap.

Ny undersøkelse: De fleste nye helsefagarbeidere må nøye seg med å jobbe deltid

Alle statssekretærene til Bent Høie er sykepleiere

Heftig strid om ny vei til sykepleierutdanning

Kilder:

Artikkelen bygger på Caspersen, Joakim: Drivkrefter i profesjonsutdanningene i sykepleie og medisin, NIFU-rapport 33/2012, og er en redigert versjon av «Ikke bare en helgevakt», publisert i Manifest Tidsskrift i 2013.

Caspersen, J. og Kårstein, A. (2013): Kvalitet i praksis. Oppfatninger om kvalitet blant praksisveiledere. NIFU-rapport 14/2013.

Hatlevik, I.K.R. (2012): Praksis i studiene. En undersøkelse blant praksisveiledere, faglærere og studenter ved fem profesjonsutdanninger. HiOA småskrift 2012 nr. 2.

Høst, H. (2007). Utdanningsreformer som moderniseringsoffensiv: en studie av hjelpepleieryrkets rekruttering og dannelseshistorie, 1960–2006. Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen.

Juvkam, R. A. (1985): Sykepleieforskning i Norge/vitenskapsteori og praksis. Gyldendal.

Karseth, B. (2000): Sykepleierutdanning i en reformtid. Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, NIFU.

Karseth, B. (2004): Hva er gyldig kunnskap i sykepleierutdanningen? Noen kunnskapsmessige og didaktiske kommentarer. I B. Christiansen, B. Karseth & K. Heggen (red.), Klinikk og akademia/reformer, rammer og roller i sykepleierutdanning. Universitetsforlaget.

Karseth, B. & Nerland, M. (2007): Building professionalism in a knowledge society: Examining discourses of knowledge in four professinal associations. Journal of Education and Work.

Kyvik, S. (2002): Utviklingen av en egen høgskolesektor. I S. Kyvik (Red.), Fra yrkesskole til universitet?: endringsprosesser i høgskolesektoren. Fagbokforlaget.

Mekki, T.E. (1999): Tiltak for å styrke sykepleierutdanningen, rapport fra et utvalg. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Melby, K. (1990): Kall og kamp – Norsk Sykepleierforbunds historie. J.W. Cappelens Forlag.

Messel, J. og Smeby, J-C (2017). Akademisering av høyskoleutdanningene? I S. Mausethagen og J-C. Smeby (Red.) Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse. Universitetsforlaget.

Notat fra Norsk Sykepleierforbund til Kirke, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget angående stortingsmelding 13 (2011–2012), Utdanning for velferd – samspill i praksis.

Slagstad, R. (2006: Kunnskapens hus (2. utvidete utg.). Pax.

Stortingsmelding 40 (1990–91). Fra visjon til virke: om høgre utdanning.

Sykepleierforbundet gir ikke særlig rom for tvil om hva de mener om å innføre Y-vei for kandidater med yrkesutdanning i helse- og sosialfag.