KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

For sju år siden viste framskrivningene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at mangelen på helsefagarbeidere ville bli det store problemet i 2035. Til tross for nedgang i tallet på helsefagarbeidere og en markant økning i antall sykepleiere er det nå sykepleiermangelen som er det store problemet.

– Antatt behov for årsverk fra helsefagarbeidere er redusert med 36.000, eller anslagsvis 50.000 omregnet til stillinger, fordi de i snitt jobber godt under et fullt årsverk, påpeker Håkon Høst, forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon forskning og utdanning (NIFU).

TALL I ENDRING: – For sju år siden viste framskrivningene fra SSB at mangelen på helsefagarbeidere ville bli det store problemet i 2035. Siden den gang har tallet på helsefagarbeidere gått ned mens antall sykepleiere har gått opp. Likevel er det nå sykepleiermangelen som er det store problemet, sier Håkon Høst.

Karin E. Svendsen

Tallene får konsekvenser

Håkon Høst mener det er på høy tid å diskutere framskrivningene fra SSB og få større bevissthet på hva de bygger på og hva de betyr.

– Framskrivningene har konsekvenser for blant annet planlegging av utdanningstilbud framover, sier han.

Slik forklarer SSB hvorfor framskrivningene er endret:

Nils Martin Stølen, seniorforsker i SSB forklarer hvorfor det framskrevne behovet for helsefagarbeidere er redusert med nesten 50.000 på sju år:

– For det første er antall årsverk ikke helt sammenlignbare mellom de to rapportene. Denne gangen har vi nemlig ikke inkludert utdannet helsepersonell som arbeider utenfor helse- og omsorgssektoren, sier han.

SSB har også regnet med mindre rom for økninger i budsjettene i offentlig sektor framover.

• Fra grasrota: Hva hadde du gjort hvis alle fagarbeidere forsov seg en dag?

FRAMTIDA: – Vi forventer et behov for 16.000 flere årsverk fra helsefagarbeidere i 2035 sammenliknet med 2017, sier Nils Martin Stølen, seniorforsker i SSB.

Karin E. Svendsen

Sykepleierne vil overta helsefagarbeidernes oppgaver

For sykepleiere anslo SSB i 2012 at vi ville ha behov for 49.000 flere sykepleierårsverk i 2035. Nå er antatt behov for økning beregnet til 40.000.

– Når veksten i etterspørselen i denne framskrivingen blir lavere for helsefagarbeiderne enn for sykepleierne, er det fordi vi forventer at noen av oppgavene som nå blir utført av helsefagarbeidere i spesialisthelsetjenesten, overføres til sykepleiere og annet høyskoleutdannet personell, sier Nils Martin Stølen.

– I kommunale pleie- og omsorgstjenester legger vi derimot til grunn en betydelig vekst i bruken av helsefagarbeidere, opplyser Stølen.

• Fra grasrota: Kommuner og helseforetak må tenke annerledes: Vi må øke kompetansen til de som allerede er ansatt

En ting er sikkert: Mange blir mye eldre

– Kan vi stole på tallene fra SSB, og har framskrivningene noen verdi når de endres så dramatisk på kort tid?

– Framskrivingene baserer seg på et sett med forutsetninger. I rapportene våre påpeker og drøfter vi usikkerheten ved disse forutsetningene, svarer Nils Martin Stølen.

Seniorforskeren i SSB understreker at den viktigste årsaken til den forventede sterke økningen i behov for sykepleiere fram til 2035 er at tallet på personer over 80 år nesten vil fordoble seg fra 2017 til 2035.

– Og det er temmelig sikkert, legger han til.

Usikre faktorer

Mens vi etter all sannsynlighet får mange flere gamle innbyggere, minner Nils Martin Stølen om andre faktorer som er mindre sikre, men som også påvirker behovet for helsepersonell framover:

* I hvilken grad helsetilstanden for en gitt alder bedrer seg når levealderen øker

* I hvor stor grad andelen av ubetalt omsorgsarbeid i hjemmet fortsatt vil synke som følge av økt yrkesdeltaking blant kvinner i aldersgrupper som tar seg av sine gamle og syke foreldre

* Hvor stor økningen i årsverk per bruker blir i de ulike tjenestene

* I hvilken grad sammensetningen av ulike typer helsepersonell vil endre seg i de ulike tjenestene

– Framskrivningene er ikke virkelighet

Håkon Høst tror det vil få store konsekvenser for debatten om utdanningsbehov framover at SSB nå regner med størst mangel på sykepleiere. NIFU-forskeren understreker at SSBs tall er forsøk på framskrivninger ut fra blant annet dagens størrelser, den demografiske utviklingen og politiske signaler. Det betyr at framskrivninger aldri vil være objektive og udiskutable sannheter. Samtidig synes han det er interessant å sammenligne disse beregningene med den faktiske utviklingen.

– Ut fra SSBs framskrivninger publisert i 2012 skulle vi i dag ha manglet 12.000 helsefagarbeidere, sier han.

Utdanningsforskeren får det ikke til å stemme med dagens situasjon.

– Til tross for at antallet helsefagarbeidere har gått ned siden 2012, er det verken ut fra ledige stillinger eller signalene fra kommunene noe som tilsier at de opplever en stor mangel på fagarbeidere, mener han.

– Det er sykepleiere de roper etter, selv om denne gruppa i kommunene har økt med nesten 50 prosent de siste ti årene. Slik sett er SSB-tallene også i takt med det kommunene i dag gir uttrykk for, sier Høst.

Økt tilførsel skaper økt behov

NIFU-forskeren tror etterspørselen etter sykepleiere bare vil fortsette å øke. Den vil fortsette å øke selv om, eller kanskje fordi, tallet på ferdig utdannete og sykepleiere fra utlandet vokser.

Han mener rekruttering av sykepleiere i mange kommuner er i ferd med å bli et symbol på vellykket lokalpolitikk.

– Kommunene slåss om å tiltrekke seg denne yrkesgruppa, sier Håkon Høst.

Ett eksempel er Nordland fylke der kommunene i 2008 hadde om lag 3.900 helsefagarbeidere og 3.300 sykepleiere. Ti år seinere har størrelsesforholdet snudd. Antall helsefagarbeidere er redusert til 3.700 samtidig som tallet på sykepleiere har økt med 33 prosent til nesten 4.400.

– Men den opplevde mangelen på sykepleiere ser bare ut til å ha bare økt. Han antar at det kan skyldes at selv om de har økt, så har de økt litt mindre enn i landet for øvrig.

Han syns også det er verdt å merke seg at sykepleiermangelen stadig oftere betegnes som krise. Samtidig som Norge ifølge OECD allerede har verdens høyeste dekning av sykepleiere.

– I kommunene i Nord-Norge for eksempel kan vi få det som oppleves som en kronisk mangel på sykepleiere. På samme måte som med legemangelen vil den ikke bli mindre, nærmest uansett hvor mange vi utdanner nasjonalt.

Et spørsmål om ulikhet i yrkesgruppenes innflytelse

Håkon Høst mener ei yrkesgruppe eller en profesjons makt og innflytelse er en av flere faktorer som avgjør hva som blir definert som behovet.

Han betrakter sykepleierne som en profesjon med stor kontroll over arbeidsfeltet og utdanninga, og langt sterkere enn helsefagarbeiderne som fortsatt er den største gruppa i kommunesektoren.

En illustrasjon kan være det såkalte Loen-vedtaket fra landsmøtet til NSF (Norsk Sykepleierforbund) i 1989. I dette vedtaket gikk NSF inn for at hjelpepleierne ikke lenger skulle arbeide i norske sykehus. Pasientbehovet tilsa etter deres mening at hjelpepleierne burde erstattes av sykepleiere.

– Fram til 1980 var det nesten like mange hjelpepleiere som sykepleiere i norske sykehus. Særlig etter Loen-vedtaket ble tusenvis av stillingshjemler for hjelpepleiere omgjort til sykepleierstillinger, forteller Høst.

– I dag er det i sykehus ti ganger flere sykepleiere enn helsefagarbeidere og hjelpepleiere, som er i ferd med å marginaliseres helt, sier han. Han legger til at mange helseforetak nå sier at dette har gått for langt.

• NSF med selvkritikk

Stor forskjell på Norge og Danmark

Omgjøring av stillinger i sykehusene kan etter Håkon Høsts mening bare delvis forklares med store endringer i behandlingsmetoder og pasientkategorier.

– Hadde helsefagarbeiderne beholdt sin posisjon i spesialisthelsetjenesten, hadde de blitt tvunget til å følge med på denne utviklingen, framfor å bli hektet av, mener han.

Høst viser til situasjonen i Danmark der fagarbeiderne har beholdt en sterk posisjon i sykehusene.

Han beskriver situasjonen i Norge slik:

– Sykepleierne som profesjon, og NSF som deres største interesseorganisasjon, har stor innflytelse, og de er sterke opinionsdannere. De er selvskrevne i offentlige utvalg og har viktige posisjoner i offentlig forvaltning, i utdanningssystemet og i spesialist- og kommunehelsetjenestene.

Behovet for en yrkesgruppe og hvilke kvalifikasjoner de trenger, blir ifølge forskeren definert i et samspill mellom stat og utdanningsinstitusjoner, organisasjoner og helsevesenets etterspørsel.

• Norske ungdommer utdanner seg til deltid

Profesjoner er avhengig av tillit

Håkon Høst understreker at makt bare er ett av flere aspekter når vi skal vurdere en profesjons muligheter til å påvirke arbeidsfelt og utdanning.

– Profesjoner er også avhengig av tillit fra klienter og samfunn, understreker han.

Sykepleierne hadde både makt og tillit til å definere hvilke behov sykehuspasientene hadde.

Det har de fremdeles, og NIFU-forskeren mener sykepleiernes innflytelse stadig vokser. Nå gjelder det den kommunale pleie og omsorgen.

– Økt tilførsel av sykepleiere vil føre til økt etterspørsel, tror han.

– Og økt etterspørsel gir sykepleierne som gruppe en gunstig forhandlingsposisjon.

NSF er for øvrig de eneste som ikke vil øke utdanningskapasiteten. De ønsker heller å heve kvaliteten på utdanninga.

Dystre utsikter for fagarbeiderne

– Om ikke det skjer endringer i politikken, ikke minst i kommunene, vil helsefagarbeiderne neppe øke særlig i antall, kanskje heller reduseres frem mot 2035. Men det kanskje mest bekymringsfulle er at de i økende grad ser ut til å ta over posisjonen som bemanningsbuffer fra de ufaglærte. De utgjør en pool av deltidsansatte som kan fylle behovet for ekstravakter og ta de mest ugunstige skiftene, sier Håkon Høst.