Sara Bell

Regionssekretær for Fagforbundet Vestland

I fjor meldte ukemagasinet Äffarsvärlden at 2021 var et rekordår for det svenske bemanningsbyrået Dedicare, som har Norges helsesektor som sitt største marked. For noen uker siden kunne nettstedet Simply Wall Street melde at Dedicares aksjeverdi har økt med førtitre prosent i løpet av vinteren. Det er som vi allerede vet, gode penger å tjene på løsarbeid.

• Bemanningstopp hevder pasienter vil dø alene hvis kommunene fortsetter å overby hverandre

Med nye innstramminger i arbeidsmiljøloven kommer bemanningsbransjen – det vil si den som har levert til bygg og anlegg – til å krympe. Samtidig har regjeringen og flertallet på Stortinget, minus SV, Rødt, samt en representant for Arbeiderpartiet, lagt til rette for en ekspansiv vekst for bemanningsbransjen i de kvinnedominerte yrkene i helse- og omsorgssektoren. At helseministeren har gitt signaler til helseforetakene om å begrense graden av innleie, hjelper ikke kommunesektoren. Om det hjelper helseforetakene med å realisere varslede kutt, gjenstår å se.

• Tillater vikarbyråer i helsesektoren

Vi i fagbevegelsen må tåle å spørre oss selv om innleieunntaket i helse- og omsorgssektoren er et produkt av en rekke unnlatelsessynder fra våre forbund i offentlig sektor. Graden av innleie og mangelen på motstand mot den i vår sektor, må tolkes som et tegn på at vi som burde stått fremst i kampen for et seriøst og organisert arbeidsliv for kvinnedominerte yrkesgruppene, ikke har gjort det som trengs. Det er i hvert fall fristende å tenke at også vi kunne ha fått like stort politisk gjennomslag som våre kamerater i bygningsarbeiderforeningene, om vi hadde jobbet bedre på dette feltet.

Jeg tør påstå at vi ligger milevis bak bygningsarbeiderforeningene i disse spørsmålene. Innleie brukes til å sikre alminnelig drift mange steder i kommunesektoren og ikke minst hos kommersielle velferdsaktører som leverer tjenester til helse- og omsorgssektoren. Om noen hadde tatt seg tid til å føre statistikk over hvor mange hovedtillitsvalgte i LO kommune som er trygge på og faktisk drøfter innleie med arbeidsgiver årlig, tror jeg skåren ville vært lav. Enda dårligere skårer vi ganske sikkert på å sikre oss innsyn i vilkårene til våre innleide kollegaer, for ingen har så vidt meg bekjent stått i kø for å rettslig prøve saker om likebehandlingsprinsippet i våre rekker. Ikke om lønn, ikke om arbeidstid, eller om andre felt det diskrimineres på. Her må forbundene rett og slett ta seg selv i nakken og satse på tilstrekkelig skolering.

Det største ansvaret må likevel plasseres der det hører hjemme, i kommunene. Kommunene brukte ifølge egen innrapportering, i årene 2018-2021, i overkant av ti milliarder kroner på innleie. Enkelt sagt, var kommunesektoren underbemannet med ti milliarder kroner i samme periode, disse midlene skulle vært brukt til grunnbemanning. Det kan virke som om planlegging og organisering av arbeid, kompetanseplanlegging og bemanning ikke lengre er forstått som en kommunal kjerneoppgave verken i oppvekst og helse. Det burde ikke være så vanskelig å gjøre noe med, men det arbeidet kan ikke overlates til bemanningsforetakene. Det er å undergrave demokratiets, faglighetens og det seriøse arbeidslivets vilkår.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen